Residens Molde

Tonalitet? Modalitet? Litt russisk stemning? Vi er på Molde-jazz med Håvard Wiik.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Hva får en ung mann fra Frei på Nordmøre til å bli jazzmusiker?

– Jeg hadde en bra musikklærer på ungdomsskolen, en som var interessert i jazz, presenterte musikere som Bill Evans og Charles Mingus for oss. På et sånt sted kommer ingen ting av seg sjøl; det trengs spesielt interesserte folk. Som femtenåring deltok jeg på et jazzseminar i Kristiansund, deretter knyttet jeg kontakt med Trondheimsmiljøet.

– Det var ikke så lang vei til Molde. Ble ikke jazzfestivalen en inspirasjon?

– Jeg var aldri der – ikke før jeg fikk jobb…

Det var i 1992. Håvard Wiik var engasjert til duokonsert sammen med bassisten Steinar Raknes fra Otrøya. To tenåringer som vekket umiddelbar oppmerksomhet. To år senere var han elev på jazzlinja ved Trøndelag musikkonservatorium.

– Hva er det viktigste man lærer på en jazzskole?

– Å spille sammen. Å lytte. Jazz er en «samspillsmusikkform». Det er viktig å samarbeide, hjelpe hverandre, sette seg sjøl i en funksjonell situasjon, fremme en interaksjon.

– Hva med konkret jazzhistorisk innblikk?

– Vi hadde ikke mye jazzhistorie, ikke noe fast opplegg. Noen kunne hjelpe oss med en Miles Davis-fordypning i to uker, men det var ingen systematikk i stilhistoriske tilbakeblikk.

– Søker du selv mye tilbake?

– Jeg hører på og interesserer meg for folk som Duke Ellington, Art Tatum, Bill Evans. Men jeg har ingen sterke preferanser, det viktigste er at musikken fungerer.

Varierte besetninger

Håvard Wiik er en ettertraktet musiker. Han jobber fast med fem konstellasjoner: norsksvenske «Atomic», norskamerikanske «Schooldays», trioen «Free Fall» med Chicago-avantgardisten Ken Vandermark, duo med saksofonisten Håkon Kornstad og egen trio med Mats Eilertsen (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer). Alle gruppene var i aksjon ved årets Moldefestival. Som «residerende artist» var han også å høre i Petter Wettres kvintett, i Stian Carstensens humorfylte prosjekt «Banklengs inn i granskauen» (!) og i egen solokonsert. Dette var første gang han fylte et konsertprogram helt alene. Neste solokonsert blir i Jakobskirken i Oslo fredag den 13. august.

– I solokonserten hørte jeg flere fyldige klassiskpreget akkorder, litt russisk stemning, litt Skrjabin?

– Det er ikke utenkelig. Jeg bruker en del klassisk musikk i øvingsøyemed. Det er sunt rent «pianistisk». Det er dumt å ignorere 250 års velutviklet pianoteknikk. Det ligger mye å hente der. Men når jeg ellers øver hjemme, blir det hovedsaklig jazzens standardlåter. De har greie strukturer å forholde seg til.

– Men du spilte ikke mange standardlåter i Molde?

– Solokonserten inneholdt et par egne komposisjoner, men bestod for en stor del av rene improvisasjoner over akkordstrukturer til standardlåter. Det harmoniske grunnlaget kan med fordel forenkles. Vi trenger ikke så mye informasjon på en gang at alle akkorder behøver å være med. Jeg er blitt mer glad i lineær kontrapunktisk tenkning, å rendyrke enklere klanger framfor mange og tjukke akkorder. I det åpne trommeløse formatet til trioen «Free Fall» kan vi rendyrke klanger, veksle mellom det svake og det sterke i åpne strukturer – det er deilig å spille helt svakt…

Lyder og klanger

Konserten med «Free Fall» avsluttet Håvard Wiiks opptreden i Molde. Med noen ganske få tilhørere i Reknes ungdomshus en tidlig lørdag ettermiddag bød musikerne på en helt akustisk intimkonsert i en åpen og relativt avantgardistisk form. Besetningen var klarinett/bassklarinett, kontrabass og piano.

– Hva er utgangspunktet for improvisasjonene i en såpass fri musikk?

