Religiøse heltebilder

Opprør mot Pavens makt? Drap på kvinner som nekter mannen sex? Hvordan fremstilles Luther i dag?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hva konstituerer en helt? Dette er selvfølgelig en idéhistorisk problemstilling – også. Selv om middelalderens helter, korsfarere og andre riddere, fremdeles har bevart noe av heroismens glans i dag, ville nok de fleste av disse menneskene blitt sett på som rabiate voldsmenn og sexforbrytere om de hadde dukket opp i en av dagens krigssituasjoner.

Om stadig ny forskning i økende grad viser at korsfarerne egentlig var lite å spare på, rokker ikke dette egentlig ved vårt verdensbilde. Andre helter derimot, kan rett og slett ikke miste glansen. Mennesker som har endt opp som sentrale pilarer i forskjellige religiøse og nasjonale prosjekter, kan vanskelig dras ned uten at hele byggverket raser om kull.

Ser man nærmere på flere av disse sentrale historiske grunnstensnedleggerne, finner man at mange ikke lenger tåler det moderne søkelyset særlig godt, med alt hva dette innebærer av humanistiske og liberale grunnprinsipper. Hvordan skal vi så hanskes disse fordums heltene? Helter som fremdeles er så viktige i dag.

To aktuelle bøker og én film gir tre svært forskjellige svar. Med utgangspunkt i protestantismens grunnlegger – Martin Luther – gir de et interessant bilde av hva som kan skje når en helt møter dagens forventninger.

Reformatoren

Luthers reformasjon, som er redigert av Tarald Rasmussen, er en samling

av de viktigste tekstene Luther skrev fra 1517 til 1520, perioden da bruddet med den katolske kirken fant sted. I sin essens synes Rasmussen å presentere en helt vi kan leve med innenfor en moderat lutheransk ramme, uten at vi mister den historiske skikkelsen av syne.

Rasmussen legger ikke skjul på den autoritære siden av Luther, som forsvarer av statens absolutte makt. Men han ser dette bildet i «tydelig kontrast» til et annet bilde av Luther, av «reformatoren, som den konsekvente og kompromissløse kritikeren av et nedarvet kirkesystem.» Problemet med en slik forståelse, er om det er noen egentlig kontrast mellom disse to forståelsene av Luther.

Det er Bibelen som gir grunnlag for hele Luthers kritikk av Pavekirkens autoritet. Hele Luthers tenkning er preget av en absolutt autoritetstro, men han rangerer også autoriteten klart. Og Bibelens autoritet er større enn Pavens. Følgelig må Paven ta feil når Luther mener Bibelen sier noe annet.

Luther ønsket på ingen måte å åpne opp nytenkning eller kritisk refleksjon. Hans fremlegging av teksten var den endelige. Som han skriver i 1521 til en katolsk opponent: «Jeg vil ikke tillate deg å gi Skriften mer enn én mening».

Dette legger heller ikke Rasmussen skjul på, og understreker at Luther på ingen måte ønsket en subjektiv religiøsitet. Poenget er: Når man viser dette, ser man at reformatorens ønske rett og slett var å skape en kristendom med enda flere autorite trekk enn den katolske.

Luthers viktigste religionshistoriske rolle var at han ved å utfordre den tradisjonelle religiøse autoritet, satte et grunnleggende spørsmålstegn ved all religiøs autoritet. Men dette – og det er like viktig – var på ingen måte noe han selv la opp til. Han ønsket bare å skifte ut Pavekirken med sin egen enda mer autoritetstro forståelse av kristendommen.

Drap og underkastelse

I en helt annen type tekstsamling, Ronnie Johansons Luthers lille brune, spares det ikke på kruttet. Gjennom et eklektisk utvalg av sitater fremstår Luther på sitt aller mest uhyrlige.

Luthers lille brune er utgitt av Religionskritisk Forlag med støtte fra Human-Etisk Forbund. For utgiverne ligger den største interessen for Luther ikke i personen, men rett og slett i det at ved å angripe ham, kan de være med på å skade hele det lutheranske verdensbildet.

