Retorisk balansegang

Sigurd Slåttebrekk spiller Schumann på sin andre cd, og Hagen-kvartetten fortsetter sin Beethoven-serie. Begge strekker materialet i uttrykkets tjeneste.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Pianisten Sigurd Slåttebrekk er tilbake med sin andre cd etter fem års fravær fra klaveret. Ved fjorårets Oslo kammermusikkfestival spilte han et reint Schumann-program – det utgjør nå hans andre cd, som nettopp er kommet ut på Simax.

Den bankende kroppen

Carnaval, Kreisleriana og Arabeske ble alle skrevet før komponisten var 30. Carnaval er tenkt som et slags maskeball der karakterer fra den italienske commedia dell’arte-tradisjonen blandes med portretter av virkelige komponister og de to karakterene Florestan og Eusebius, representasjoner av Schumanns to sider, den ildfulle og den refleksive.

Både dette og Kreisleriana er revolusjonære verk som med sin utflytende og skiftende karakter helt bryter med den klassiske formen.

Kreisleriana står som et av Schumanns særeste og største verk. Den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes satte Schumann, og særlig dette verket, høyt. I essayet «RASCH» (1975) griper han noe vesentlig ved Schumanns musikk: I Kreisleriana finner han ingen mening, bare kroppen som banker i sitt indre – «mot tinningen, i kjønnet, i magen» (overs. Knut Stene-Johansen, Pax 1994); denne musikken er et evig mellomspill, den «divergerer uavlatelig».

Slåttebrekks tolkninger er retoriske og reflekterte. Han har en sterk rubato og rytmeforskyvning enkelte plasser, men det er tilfredsstillende å høre noen som har en så stor kontroll over linja, også når rytmikken er bevisst ustø.

Det er en ganske stor kontrast til Murray Perahia, hvis innspilling av Kreisleriana og den første klaversonaten kom på Sony i 1997. Et illustrerende eksempel er siste sats av Kreisleriana – her synes jeg ikke Slåttebrekk burde ha manipulert rytmen i så stor grad, men heller latt musikken renne fritt.

For man kunne si at det er noe ved Schumanns musikk som ikke kan stoppe opp for å tenke, noe desperat og panisk. Dette synes jeg ikke Slåttebrekk fanger like godt som Perahia. Men dette blir et spørsmål om tolkning. Slåttebrekks visjon er en annen, og det er selvsagt legitimt.

Utladende

Vi var begeistret for Hagen-kvartettens innspilling av Beethovens 13. strykekvartett tidligere i år. Nå kommer oppfølgeren i det som ser ut til å bli en komplett serie med alle kvartettene. Her tar de for seg kvartettene nr. 1 (op. 18 nr. 1) og nr. 7 (op. 59 nr. 1).

Denne nye cd-en på Deutsche Grammophon er preget av den samme høye graden av intensitet som den forrige. Jeg har ikke hørt noen spille andresatsen fra første kvartett så raskt og aggressivt som de gjør her. Man sitter med en følelse av at de satser alt – ikke sjelden balanserer de på kanten, og man sitter og er redd for at materialet ikke tåler «behandlinga». Men det gjør det selvsagt, og resultatet blir at Hagen-kvartetten løfter disse verkene opp og ut. Dette er tolkninger som krever lytterens fulle oppmerksomhet, og de kan til tider være følelsesmessig utladende – men det er jo musikken også. Man kunne innvende at de legger for stor vekt på det muskuløse, heroisk-aggressive, kjempende hos Beethoven og underkommuniserer det sarte, «svake» og resignerte, som også er der. Dette er imidlertid tolkninger som raskt overbeviser med sin visjon.

Og for en musikk dette er. Den 7. kvartetten er den første i Beethovens midtperiode og representerer et kraftig brudd med de tidligere, i hovedsak wienerklassiske kvartettene, både i lengde, dybde og tekniske krav. Den er kanskje den mest perfekte strykekvartetten som er skrevet. Den har en friskhet som er til stede hver gang man hører den. Hagen-kvartettens nye innspilling gjør sitt til å forsterke det inntrykket.

---
DEL

Legg igjen et svar