Retten til utvikling

Erklæringen om retten til utvikling ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1986. Det er derfor i år et lite jubileum på gang. 30 år er selvsagt ikke rare alderen – men det er egentlig en ambisiøs jubilant vi har med å gjøre, om enn ikke kjent for alle. Retten til utvikling har nemlig hatt ambisjoner, […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Erklæringen om retten til utvikling ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1986. Det er derfor i år et lite jubileum på gang. 30 år er selvsagt ikke rare alderen – men det er egentlig en ambisiøs jubilant vi har med å gjøre, om enn ikke kjent for alle.

Retten til utvikling har nemlig hatt ambisjoner, især på vegne av utviklingsland og fattige stater. Selve begrepet «retten til utvikling» er en spennende konstruksjon som innevarsler mening og håp. Og krav.
Retten til utvikling er definert som en menneskerett. Hvert menneske og alle folk har rett til å delta i, bidra til og å nyte fruktene av en utvikling der alle rettigheter og friheter fullt ut kan virkeliggjøres. Det er i alle fall teorien.

Mennesket står i sentrum. Hver enkelt stat er ansvarlig for å treffe tiltak for å få sine innbyggeres rett til utvikling oppfylt. Og det skal legges opp til et forpliktende internasjonalt system som også bidrar, gjennom samarbeid og tilrettelegging. Men fortsatt eksister ulikheter i den internasjonale orden, som hindrer mange land i å gjennomføre retten til utvikling.

Noen ganger er det vanskelig å trenge gjennom et pompøst og FN-tungt språk. Uansett står vi overfor store utfordringer. Mange eksisterende trender undergraver fortsatt i dag retten til utvikling, slik direktøren i South Centre, Martin Khor, sa det forleden da han holdet en tale i Genève, i anledning feiringen av retten til utvikling. Han dro frem fem utfordringer:

  • Den gjeldende økonomiske krisen.
  • Vanskelighetene med å gjennomføre riktige utviklingsstrategier.
  • De eksistensielle sidene ved klimaendringene.
  • Gjennomføringen av de nye bærekraftmålene.
  • Den voksende resistensen mot antibiotika.

Et stadig skiftende bilde. Mye av dette er velkjent stoff. Når det gjelder krisetendensene i den globale økonomien, handler det (fortsatt) om unndragelse av ujevn vekst, fluktuerende råvarepriser, spekulative gribbefond og manglende gjeldsslette for en del land som aldri kommer ut av gjeldsspiralen. Alt dette spiller negativt inn på innbyggeres og lands mulighet til å få oppfylt sin rett til utvikling. Avsløringen av Panama-papirene de siste månedene har tydelig fastslått det vi allerede visste – at ikke bare vestlige selskaper, men også fattige lands eliter og delvis politiske ledere spekulerer og skummer nasjonalfinansene.

Når det gjelder utviklingsstrategier, er det fortsatt mangel på forståelse for hvordan man satser på utviklingen av jordbrukssektoren. Det mangler nasjonale matsikkerhetsplaner. I industrisektoren er det overgangssmerter fra å være lavkostland til å bli stater hvor arbeidere forventer bedre lønninger og sikrere arbeidsvilkår. Det er likeledes vanskelig for land å beskytte egne voksende industrier og markeder i en overgangsfase, slik at de kan sikre en voksende middelklasse på samme måte som dagens rike land i sin tid kunne. Det er igjen tiltagende markedsmakt i hendene på transnasjonale selskap. I dag går de ikke av veien for å saksøke stater som prøver å implementere nasjonal miljø- og helselovgivning. Det hindrer definitivt retten til utvikling.

Bærekraftmålene – FNs største bragd? På klimasiden var Paris-avtalen en stor seier for alle tilhengere av multilaterale avtaler. Det må applauderes. På den annen side gjenstår nå implementeringen av intensjonen. Her ser vi fortsatt at rike land ønsker et kvotesystem som gjør at de kan kjøpe seg fri. Fra et «retten til utvikling»-perspektiv er det tvilsomt. Og fattige land vil være de som bærer de tyngste børene av et klima som allerede er i endring. Flyktningstrømmene vil øke.

Kanskje må vi derfor sette vår lit til FNs nye bærekraftmål, som gjelder fra og med i år og 15 år fremover. De er sannsynligvis noe av det beste FN-systemet noensinne har produsert. Oppfylles disse, er retten til utvikling et faktum. Intet mindre. Og her kommer vi til et interessant spørsmål om helse og medisiner: Helse er dyrt, særlig hvis du er fattig. Patentering er del av bildet. Hvordan skal helse og helsetjenester gjøres tilgjengelig for fattige land?

Antibiotikaresistens kan bli den nye store globale trusselen. Risikerer vi å dø av små skrubbsår i fremtiden?

Retten til utvikling er ikke sikret. En ny erkjennelse vokser. Antibiotikaresistens kan bli den nye store globale trusselen. Risikerer vi å dø av små skrubbsår i fremtiden?

Det brukes store doser antibiotika i det internasjonale landbruket, i form av veksthormoner. Det fører til store problemer for besetninger og på sikt for mennesker også. Her trengs det internasjonalt samarbeid og nye regelverk.

Både dyr og mennesker bærer nå med seg flere typer smitte. Vi trenger mer pleiepersonell, mer folkeopplysning og mer samarbeid mellom helse- og matproduksjonssektoren. Hvert år dør over 700 000 personer av antibiotikaresistente infeksjoner, og det er sannsynligvis et svært underrapportert tall.

Retten til utvikling fortjener å feires nå i jubileumsåret. Den uttrykker viktige intensjoner, og er å betrakte som en menneskerett. Men den er ikke sikret. Ennå. På langt nær.


Kroglund er styreleder i RORG-samarbeidet andrewkroglund@gmail.com

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here