Rettferdig pensjon

Forslagene til ny pensjonsordning er et av mange angrep på velferdsstaten vi har sett i den senere tid. Her kommenteres noen sider ved debatten om besteårsregelen, dvs. at de 20 årene med høyest inntektsnivå legges til grunn for pensjonsutregningen. Hensikten med å evt. fjerne regelen er at pensjonen i større grad skal avspeile den samlede […]

Ny Tid

Forslagene til ny pensjonsordning er et av mange angrep på velferdsstaten vi har sett i den senere tid. Her kommenteres noen sider ved debatten om besteårsregelen, dvs. at de 20 årene med høyest inntektsnivå legges til grunn for pensjonsutregningen. Hensikten med å evt. fjerne regelen er at pensjonen i større grad skal avspeile den samlede inntekten gjennom livet.

Rettferdighet – eller taktikk?

SVs pensjonsutvalg legger til grunn at pensjonsavgiften skal være å betrakte som sparing til egen pensjon. Det må være “sammenheng mellom innbetaling som yrkesaktiv og utbetaling som pensjonist.” Samtidig som man ønsker en viss fordelingseffekt, hevdes det at taket for hvor mye man kan få utbetalt som pensjon må settes “såpass høyt at det store flertall kommer under dette.” Det er Johnsen-kommisjonens tanke om “å modernisere folketrygden ved å gjenreise en klarere sammenheng mellom arbeidsinntekt, premieinnbetaling og pensjon” som kommer til uttrykk her – og det er altså “en statlig inntektspensjon som er proporsjonal med summen av den arbeidsinntekten de har hatt gjennom livet opp til et bestemt nivå eller tak for årsinntekten.” SVs pensjonsutvalg mener “Dette er viktig for å opprettholde tilliten til systemet.” M.a.o. forutsettes det at et pensjonssystem som ikke lar det store flertall få rimelig god avkastning på pensjonsinnskuddene sine, ikke kan vinne allmenn aksept og tilslutning. Jeg forstår det også slik at SV mener folk flest finner dette rettferdig.

Det er mulig jeg ikke har bakkekontakt. Det er også mulig at et slikt prinsipp virker rettferdig langt inn i SVs rekker. Men jeg reagerer instinktivt negativt både på sparingstanken og proporsjonalitetstanken. Og det gjelder selv om utelukkende taktiske hensyn ligger til grunn. SV er her på kollisjonskurs med tradisjonelle rettferdighetsbegreper i arbeiderbevegelsen. Vi er vant til å tenke at rettferdighet er å ta fra de rike og gi til de fattige. Eller gi etter evne og få etter behov, om man vil. I stedet skal vi nå høylydt gå inn for at de som er “flinke” og tjener mye også skal få tilsvarende mye hjelp fra staten?

Hva slags rettferdighet?

Forleden lærte jeg et nytt uttrykk for den slags rettferdighet; actuaristic fairness eller forsikringsteknisk rettferdighet om man vil. Gjesteforsker ved Universitetet i Oslo og tidligere ansatt i IMF, Sheetal Chand, holdt en forelesning om Robinson Crusoe, pensjonsforsikring, de problemer som oppstår hvis Robinson lever lenger enn han hadde trodd og spart kokosnøtter til – og de fordeler vi har av å ikke leve på en øde øy. Da kan de som lever lenge overta nøtter etter dem som dør tidlig. Det var ikke muligheten til å dele godene han snakket om. Han snakket om hvor viktig det er at enhver høster i forhold til egen innsats og egen nøysomhet – eller sparing. Jeg er vant til å se på slikt som usolidarisk og dønn urettferdig, men det er naturligvis fordi jeg erkjenner at vi ikke har samme muligheter til å så.

Proporsjonalitetsprinsippets grunnleggende problem blir tydelig når den offentlige tjenestepensjonens 2/3-prinsipp legges til grunn. “SV mener en samlet pensjon som utgjør om lag 2/3 av lønnen er et rimelig pensjonsnivå.” Utvalget er nok klar over at 2/3 av lønna er en katastrofe for mange, mens andre kan leve i ren luksus. Det kommenteres slik: “Samfunnsmessige skjevheter i lønnsfordelingen mellom ulike grupper i samfunnet, kan ikke løses av pensjonsordningen alene.” Det er jeg hjertens enig i, og derfor vil jeg nok også anse det som klokt å opprettholde en viss differensiering i pensjonen. Men en pensjonsordning som utdyper forskjellene mellom fattig og rik? Og som hviler på en forståelse av at enhver får som fortjent? Bokstavelig talt!?

