Retten til rettigheter

En gang var vi alle sosialdemokrater. Snart er vi alle amerikanere. Hannah Arendt ville at vi alle skulle være mennesker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Einar Øverenget, filosof og rektor ved Humanistisk Akademi, skriver: «Arendts påstand er at totalitarismens radikale ondskap springer ut av de virksomme hender, ut av de som umiddelbart følger opp en nyttig handlingmed en annen – uten noe annet ønske enn å gjøre sin plikt. Det forskrekkelige er at disse hendene er ettertraktet vare i den moderne verden.»

Vi skjønner med andre ord raskt at dette må være en farlig tenker for makthaverne i vår egen tid, en tid som burde vært alt annet enn totalitær. Men som en formallogiker ville ha sagt: man må ikke blande er og bør.

Kritisk til staten Israel

Hannah Arendt var jøde, født i 1906 og vokste opp i Königsberg, filosofen Kants hjemby og tidligere hovedstad i Øst-Preussen. Kants tenkning betydde for øvrig mye for Arendts intellektuelle utvikling, men ifølge Øverenget var Marx den moderne tenkeren som ved siden av Martin Heidegger skulle komme til å stå helt sentralt i hennes egen tenkning. Sistnevnte var da også hennes filosofilærer og i en liten periode hennes elsker – ja, kanskje hennes livs store kjærlighet på godt og ondt. I 1940 fikk Arendt visum til USA og ankom New York året etter. Hun flyttet aldri tilbake til Europa, men var inntil sin død i 1975 på utallige besøk.

Sjøl om hun var jøde og ønsket sitt folk frihet og rettferdighet, mente hun denne friheten var lite verdt dersom den bare skulle være forbeholdt én etnisk gruppering. «Derfor var hun også kritisk til en stat forankret i et etnisk eller religiøst grunnlag. En slik stat ville fort kunne utvikle seg i en ekskluderende retning, mente hun. Den ville lett kunne ende opp med å anvende bestemte kriterier for å bli en del av rettighetsfellesskapet, kriterier som faktisk ville frata en rekke individer grunnleggende politiske rettigheter i stedet for å garantere dem.»

Til og med Kåre Willoch erkjenner antagelig i dag hvor rett Hannah Arendt fikk i dette.

Roser revolusjoner

Retten til å ha rettigheter er for Arendt den mest grunnleggende politiske rettigheten. Og denne må alle mennesker ha – der er hun kompromissløs.

I 1951 utga hun boka The Origins og Totalitarianism, og ble med ett sett på som en av samtidens største tenkere. Mot det totalitære samfunnet satte hun den frie menneskelige handling – vita activa – det virksomme liv.

I sitt handlingsbegrep legger Arendt en type aktivitet som ikke skal være underlagt mål-nytte-tenkningen. Det dreier seg altså ikke om å gjøre noe for å oppnå noe annet, men å gjøre noe i kraft av seg sjøl og uten ett eneste formål. Et kunstverk kan være et produkt av en sånn handling.

Andre sentrale begreper hos Arendt er frihet og pluralitet. «Hun mener at revolusjoner er de eneste politiske hendelser som konfronterer oss direkte med begynnelsesproblemet. Det skyldes at de representerer et forsøk på å etablere et nytt politisk rom, et rom hvor frihet kan fremtre som en verdslig realitet, og ikke bare som en idealisert størrelse. I slike tilfeller bryter individene med rutineaktiviteter og gjør noe nytt og uventet.»

Revolusjonen er ifølge Arendt – om den virkelig er en revolusjon – totalitarismens motstykke. Dessverre har alle moderne revolusjoner imidlertid mislykkes i å skape et politisk rom for individuell frihet, både den franske, den amerikanske og den russiske.

Filosofisk fundamentalisme

Et kapittel i boka heter «den totalitære terror», en tittel som er skremmende aktuell. For sjøl om ikke Arendt er helt oppdatert (døde i 1975), er det med hennes tanker som ballast lett å se de totalitære trekkene hos dagens fundamentalister, enten de representerer islam, kristendommen

eller den rene kapitalismen, enten de er afghanere eller representerer ledelsen i Gods Own Country. Hannah Arendt ville garantert ikke ha likt noe av dette.

