Rettsskandale

Om halvannen uke, den 17. september, fører advokat Sigurd Klomsæt med kolleger en prinsipielt viktig sak for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Saken dreier seg om hvorvidt en person som er frikjent i en straffesak likevel kan dømmes til å betale erstatning for den samme handlingen han er frikjent for. Prøvesteinen er den såkalte «Birgitte-saken» som har […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Om halvannen uke, den 17. september, fører advokat Sigurd Klomsæt med kolleger en prinsipielt viktig sak for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Saken dreier seg om hvorvidt en person som er frikjent i en straffesak likevel kan dømmes til å betale erstatning for den samme handlingen han er frikjent for. Prøvesteinen er den såkalte «Birgitte-saken» som har versert i rettssystemet i årevis.

Årsaken til misforholdet mellom straffedom og sivil dom, er at beviskravene i straffesaker er strengere enn i sivilsaker. Dommerne i Birgitte-saken har ment at det er mer sannsynlig at Birgitte Tengs’ fetter drepte Karmøy-jenta enn at han ikke gjorde det, men at det ikke er hevet over enhver rimelig tvil.

Generelt vil det ikke kunne være noen løsning å skjerpe kravene i sivilsaker – her må dommerne som regel finne ut hva som er mest sannsynlig av to scenarier. Likevel kan vi vanskelig leve med misforholdet som har oppstått. Norsk rettspraksis må bygge på, også i sivilsaker, at en person som er frikjent i en straffesak er å betrakte som uskyldig. Selv om dette medfører at enkelte kriminelle går fri både for straff og erstatningskrav.

Men enda mer problematisk er det at politiets og påtalemyndighetenes krav til egne bevis – og domsstolenes krav til det samme – synes å være for lave i mange straffesaker. Sigurd Klomsæt har med rette omtalt etterforskningen i Birgitte-saken som en skandale, der viktige spor ikke er etterforsket, og der en tilståelse tilsynelatende ble presset fram av politiet med metoder vi ikke ønsker i rettssystemet. Siste runde i saken viser at avgjørende DNA-spor ikke før nå har blitt fulgt opp, og at politiet forsøker å holde resultatet av DNA-prøvene tilbake. Hvorfor? Tilsynelatende fordi de frikjenner politiets utpekte gjerningsmann. Likevel kjørte påtalemyndighetene saken gjennom hele rettsystemet. De vant i én instans, men tapte til slutt.

I kjølvannet av Liland-saken har rettsskandalene i Norge kommet på løpende bånd. Det kan se ut til at påtalemyndighetene i sak etter sak har klart å få uskyldige dømt, og at de i andre saker har sendt uskyldige gjennom rettskverna uten tilstrekkelige bevis. Dessverre er det lite som tyder på at politi og påtalemyndigheter lar seg affisere av de stadige bevisene på mangelfull etterforskning og urettmessig straffeforfølgelse. Det er den virkelig store rettsskandalen.

---
DEL

Legg igjen et svar