I et stunt like før valget i USA iscenesatte en høyrepopulistisk skribent seg som punk- og performanceartist. Denne hijackingen fikk også artister og hipstere til å stemme på Donald Trump.

Julian Blaue

På et hipstergalleri i New York bader skribenten Milo Yiannopoulos i svineblod foran bilder av ofre for islamistisk terror. Han er naken – bortsett fra et par solbriller, gullkjeder og en caps med Trump-sloganet Make America Great Again . «This is the new punk. Republican is the new cool,» sa Milo om det «globaliseringskritiske» stuntet sitt.

Allerede før Trump ble valgt som USAs nye president, var denne iscenesettelsen av seg selv som maktkritisk rebell mot det etablerte en fornærmelse mot hele punk-ideen. Og da kuratoren hans betegnet stuntet som en «performance med kunsthistorisk sus», spyttet han i sin tur på kunstbegrepet. Dette var hverken kunst eller punk.

Milo Yiannopoulos bader i griseblod. FOTO: thegatewaypundit.com / Jim Hoft
Milo Yiannopoulos bader i griseblod. FOTO: thegatewaypundit.com / Jim Hoft

Punken ble født midt på 1970-tallet i London og New York, og var et undergrunnsfenomen: I England ble det formulert av unge arbeidsløse, i USA av intellektuelle outsidere. Felles for bevegelsene var antiestetikken samt provokative protester mot samfunnets urettferdige fordeling av goder og muligheter. I 2013 så jeg en utstilling på Metropolitan i New York ved navn «Punk – from Chaos to Couture». Her fremgikk det tydelig at denne antiestetikken er blitt high fashion i dag. I essayet jeg skrev om utstillingen, omformulerte jeg punk-mottoet no future og skrev punk has a future, punk is dead. Med dette prøvde jeg å uttrykke at punken er anti-establishment på en så essensiell måte at den ikke kan overleve klassereisen til det etablerte. Den må finne nye former dersom den skal overleve.

Et fanatisk massefenomen. Forklaringen min på det estetiske feltet kan overføres til det politiske feltet. Idealene til 1970-tallets punkere – kamp for minoriteter, rettferdighet og lik fordeling av goder – har ikke blitt til det politiske etablissementets idealer, slik Milo implisitt hevder når han glorifiserer Trump. Heller ikke før valget var Trumps politisk ukorrekte protest mot disse idealene en outsiderholdning, the new cool eller punk. Republikanernes kampanje var hele tiden et fanatisk massefenomen. Det paradoksale ved den nye presidenten – som selv iscenesatte seg som punk uten å bruke ordet – er at han klarte å innbille tilhengerne at både han og de selv var oversett. Når underdogens rasistiske fordom plutselig representerer flertallet, blir den til massemorderisk gift. Hitler viste at underdogen kan bli en forbryter mot menneskeheten når han får makt – i kraft av sine underdog-holdninger, og ikke forkaster dem som politisk leder. Alle ekte punks har en anelse om at klassereisen ikke er mulig, og prøver derfor å sette seg imot populariseringen av sine holdninger, eller de gir opp å være punk.

I visse tilfeller, når det er absolutt sikkert at man bare er del av et bittelite kunstnerisk mindretall, kan det være ekte punk å holde opp et nazispeil foran samfunnets ansikt, eller å utfordre det med en provokativ fascismeflørt. Det skjedde da Sid Vicious flashet hakekors. Selv har jeg formulert politisk ukorrekte ting i subkulturelle performances, men jeg innså at jeg ville feile så snart et større publikum ville applaudere i stedet for å fordømme stuntene mine. Hensikten var til syvende og sist å gi de protesterende anledning til å formulere viktigheten av moral og etikk. Fremgangsmåten kan også ha en lynavlederfunksjon, som forhindrer at noen kan iscenesette seg som undertrykt av et «politisk korrekt etablissement», slik Trump-tilhengerne gjorde. Men når man blir mer anerkjent, må man i punkgudens navn stoppe dette dialektiske racet. For i kombinasjon med masser og makt er det umoralske ikke bare patetisk, men en voldsforbrytelse. Trump og Milo har hverken tatt avstand fra sine holdninger eller protestert mot at de ble godtatt av et flertall. Tvert om – deres paradoksale underdog-iscenesettelse gikk jo nettopp ut på å forføre massene.

