Reservasjonsretten i EØS-avtalen

Under EØS-forhandlingene i 1992 måtte EU gå med på å gi Norge en reservasjonsrett for at ikke EØS-avtalen skulle være i strid med Grunnloven. Reservasjonsretten er derfor konstitusjonelt sett en sentral del av EØS-avtalen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EØS-avtalen er det som kalles en «dynamisk» avtale. Innholdet i avtalen endrer seg hele tida. Disse endringene kommer fordi EU stadig utvider og endrer lovverket sitt. På de områdene som omfattes av EØS-avtalen, skal slike endringer etter forutsetningene også gjelde også Norge. For at dette ikke skal være i strid med Grunnloven, ble Norge gitt en reservasjonsrett i EØS-avtalen.

Da EØS-avtalen skulle godkjennes av Stortinget høsten 1992, ble reservasjonsretten framstilt som en garanti for at EØS-avtalen ikke kunne påføre oss regler vi var sterkt i mot.

For EØS-motstandere er reservasjonsretten det eneste forsonende trekket ved EØS-avtalen. Reservasjonsretten gjør det mulig å bekjempe EØS-avtalen innenfra – ved å mobilisere en så sterk opinion når norske interesser og verdier trues av nye EU-regler, at en norsk reservasjon blir politisk nødvendig. Denne kampen om å bruke reservasjonsretten er i sin kjerne en kamp mot at det nyliberale grunnlaget for EU, den uhemmede flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, skal ha fullt gjennomslag i Norge.

For EU-tilhengere er reservasjonsretten i EØS derimot en uting. De vil inn i et EU der ingen medlemsland har noen reservasjonsrett mot nye EU-regler for det indre markedet. De vil derfor stritte imot å bruke en reservasjonsrett som blir et kraftigere argument mot EU-medlemskap hver gang den brukes.

---
DEL

Legg igjen et svar