Retten til å vite

De tre apene er en mye brukt illustrasjon på maktpersoner som ikke vil høre, ikke vil se, og derfor ikke vil eller kan si noe om problemer de konfronteres med. Men de tre apene kan like gjerne være oss journalister – eller du som leser dette. 

Tarjei Leer-Salvesen
Fast spaltist i Ny Tid. Leer-Salvesen er gravejournalist med bakgrunn fra NRK, Fædrelandsvennen og Dagbladet. Han jobber i dag som frilanser.

Apene kan også symbolisere den sammenhengen vi ser svært tydelig i arbeidet vårt, som kan oppsummeres slik: Hvis vi ikke får vite, kan vi ikke delta på kvalifisert vis i samfunnsdebatten. Retten til tilgang til offentlig informasjon er nært forbundet med selve ytringsfriheten.

Disse linjene skriver jeg fra Tunis, hovedstanden i Tunisia, landet hvor representanter for det sivile samfunnet mottok Nobels fredspris i fjor. Jeg er her på reise for Norsk Presseforbund, som vil drive kollegastøtte og lære opp tunisiske journalister i mulighetene som finnes i offentlighetslovgivningen. I et land der demokratiet er nytt og skjørt, hagler det med injuriesøksmål mot en presse som baserer seg mye på muntlige kilder, og der skriftlig dokumentasjon har vært forbeholdt statsmediene under streng utvelgelse.

Det er inspirerende å være her. Å se slike tegn som at journalistene og politiet snakker sammen, og setter ord på det at de tidligere representerte to harde motsetninger, og nå skal forsøke å se sine roller annerledes. Politivolden mot journalister og fotografer avtar. Og parlamentet har nettopp blitt enige om det som karakteriseres som en av verdens beste lover om offentlighet i forvaltningen. Den trer i kraft neste år, og nå forbereder både byråkratiet og pressen seg på hvordan de skal anvende den i praksis.

Fra arbeid i Norge vet jeg av erfaring at den som kan bruke innsynslover, har et av de kraftigste verktøyene en journalist kan ønske seg. Man kan be om innsyn hos enhver offentlig etat, og det fantastiske er at hovedregelen er åpenhet. En annen viktig bestemmelse er at du har krav på raskt svar (1–3 dager), og det er gratis. Har du behov for anonymitet når du ber om innsyn, har du likevel krav på å bli tatt på alvor.

Innsyn i offentlig informasjon kan både bidra til å avsløre korrupsjon og habilitetskonflikter, men også til å sikre tillit til de beslutningene som fattes.

Et favoritteksempel fra fjoråret hjemme i Norge, er Kommunal Rapports kamp for innsyn i Aksjonærregisteret. Journalist Vegard Venli kjempet i to år for å få ut hele datasettet fra Skatteetaten, og lyktes omsider. Han skrev en mengde historier selv, men delte raust informasjonen åpent, så alle kan søke i det. Her finnes nå en detaljert oversikt over absolutt

Norge har noe å lære av det nordafrikanske nye demokratiet.

alle aksjer i norske firmaer, eid av både norske selskaper og privatpersoner. Verktøyet ble blant annet brukt av Teknisk Ukeblad, som koblet det til listen over ansette i Statens Vegvesen.

Jeg har opplevd stygg sabotasje mot innsynsretten som er hjemlet i offentlighetsloven. Et eksempel fra i fjor var da jeg fikk gjennomslag for at rådmannen i Arendal måtte utlevere korrespondanse om Arendalsuka. Rådmann Harald Danielsen slettet rett og slett saksdokumentet jeg skulle ha innsyn i, og jeg beklaget meg høylytt over at denne loven ikke inneholder en formulering om straff for offentlige tjenestemenn som saboterer retten til innsyn.

I Tunisias nye lov er det en slik formulering. Hvis en byråkrat gjør noe som likner på det Arendals rådmann gjorde, venter en klekkelig bot. Norge har noe å lære av det nye nordafrikanske demokratiet.

Men i Tunisia, der man nå venter på at den nye offentlighetsloven skal tre i kraft, hersker usikkerhet rundt hvordan loven skal implementeres rent praktisk. Her kan de kanskje lære litt av Norge, som er i verdenstoppen når det gjelder å tilrettelegge for elektronisk tilgang til dokumenter. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har laget en elektronisk postjournal (OEP) der mer enn 140 offentlige etater er samlet, blant annet alle fylkesmenn, alle departementeter og de fleste direktorater og tilsyn. Surf litt her i stedet for på Google – det kan være svært fruktbart.

Ikke alle offentlig institusjoner som er underlagt innsynsreglene, tar seg bryet med å gjøre dokumentene sine tilgjengelige. Da blir det langt vanskeligere å få innsyn, både for journalister og andre som vil kikke dem i kortene. Derfor har avisen Fædrelandsvennen laget en ekstra innsynsportal ved siden av OEP. Jeg har fått gleden av å jobbe med å utvikle den, og her legger vi til de etatene vi har lyst til, uten å spørre dem. Foreløpig har vi gitt søkbare journaler til Den norske kirke, Stortinget, universitetene, alle politidistriktene og begynt på jobben med helseforetakene. Noen blir glade for det, andre blir sure.

En politijurist ringte meg og brølte i telefonen: «Hvem har gitt deg lov til dette?» «Jeg har ikke bedt noen om lov, og jeg trenger ikke gjøre det heller,» svarte jeg.

Alle har nemlig rett til innsyn i offentlige journaler. Når vi får dem, kan vi gjøre hva vi vil med dem. Hvis noen vil trykke noe som toalettpapir, står de fritt til dét. Vi valgte å tilføre dem søkefunksjoner og publisere dem. Dette er koblet til en enkel metode for å bestille innsyn i dokumentene. Vi gjorde det fordi retten til å vite er fundamental. Den henger rett og slett sammen med ytringsfriheten vår.

Kikk makten i kortene du også!

Offentlig Elektronisk Postjournal

www.innsyn.no 


Tarjei Leer-Salvesen er frilans undersøkende journalist, med bakgrunn fra Ny Tid, så vel som Klassekampen, Fædrelandsvennen, Dagbladet og NRK Brennpunkt. Han står også bak nettportalen Innsyn.no

---
DEL