Renoveringen i gang

Blir venstresiden i SV fornøyd bare Audun Lysbakken blir nestleder på landsstyremøtet denne helga? Neppe. Det er nå kampen om SVs sjel starter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Regjeringskabalen ble den sentrumssøkende mellomgenerasjonens triumf. En seier for ledertrioen Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal og partisekretær Bård Vegar Solhjell.

Med seg inn i regjeringskorridorene tok de med seg viktige deler av partiledelsen, stortingsgruppa og rådgiverne. Igjen sitter venstrefløyen og et forlatt parti og ikke helt skjønner hva som skjedde da resultatene fra eventyrslottet Soria Moria skulle gjøres om til praktisk politikk.

Siden har vi fått stortingsrepresentanter som demonstrerer mot egen regjering, og internt i partiet er diskusjonen nå på et nivå der flere snakker om å redde det som reddes kan av det radikale SV.

Flere spør seg hvor den radikale SV-sjela ble av da Halvorsen tok sine kvinner og menn og marsjerte fra Stortinget og inn i regjeringskvartalet. Den har ikke vært åpenbar fra regjeringskontorene.

F16-flyene skal til Afghanistan. Utkommandert av regjeringen. Og SV støtter dette åpenlyst. Og SV-ledelsen tar det som en seier at Erna Solberg mener at regjeringens politikk drar norsk utenrikspolitikk til venstre.

Det kan en være fornøyd med – at Erna ser dette. Men venstrefløyen i SV ser ikke dette. De ser i stedet at partiets representanter blir for like Arbeiderpartiet. En tanke som får det til å renne kaldt nedover ryggen på mange i partiet. Forrige gang partiet forsøkte et tett forpliktende samarbeid med Arbeiderpartiet – i byregjeringen i Oslo – da forsvant de fleste av partiets frontsoldater inn i Arbeiderpartiet og ble dessuten EU-tilhengere.

Denne helgen starter venstresiden for alvor sin marsj for et mer synlig og mer radikalt SV. Med Audun Lysbakken på plass som nestleder har denne fløyen av partiet fått en fot inn i ledelsen. I partidiskusjonen påpekes dette som viktig, fordi Lysbakken er god til å argumentere og er ideologisk solid plassert i partiets historie. Det understrekes også at Lysbakken kan skjelne mellom en sosialist og en sosialdemokrat.

For partiorganisasjonen blir det viktig å få inn personer sentralt som kan ta initiativ, ha kontakt med alle ledd i partiet og holde debatten i gang.

Partiets nye ledertrio; Kristin Halvorsen, og bergenserne Audun Lysbakken og den nye partisekretæren Edle Daasvand Skjæveland; gjør at alle har fått litt. Skjæveland har ikke tidligere vært en av de markerte SVerne utad, og hun ligger midt mellom fløyene.

Den nye ledelsen, skal gjenopprette SVs tillit blant velgerne – og ikke minst blant egne medlemmer.

Det er mange skuffede SVere rundt om i landet som sier at de ikke kjenner igjen sitt parti. SV har en lang historie med sterke interne stridigheter om politiske veivalg. Det er for tidlig å si om partiet risikerer en splittelse nå, men det påpekes at den sikreste måten å skape indre bataljer er å starte en vandring i strid med folkeretten. En må huske at ingen i partiet har glemt at SV støttet Natos bombekrig i 1999, og med vedtaket om å sende F16-flyene til Afghanistan strør partiledelsen om seg med politiske klasebomber som kan ramme hvem som helst i partiet. Forsøk på å forklare og rettferdiggjøre dette vedtaket er til ingen nytte. Vedtaket er i strid med SVs sjel, og da hjelper det ikke med mer og mindre logiske forklaringer.

For traverne i lokallagene er utfordringen at de allerede nå må starte jobben frem mot neste kommunevalg og om fire år neste Stortingsvalg. I det perspektivet er helgens landstyremøte uhyre viktig. Partiet trenger en tydelig og klar profil, og partiets venstreside vil kjempe med nebb og klør for å snu partiet inn på en mer radikal linje. I denne kampen står den gamle garden av partiveteraner og partistiftere sammen med de unge og lovende politikerne med Audun Lysbakken i spissen.

Mens Ingrid Fiskaa og Audun Lysbakken ser ut til å representere en ny og mer radikal generasjon i partiet, så kommer vi ikke utenom at disse har mye felles med de som på midten av syttitallet startet SV.

Mange i SV opplever de siste ukene som en ulykkelig inngang i regjeringskontorene. Det har vært mye SV-debatt i partiet og i mediene. Men foreløpig har vi ikke hørt noe fra folk som Berge Furre, Kjellbjørg Lunde, Ottar Brox og Stein Ørnhøi. De startet partiet, og de deltok med sin erfaring i forberedelsene til SVs inntreden i maktens korridorer. De har så langt holdt igjen med sine meninger om fly til Afghanistan, folk på plenen, varm skolemat, foreldreansvar og bordbønn. De har ikke tenkt høyt om SV som regjeringsparti – men det har kommet noen kommentarer til enkeltsaker. Hva som er årsaken til tausheten kan vi bare tenke oss. Regjeringen er fersk, og trenger tid, men allerede nå konkluderer mange med at særlig SVs statsråder sliter med å få det til. For veteranene må regjeringsmakten gjøre spesielt vondt, når en tar de sakene som det har blitt debatt om.

For partiledelsen og statsrådene er det tøft å få denne kritikken. Slik er politikken. Samtidig må statsrådene og deres rådgivere ta innover seg at de kommer fra et parti der medlemmene hver eneste dag møter på jobben og skal forsvare strømmen av meninger – noen vil si meningsløsheter – fra SVs statsråder. Disse bør stå i stil med partiets program og partiets grunnmur.

Det skader neppe partiet at deler av stortingsgruppa offentlig står frem og viser at de fortsatt står på partiprogrammet. Det viser at det finnes radikale og standhaftige SVere igjen. Om de stridende partene i partiet bør inngå en fredsavtale kan være, men de trenger neppe å tenke på velgerne. Som en Sver sa det her om dagen: «Velgerne våre er det ikke så farlig med. De sjeneres ikke. De later bare som om de har stemt på Arbeiderpartiet – noe de fleste også har

gjort.»

Disse kan bli flere, hvis vi får nye utspill som pirker bort i folks barnetro. Det finnes andre måter å skape et nytt Norge på. Å ta fra folk bordbønnen er neppe en bærebjelke i et nytt og moderne samfunn.

---
DEL

Legg igjen et svar