Den totalitarismen som Arendt gikk til felts mot var det massesamfunnet som gjør det enkelte individ overflødig. Paradoksalt nok er faren for et sånt massesamfunn i aller høyeste grad til stede i vår egen individualistiske tid. Øverenget skriver: «Potensielt frie og spontane individer reduseres til lett håndterlig menneskemateriale som kan utgjøre råstoffet for produksjonen av det nye mennesket. Det er dette totalitarismen i siste instans dreier seg om.» Filosofiske teorier og politiske ideologier som støtter opp om det totalitære er de som forsøker å erstatte det enkelte individ med en overindividuell kraft som virker i historien med absolutt nødvendighet.

Hegelianismen er ifølge Øverenget er sånt filosofisk system. En tilsvarende tendens er det ifølge Arendt også i marxismen. «Arendt var aldri selv marxist, men hun nærte utvilsomt sympati for marxismen. Til tross for sin respekt for Marx’ politiske tenkning mener hun imidlertid at den er beheftet med visse svakheter som gjør at det ikke er en tilfeldighet at den ble utviklet i en totalitær retning.»

Husserl, Heidegger og Hannah

Øverenget bruker en del blekk til å poengterer at Arendt er vanskelig å plassere politisk. Venstresiden tror hun er konservativ, de konservative tror hun befinner seg på den politiske venstresiden. Dette er en utbredt gjenganger for alle intellektuelle som ikke heiser et rent og unyansert flagg. Og hvem gidder å gjøre det?

Hannah Arendt er en moderat humanist, foreslår Øverenget, og mener at hun med sin aktørorienterte posisjon representerer et brudd både med marxismen og liberalismen. Livet er ugreit. Filosofen Edmund Husserl, fenomenologiens far, hadde en yndlingselev – Martin Heidegger, som viet deler av sitt liv til en bevegelse som ville jøden Husserl til livs og nektet ham å virke som filosof. Heideggers yndlingselev – Hannah Arendt brukte mye av sitt til å bekjempe den totalitære tenkningen som lå bak den nazismen som Heidegger en gang var en del av. Ja, livets veier er uransakelige, som det heter på hebraisk.

Og sjøl om Arendt hadde filosofisk doktorgrad, var det politisk tenker hun var. Skepsisen til filosofien, den rene, abstrakte tenkningen, beholdt hun helt til det siste. For tenkningen blir lett selvtilstrekklig – totalitær, mente hun.

For alle politisk interesserte

Denne boka er ingen biografi, men en innføring i Hannah Arendts tenkning. Og det er en bok Einar Øverenget skal ha all ære av. Prosaen er saklig og ærlig uten at han stiller vanskelig filosofisk terminologi i veien for lesernes forståelse. Den er et godt eksempel på at dype tanker og en vond virkelighet kan beskrives med ord som er til å begripe. Han kunne sikkert ha brukt vanskeligere terminologi, men har lagt den til side for forståelsens formål. Det er modig gjort i en tid der vi drukner i intetsigende fagterminologi.

Noen setninger halter imidlertid litt grammatikalsk, og noen ord og bokstaver har falt ut her og der. En bedre språkvask hadde vært på sin plass, men dette er bagateller. Det viktigste er at Øverenget presenterer den politiske tenkningen – og det filosofiske grunnlaget for denne – til en svært spennende tenker. Og dette er tanker det kanskje er mer bruk for enn noensinne. For alle politisk interesserte mennesker bør denne boka være obligatorisk lesning.

Øverenget har bidratt med en første innføring i Arendts tekning, og siden hennes hovedverk fins på engelsk, er det ikke noen grunn til å stoppe her. Einar Øverenget skal ifølge bokas vaskeseddel være ekspert på Heideggers tenkning. Med all respekt for Guttorm Fløistad og et utall av filosofihistoriske innføringsbøker: Tør vi av Øverenget håpe på en lignende bok som denne om Martin Heidegger – eller er tiden ennå ikke moden?

---
DEL

Legg igjen et svar