Underdogens farlige maktparadoks. Men Milo gjør også en annen feil når han bedriver matematikk med usammenlinnbare størrelser og håper at resultatet får ham til å se ut som punk. Hans prokapitalistiske holdning er ifølge ham selv en rebelsk akt. Er det noe som har verdensherredømme, så er det kapitalen. Judith Butler var i sannhet punk da hun ville ha kapitalens venn Clinton som president, og samtidig varslet å gå på verbale barrikader så snart den kvinnelige kandidaten hadde blitt valgt. («Demokratiets paradoks», kalte Butler fenomenet, som så absolutt er å foretrekke fremfor underdogens maktparadoks, som vi må håndtere nå.) Å heie på kapitalen er en konform bekreftelse av elitene i den globaliserte verdenen Milo hevder å protestere imot. Like utroverdig var naturligvis businessmannen Trumps solidaritet med økonomiske tapere, som han på vei til det hvite huset – via Wall Street – antakeligvis igjen forkaster.

Milo er altså ikke ekte punk. Men er han kunstner, slik han påstår? Det er mange store kunstnere som har badet i blod, og blodbadingen har fremdeles et kunstnerisk potensial. Men det er viktig å tenke litt over kontekst, polyfoni og originalitet i Milos stunt.

Bullshit-valgkampen. En av de første som badet i blod, var Wiener-aksjonisten Hermann Nitsch. I sitt «Orgien-Mysterien-Theater» har han siden tidlig på 1960-tallet eksperimentert med rituelle former for dyreslakt, oppskjæring av kadavre, kjøtt- og vinservering, musikk og diktopplesning. Mange blir frastøtt av dette, men det er ingen tvil om at Nitsch har en plass i kunsthistorien. Han forener rituelle tradisjoner til et allkunstverk, ikke ulikt Wagners festspill. Nitsch formulerer altså et estetisk og spirituelt motutkast til samfunnet. Og kvalmen er, ifølge eget utsagn, bare første steg mot en dionysisk virkelighetsopplevelse ritualet åpner opp for.

Milo satt derimot uinspirert i blodbadekaret sitt, gjemte seg bak solbriller, tok seg en røyk, bablet om at han frøs og sprutet høflig litt blod på fotografiene av terrorofrene som hang på veggen. Dette kunne vært en kritisk utstilling av bullshit-valgkampen, der alt bortsett fra saklige argumenter mobiliserte velgeren – ikke minst blodige sjokktrivialiteter. I et intervju påsto Milo at han «ikke har følelser». Også dette fraværet, som hans apatiske plaskeseanse er et uttrykk for, kunne ha vært kunstnerisk interessant. Hvis aktøren for eksempel hadde eksponert egen depresjon som en konsekvens av politisk selviscenesettelseskrav.

Nederste liga. Den amerikanske performancekunstneren Ann Liv Young er en mester i slike selvkritiske iscenesettelser. Hun er oppvokst i den republikanske staten Nord-Carolina, og utstiller konstant sin egen white trash-bakgrunn i performancene sine: Lavkulturelle elementer (Britney Spears) står side om side med høykultur (Elektra). På en performance solgte hun sin egen dritt. Og de som kjøpte dritten, foregrep perfekt det flertallet i hennes egen stat gjorde da de gikk til årets presidentvalg. Men dette er min tolkning – Ann Liv Young kommenterer ikke sine performances.

Milo, derimot, ødela selv muligheten til å oppfatte det han gjorde som kunst. Konteksten var en utstilling som kalte seg «Pro-Trump Art Show». Og i foredraget han holdt før stuntet sitt, sa han: «Jeg vil at dere skal tolke dette som et uttrykk for frustrasjonen min over hvor fucka den amerikanske pressen er.» Med den tendensiøse rammen, og den autoritære tolkningsordren, utelukket han enhver kunstnerisk betydningspolyfoni. Og den etterfølgende Trump-hyllesten som kronet white trash-diktatoren til en brutal hipsterkonge, gjør at Milo for alvor posisjonerer seg i nederste liga av propagandakunst. Sa jeg kunst? Propaganda. Punktum.

DEL