– Det er komposisjoner som gir ganske detaljerte instrukser om et bestemt forløp, fra begynnelse til slutt. Egentlig ganske komplisert musikk, selv om improvisasjonen er fri.

Han viser meg et noteark. En «vamp» over lange toner før en komponert melodilinje. Instrukser til solistene, for eksempel: Improviser ut fra en enkel D. Improviser over «vampen». Melodilinjen gjentas en ters lavere. Avslutning.

– Finnes det noen dur-/mol-tonalitet i dette?

– Nei. Ingen tonalitet. Heller ingen modalitet. Det er ikke forbudt å legge akkorder; spiller vi to toner, oppstår det jo en slags harmoni. Men vi er mer opptatt av det soniske, lydene, klangen, stemningene, nerven, det rytmiske.

– Moderne jazz er jo basert på teorier og elementer som dukket opp på 60-tallet, både når det gjelder fri improvisasjon og elektronisk støymusikk. Er det en 60-tallsnostalgi hos unge jazzmusikere?

– Ikke bevisst. Jeg tror vi henter vel så mye fra 70-tallet, da den frie musikken ble mer strukturert. Men det har da skjedd ting etterpå, musikken er under stadig utvikling – og det gjelder oss også, håper jeg.

– Har Moldefestivalen utviklet seg i noen bestemt retning?

– Jeg synes de har mer fokus på rein improvisasjonsmusikk enn før. Tidligere var det mye etno og funky ting. For meg spesielt har dette naturligvis vært en ønskefestival, både jobbmessig og musikalsk, sier Håvard Wiik, etter å ha gjennomført åtte konserter på seks dager. Hans soloprestasjoner er glitrende, med fascinerende klanger i lange melodiske linjer. Men han er også beundringsverdig i samspill med andre instrumentalister, der hans evne til å «spille mot», fange små musikalske ideer og gi dem nye retninger, er til stor inspirasjon for medmusikerne. Dertil har de gruppene han styrer, en velsignet evne til å ha korte, formsikre låter – ingen trøttende longører og utsvevende spill.

Minimalisme og ekspressivitet

Moldefestivalen hadde i år en høyere jazzprosent enn på lenge. Som vanlig var den stilmessig altomfattende, fra dixieland til elektronika – men ett element var framtredende i år: det minimalistiske.

Trommeslageren Jarle Vespestad satte vel rekord i å spille svakt, nærmest utviskende, i den siste kveldens kirkekonsert med Tord Gustavsens trio. Solveig Slettahjell har «slow motion» i sitt bandnavn. Alle konsertene i Forum var ytterst minimalistiske (pianistene Jean Michel Pilc og Håvard Wiik som soloartister, Eldbjørg Raknes og Anders Jormin i duo, Sidsel Endresen, Christian Wallumrød og Helge Steen i trioen «Merriwinkle»). Trioen «Free Fall» er allerede nevnt, og Palle Mikkelborg, Helen Davis og Terje Rypdal hadde åpningskonsert i Bjørnsonhuset med vakre longører. En liten pekefinger reiser seg mot Eldbjørg Raknes, Wallumrød, Steen og Rypdal for å påpeke at det minimalistiske kan stå i fare for å bikke over i det intetsigende. Sistnevnte, Terje Rypdal, gjorde det imidlertid godt igjen på lørdagens konsert i Bjørnsonhuset med bestillingsverket «Varder». Sammen med Trondheim Jazzorkester gav han en helhetlig komposisjons- og arrangementsbragd som er sjeldent for den slags oppdrag.

Av den mer ekspressive jazzen, i streit utgave, vil jeg framheve noe av det som skjedde i Alexandrakjelleren: Petter Wettres kvintett, The Core, Atomic og Ola Kvernbergs trio. Fusjonen av Atomic og Schooldays i Kulturhuset var naturligvis av eksplosiv karakter. Stian Carstensens konsert inneholdt spesielle instrumenter som banjo, cello og cembalo, og skapte morsomme klanger og assosiasjoner. Og Håvard Wiik, Jon Weber og Jean Michel Pilc viste at den jazzklassiske pianotrio langt fra er død…

---
DEL

Legg igjen et svar