Retten til å komme og gå

Hvorfor vil ikke de som går inn for fri flyt av kapital akseptere fri flyt av mennesker?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I den lille boka «De ovälkomna – Flyktningar vid den rika mannens port» forsøker den britiske journalisten og forfatteren Jeremy Harding å skille skitt og kanel i den europeiske migrasjonsdebatten.

Hans hovedargument er at flyktningestrømmen man i Europa forsøker å bygge murer mot i bunn og grunn er et resultat av det liberalistiske frisleppet av økonomiske krefter. Men hvordan kan den rike delen av verden, som høster gevinsten av den globaliserte kapitalismen, nekte ofrene for den samme politikken tilgang til honningkrukken?

I 1970 levde 80 millioner mennesker utenfor opphavslandet. I dag er det 150 millioner. Folk flykter fra krig og materiell nød og fra områder der det økologiske livsgrunnlaget ødelegges av kommersiell utbytting av naturressursene i stor skala. Men Europa, som fra 1880-tallet og fram til annen verdenskrig etablerte tilfluktsteder for store grupper østeuropeiske jøder, armenere og russere, anerkjenner ikke sitt ansvar for de nye flyktningegruppene. I dag er FNs flyktningekonvensjon i ferd med å bli en anakronisme. Dens hensikt og meningsinnhold er modifisert bort av nasjonale og overnasjonale motforestillinger.

Flyktninger kriminaliseres

Er man bosatt i et europeisk land er bevegelsfriheten i dag nærmest ubetinget. Å reise inn og ut av Europa – dersom man ikke har permanent oppholdstillatelse – er på den andre siden tilnærmet umulig.

I tillegg kriminaliseres flyktninger i stadig sterkere grad. Ikke som gruppe, men som individer. Årsaken er at virkemidlene flyktningene har for å komme seg innenfor fortets grenser i større og større omfang defineres som kriminelle. Det er nesten umulig å ta seg inn i Europa uten via menneskesmuglere.

Jeremy Harding forsvarer ikke menneskesmuglere direkte. Selv om mange smuglere tar store risiki for å gjøre jobben ordentlig, er det for mye plyndring og overgrep i smuglernes farvann til å hvitvaske dem. Men samtidig argumenterer Harding sterkt for at årsaken til at vi anser menneskesmugling som noe av det mest nedrige man kan drive med, er at menneskesmuglingen i bunn og grunn er vrengebildet av den offisielle flyktningepolitikken.

For er det ikke også en slags menneskehandel når EU betaler for eksempel Sri Lanka for støtteprogrammer som gjør at EU kan definere Sri Lanka som trygt og dermed avvise flyktninger derfra som «økonomiske»? Er det ikke dealing i menneskeliv å definere Pakistan som «trygt» for afghanske flyktninger?

Utvikling hjelper ikke

Det krever sterk vilje å flykte til land der man vet man er uvelkommen. De fleste flyktninger har da også liten tiltro til det formelle regelverket og velger å stole på egne nettverk.

Harding fulgte blant annet et par kosovo-albanske søstre som etter en dramatisk tur via Italia endte opp i Storbritannia. Der ringte de først sin tante før de meldte seg for politiet og søkte om asyl. Å søke om asyl i et område der det ikke fantes slekt er lite rasjonelt.

Slike nettverk blir ofte kritisert som ghetto-dannelser, men i praksis er de overlevelsesnettverk for langt fler enn dem som klarer å komme seg til vesten. En undersøkelse fra Det internasjonale pengefondet (IMF) anså at migranter i 1989 overførte 65 millarder dollar fra sine vertsland. Dette var ca 20 millarder mer enn det som ble gitt i bistand samme år.

Samtidig er det slik at de aller fattigste er de som flytter minst på seg. Av EUs 17 millioner innvandrere er bare fire millioner afrikanere – til tross for at Afrika er det kontinentet med flest registrerte flyktninger og internflyktninger.

Jeremy Harding konkluderer derfor med at det er en myte å tro at det hjelper på flyktningestrømmen å bedre levekårene i landene der flyktningene kommer fra. Snarere tvert imot mener han at de som flytter på seg er de som har det lille overskuddet å bruke til ikke bare å overleve, men også strebe etter et bedre liv. Ideen om å «hjelpe flyktningene der de er» er derfor ikke noe som hindrer migrasjon. Med mindre hele den økonomiske verdensorden omkalfatres og likhet og rettferdighet innføres i alle land…

Bra, men ikke bra nok

Jeremy Harding har jobbet langs den europeiske festningsmuren i en årrekke. Han har fulgt det spanske og italienske grensepolitiets sisyfosiske anstrengelser for å holde grensene frie for folk uten visum. Han har fulgt flyktninger fra de sitter slitne og utmattet i flyktningeleire til de så smått har skaffet seg et hverdagsliv i sitt nye land. Og ikke minst – han har lest nesten det som er av dokumentasjon om europeisk migrasjonspolitikk.

Boka hans er en blanding av faktakunnskap og reportasje, med hovedvekt på det første. Kanskje burde det vært omvendt. Kanskje burde boka ganske enkelt vært tjukkere. Faktaene Harding leverer er interessante. Ikke så mye fordi det er så mye nytt, men fordi han forsøker å samle dem til et helhetlig bilde. Likevel er det lett å sitte igjen med følelsen av at han skusler bort et unikt materiale. I sin streben etter å skape et politisk manifest som går i rette med europeisk migrasjonspolitikk ender han med å stille flyktningene litt i skyggen. Bare glimtvis får vi følelsen av at det er levende mennesker det er snakk om. Disse glimtene vitner om rystende erfaringer og en desperat oppfinnsomhet som det er viktig å dokumentere. Harding er en av de få som har brukt mye tid på å snakke med disse menneskene. Derfor er det synd at han ikke tiltror dem evnen til å snakke også til oss.

---
DEL

Legg igjen et svar