På et hipstergalleri i New York bader skribenten Milo Yiannopoulos i svineblod foran bilder av ofre for islamistisk terror. Han er naken – bortsett fra et par solbriller, gullkjeder og en caps med Trump-sloganet Make America Great Again . «This is the new punk. Republican is the new cool,» sa Milo om det «globaliseringskritiske» stuntet sitt.

Allerede før Trump ble valgt som USAs nye president, var denne iscenesettelsen av seg selv som maktkritisk rebell mot det etablerte en fornærmelse mot hele punk-ideen. Og da kuratoren hans betegnet stuntet som en «performance med kunsthistorisk sus», spyttet han i sin tur på kunstbegrepet. Dette var hverken kunst eller punk.

Milo Yiannopoulos bader i griseblod. FOTO: thegatewaypundit.com / Jim Hoft
Milo Yiannopoulos bader i griseblod. FOTO: thegatewaypundit.com / Jim Hoft

Punken ble født midt på 1970-tallet i London og New York, og var et undergrunnsfenomen: I England ble det formulert av unge arbeidsløse, i USA av intellektuelle outsidere. Felles for bevegelsene var antiestetikken samt provokative protester mot samfunnets urettferdige fordeling av goder og muligheter. I 2013 så jeg en utstilling på Metropolitan i New York ved navn «Punk – from Chaos to Couture». Her fremgikk det tydelig at denne antiestetikken er blitt high fashion i dag. I essayet jeg skrev om utstillingen, omformulerte jeg punk-mottoet no future og skrev punk has a future, punk is dead. Med dette prøvde jeg å uttrykke at punken er anti-establishment på en så essensiell måte at den ikke kan overleve klassereisen til det etablerte. Den må finne nye former dersom den skal overleve.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve