Retten til å vite

De tre apene er en mye brukt illustrasjon på maktpersoner som ikke vil høre, ikke vil se, og derfor ikke vil eller kan si noe om problemer de konfronteres med. Men de tre apene kan like gjerne være oss journalister – eller du som leser dette. 

Tarjei

Apene kan også symbolisere den sammenhengen vi ser svært tydelig i arbeidet vårt, som kan oppsummeres slik: Hvis vi ikke får vite, kan vi ikke delta på kvalifisert vis i samfunnsdebatten. Retten til tilgang til offentlig informasjon er nært forbundet med selve ytringsfriheten.

Disse linjene skriver jeg fra Tunis, hovedstanden i Tunisia, landet hvor representanter for det sivile samfunnet mottok Nobels fredspris i fjor. Jeg er her på reise for Norsk Presseforbund, som vil drive kollegastøtte og lære opp tunisiske journalister i mulighetene som finnes i offentlighetslovgivningen. I et land der demokratiet er nytt og skjørt, hagler det med injuriesøksmål mot en presse som baserer seg mye på muntlige kilder, og der skriftlig dokumentasjon har vært forbeholdt statsmediene under streng utvelgelse.

Det er inspirerende å være her. Å se slike tegn som at journalistene og politiet snakker sammen, og setter ord på det at de tidligere representerte to harde motsetninger, og nå skal forsøke å se sine roller annerledes. Politivolden mot journalister og fotografer avtar. Og parlamentet har nettopp blitt enige om det som karakteriseres som en av verdens beste lover om offentlighet i forvaltningen. Den trer i kraft neste år, og nå forbereder både byråkratiet og pressen seg på hvordan de skal anvende den i praksis.

Fra arbeid i Norge vet jeg av erfaring at den som kan bruke innsynslover, har et av de kraftigste verktøyene en journalist kan ønske seg. Man kan be om innsyn hos enhver offentlig etat, og det fantastiske er at hovedregelen er åpenhet. En annen viktig bestemmelse er at du har krav på raskt svar (1–3 dager), og det er gratis. Har du behov for anonymitet når du ber om innsyn, har du likevel krav på å bli tatt på alvor.

Innsyn i offentlig informasjon kan både bidra til å avsløre korrupsjon og habilitetskonflikter, men også til å sikre tillit til de beslutningene som fattes.

Et favoritteksempel fra fjoråret hjemme i Norge, er Kommunal Rapports kamp for innsyn i Aksjonærregisteret. Journalist Vegard Venli kjempet i to år for å få ut hele datasettet fra Skatteetaten, og lyktes omsider. Han skrev en mengde historier selv, men delte raust informasjonen åpent, så alle kan søke i det. Her finnes nå en detaljert oversikt over absolutt

Norge har noe å lære av det nordafrikanske nye demokratiet.

alle aksjer i norske firmaer, eid av både norske selskaper og privatpersoner. Verktøyet ble blant annet brukt av Teknisk Ukeblad, som koblet det til listen over ansette i Statens Vegvesen.

Jeg har opplevd stygg sabotasje mot innsynsretten som er hjemlet i offentlighetsloven. Et eksempel fra i fjor var da jeg fikk gjennomslag for at rådmannen i Arendal måtte utlevere korrespondanse om Arendalsuka. Rådmann Harald Danielsen slettet rett og slett saksdokumentet jeg skulle ha innsyn i, og jeg beklaget meg høylytt over at denne loven ikke inneholder en formulering om straff for offentlige tjenestemenn som saboterer retten til innsyn.

I Tunisias nye lov er det en slik formulering. Hvis en byråkrat gjør noe som likner på det Arendals rådmann gjorde, venter en klekkelig bot. Norge har noe å lære av det nye nordafrikanske demokratiet.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.