For øvrig var tanken om 2/3 pensjon langt rimeligere i en tid med jevnere lønnsnivå, og da minstepensjon til en i hovedsak hjemmeværende mor som regel kom i tillegg til fars opptjente pensjon.

Trygd eller sparing?

Tilbake til retorikken. Hvorvidt man velger å se på proporsjonalitetsprinsippet som en form for sparing eller en mer “rettferdig” trygdeordning er kanskje bare av teoretisk interesse. Jeg tror imidlertid at spare- og forsikringsretorikken undergraver forestillingen om trygd som en sikkerhetsordning på linje med andre sosiale ytelser. Den stadig mer utbredde forestillingen om at folk skal ha “tilbake” skattepengene sine, bryter effektivt ned det ideologiske grunnlaget for velferdsstaten. Å se på offentlige pensjonsordninger som en måte å spare til egen alderdom på, har akkurat den effekten. For den enkelte vil det da være naturlig å sammenlikne den statlige pensjonssparingen med mulighetene i et privat marked. En statlig pensjonsordning med sterk fordelingsprofil – det jeg kaller en rettferdig pensjon – er dermed dømt på forhånd.

Kostnader i alderdommen

Statlige pensjonsytelser må sees i sammenheng med velferdsstatens utvikling forøvrig. Mange behov som følger med alderdommen; hyppigere legebesøk, flere medisiner, hjelp hjemme eller pleie på aldershjem, hjelp til transport etc. dekkes i stadig mindre grad av det offentlige. Derfor er det helt avgjørende å heve minstepensjonen, slik representantskapet i Oslo SV har vedtatt. Hvis vi har begrensede ressurser, må det – i rettferdighetens navn – være hovedoppgaven. De som tjener godt og ikke synes de kan nøye seg med en felles minstestandard på sine eldre dager, de får sørge for sitt gode liv selv. Det er mange av dem som nå forespeiles høyere pensjon, fint i stand til.

Så kan det være andre grunner til å bygge ut et pensjonssystem som demmer opp for de private ordningene.

Likestilling/kvinnekamp

Rettferdig eller ikke: Enhver pensjonsreform som sikter mot å skape samsvar mellom livsinntekt og pensjon, er i utgangspunktet ingen fordel for kvinner. Kvinner har lavere lønn og mindre tid i lønnet arbeid. Det har SVs pensjonsutvalg til dels tatt konsekvensen av, og fastslår at “Skal man gå over til en ordning med alleårsregel …. vil et minstekrav være å sikre de som av ulike årsaker gjør ‘ikke betalt arbeid’.” Uttrykket sikre antyder at vi har gode ordninger i så måte, og at det ikke er aktuelt å forbedre dem. Pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid ble innført i 1992. Diskusjonen om en slik ordning som kompensasjon for bortfall av besteårsregel, er altså misvisende. Spørsmålet er hvilket forbedringspotensiale dagens ordning har.

Formuleringen i SV-innstillingen er dessuten kjønnsnøytral, slik EØS-avtalen krever. På nåværende tidspunkt er det altså bortkastet å reflektere over ideer som å telle arbeidsår ulikt, f.eks. å la et kvinneår tilsvare halvannet mannsår. Slike tiltak sprenger også forutsetningen om samsvar mellom innskudd og utbetaling.

Dagens pensjonsordning er ikke spesielt kvinnevennlig. Innføring av alleårsregel for å gjøre prorsjonalitetsprinsippet til grunnpilaren i pensjonssystemet, vil innebære en relativ forverring for kvinner flest. Konsekvensene i kroner og øre vil også bero på minstepensjonens størrelse, utregningsmåter og om reglene for opptjening av pensjonsrettigheter endres. Jeg tviler på at framtidige ordninger vil bli så gode at de kompenserer både for hjemmearbeid og for den manglende karrierebygging/lønnsøkning, som gjerne følger avbrekk i yrkeslivet og/eller redusert arbeidstid.

Pensjon basert på reell livslønn vil neppe oppmuntre til å gå helt eller delvis ut arbeidslivet, hverken i forbindelse med omsorgsarbeid eller (etter)utdanning. Men det var kanskje heller ikke meningen?

Kommentarer
DEL