NY TID treffer Renate Feyl til intervju i restaurant Nolle, med lokaler under S-Bahn like ved Friedrichstrasse stasjon i Berlin Mitte. Interiøret hensetter oss til historiske omgivelser fra 1920-tallet. Men vi skal enda lenger tilbake – til midten av det 19. århundre:
– Tittelen på fjorårets roman Die unerlässliche Bedingung des Glücks (“Lykkens ufravikelige betingelse”) er tatt fra et brev fra den senere berømte Ferdinand Lassalle til grevinne Sophie von Hatzfeldt der han skriver: «De er mine tankers alfa og omega. De er min lykkes første og ufravikelige betingelse.» En bok med en eksplosiv blanding av romantikk og politikk?
– Det kan man trygt si. Lassalle ble den gang revolusjonær gjennom å representere grevinnen i skilsmisseprosessen. Lasalle var tjue år gammel, en fattig og ukjent student. Grevinnen hadde ikke funnet noen som ville ta saken og kjempe for skilsmisse i retten: Hennes mann var mektig og en av de rikeste mennene i Tyskland. Men Lassalle påtok seg arbeidet, selv om han ikke var jurist.
– I skilsmisseprosessen ble rettssalen en scene som gjorde Lassalles mot og hans talekunst berømt. I revolusjonsåret 1848 holdt han en seks timer lang tale der han viste hvordan mannen i tjuefem år hadde tråkket på sin kone i dette adelige ekteskapet. Grev Hatzfeldt var systematisk utro, nektet sin hustru å ha kontakt med barna og fratok henne formuen. Lassalle malte fram denne djevelske ektemannen så overbevisende at han fikk folk med seg. Han anklaget ikke bare Hatzfeldt, men maktforholdene i samfunnet. Dette var begynnelsen på hans karriere som agitator. Tidligere hadde ingen turt å snakke sånn.
– Og det nye kjærlighetsforholdet var uten sex?
– Lassalle forelsket seg i grevinnen ved første blikk – det var en coup de foudre. Men han var tjue år yngre og ville ikke bekjenne sine følelser som en konfirmant. I stedet beviste han sin kjærlighet ved å forsvare grevinnen i rettssaker som pågikk i syv år. Lassalle var grenseløs og overmodig; Sophie ga ham motstand og harmoni. Han var som et lyn, og hun var lynavlederen. I samtalene hadde de mange lykkelige stunder. Lassalle hadde heller seksuelle forhold til andre kvinner.
Finansierte sosialdemokratisk bevegelse
– Og skilsmisseprosessen førte til kampen for arbeiderklassen?
– I begynnelsen vant Lassalle alle rettsprosessene for grevinnen. Så mislyktes 1848-revolusjonen, og han fikk dommerne mot seg. Han tapte rettssaken, og grevinnen mistet formuen og retten til å oppdra barna. Men Lassalle ga seg ikke. Han kom over brev som viste at greven hadde begått straffbare handlinger gjennom bedragerier. Gjennom dette pressmiddelet fikk grevinnen både skilsmisse og formuen tilbake. Etter at prosessen var vunnet, brukte grevinnen pengene til å finansiere tidens sosialdemokratiske bevegelse. Staten var som den diktatoriske ektemannen, og denne undertrykkelsen måtte vekk.
– Og arbeiderne støttet Lassalle?
– Han ga dem mot. Og når den enkelte ikke frykter myndighetene, da er det slutt på diktaturet. Lassalle våget å uttrykke det andre ikke turte. Han sa til arbeiderne: «Dere er produsenter, slå dere sammen!» Den 23. mai 1863 ble Allgemeine Deutsche Arbeiterverein grunnlagt med Lassalle som president.
«Marx sa at det nyeste får vi alltid vite av de gamle.»
– Marx var en genial teoretiker
– Hva da med Marx?
– #Marx hadde aldri den samme populariteten som Lassalle. Han var en genial teoretiker, men sky og mistroisk. Marx hevdet at teorien ble til en materiell kraft så snart den grep massene. Lassalle sa at folk først måtte forstå teorien, derfor reiste han ut og talte til folket. Ikke teorien, men stemningen blir til en materiell kraft så snart den griper massene. Erfaringen fra DDR viser også at hvis teorien ikke stemmer med praksis, mister den troverdighet. Når folket ser at teorien ikke stemmer, er det slutt.
– Men Lassalle ville ikke – som visse anarkister – oppheve #privat eierskap#?
– Han sa at den som arbeider, også skal få eierskap. Også arbeideren kan eie så mye han vil. Eierskap er ikke forkastelig. Men når det oppstår politisk herredømme gjennom eierskap, må dette bekjempes. Gjennom skilsmisseprosessen viste Lassalle hvor dekadent adelen var. Denne klassen hadde fått eiendom uten å arbeide.
– Jeg vil bekjempe glemselen
– Hvorfor skriver De historiske romaner?
– Fordi jeg vil bekjempe glemselen, utraderingen av historien. Jeg vil at folk skal vite hvor de kommer fra. Denne vitenen er en del av vår selvforståelse og kan derfor ikke forbli historie. Lassalle er en historisk person, men kan ikke overlates til historien. Det er min ansats.
– De flykter ikke dermed fra nåtiden?
– Jeg flykter ikke, men henter det blivende fra fortiden. Og det er viktig i dag, hvor selve tiden har endret seg og alt går fortere. Marx sa at det nyeste får vi alltid vite av de gamle, og da mente han de gamle grekerne. Allerede Hegel hevdet at tradisjon innebærer både å bevare og å overvinne den. Historiske kulturytelser er en del av vårt fundament, vår åndelige utrustning. Vi kan ikke møte det vi har i vente som tradisjonsløse, tomme vesener.
– Og alle Deres historiske romaner selger fortsatt?
– Ja, jeg er en backlist-forfatter, avslutter Feyl med en latter.
Renate Feyl (f. 1944) kom sist høst med sin syvende historiske roman, Die unerlässliche Bedingung des Glücks. Hennes første historiske roman, «Idyll med professor» (1986), handlet om konen til den kjente tyske opplysningsmannen Gottsched. Deretter kom en roman om DDR-tiden: «Å holde ut i paradiset» (1992) (Ausharren im Paradis). Romanen er i stor grad selvbiografisk og skildrer livet i DDR for det meste før, men også like etter murens fall. Deretter utga Feyl «Lykkens profane timer» (1996) om Sophie von La Roche, som skrev den første kvinneromanen i Tyskland, «Frøken von Sternheims historie» (1771). Den ble en bestselger. I «Fortreffelighetens milde åk» (1999), fortalte Feyl trekanthistorien om dikteren Friedrich Schiller, hans kone Lotte og hennes søster Caroline. Den ble solgt i over 60 000 eksemplarer. «Utsikt til vedvarende klarhet» (2006) handlet om den åndelige kjærligheten mellom dronning Sofie Charlotte og filosofen Leibniz. I 2011 kom en roman om portrettmalerinnen Elisabeth Vigée-Lebrun (1755–1842). Fem av de historiske romanene tar altså for seg personer fra opplysningstiden. Den siste romanen, “Lykkens ufravikelige betingelse” (2019), behandler kjærlighetsforholdet mellom grunnleggeren av det tyske sosialdemokratiet, Ferdinand Lasalle (1825-1864), og konen til en av de rikeste mennene i Tyskland på midten av 1800-tallet, grevinne Sophie von Hatzfeldt (1805-1881).