Luther er et lett offer for den religionskritiske inkvisisjonen. Den tyske reformatoren forkynner drap på funksjonshemmede, prostituerte, hekser, homofile, småkriminelle, katolske geistlige, andre protestanter, opposisjonelle bønder, ulydige barn og kvinner som nekter ektemennene sine sex. Luther hadde også sin endelige løsning for jødene: Selv om han i visse tilfeller synes det er helt greit å drepe dem, er den mer generelle oppskriften å brenne synagogene, ødelegge jødenes eiendommer og drive dem ut av landet.

Som Johanson viser, mente Luther selv at ulydighet var en større synd enn mord. Luthers forsvar av både slaveriet og den absolutte autoriteten til både myndigheter og foreldre, er likevel mindre sensasjonell enn det det fremstilles som. For en mann som fremmet skriftens absolutte autoritet, fulgte dette ganske naturlig. Leser man Det nye testamentet, finner man at underkastelse og lydighet begge er absolutte krav for frelsen. Når disse forskjellige krav om lydighet kom i strid med hverandre, må alltid den øverste autoriteten få forrang. Det er derfor Luther også argumenterte for at barn som er ulydige mot sine foreldre må drepes av myndighetene, selv om ikke foreldrene selv ønsker det.

Endetidsprofeten

Johanson har delt opp Luther-sitatene i avsnitt om jøder, kvinner, bønder, frelsen, synden og så videre. Dette er i utgangspunktet oversiktlig, men det ville kanskje vært mer fruktbart å forsøke å sette sitatene inn i en sammenheng med utgangspunkt i Luthers egen tenkning.

Mer enn noe annet, var Luther en endetidsprofet. Dette kommer også frem av sitatene i Luthers lille brune, men lite gjøres for å sette de andre mer ekstreme uttalelsene inn i denne sammenhengen. Det er Luthers overbevisning om at Jesu tilbakekomst er rett rundt hjørne som gjør at han med overbevisning kan definere Paven som Antikrist og at han uttrykker overraskelse over at jødene ikke har flokket seg rundt hans reformerte kristendom. Antikrists virksomhet og jødenes omvendelse er i kristen tradisjon tegn på at historien snart er slutt.

Luthers stadige agitasjon for dødsstraff for alle han ikke liker, kan også sees i sammenhengen med at apokalypsen er rett rundt hjørnet. Menneskets evige frelse er selvfølgelig av uendelig mye større verdi enn den begrensede tilværelsen vi har her og nå. Reformatorens tro på Guds aktive rolle i historien, gjør at man heller ikke behøver å gå så forsiktig frem når man har å gjøre med dem som går imot den rette orden. Et eksempel får vi idet Luther oppfordrer myndighetene til å bruke våpen mot bøndene som ønsket å fjerne livegenskapen: «Hvis det finnes uskyldige blant bøndene, vil Gud redde dem slik han gjorde med Lot og Jeremias. Gjør han det ikke, er de så visst ikke uskyldige.»

Luther goes to Hollywood

Når man ser på hvordan en helt skal fremstilles, får vi det kanskje mest interessante bildet i det tyske filmeposet Luther. Det er et for øvrig lite som fremstår som tysk ved denne filmen. Dialogen er på engelsk, hovedrolleinnehaveren Joseph Fiennes er irsk, og dramaturgisk følger filmen klare Hollywood-grep. Det er følgelig relevant å lese Luther innenfor rammen av den hollywoodske heltegenre.

Å trekke religiøse skikkelser til Hollywood har lenge vært en populær geskjeft, med blandede resultater. Hollywood-helten har sine egne klare kjennetegn som man vanskelig kommer utenom. Hollywood kunne gjerne ha fremstilt Luther som en antisemittisk, misogynistisk fundamentalist, men da ville han ikke vært noen helt. En slik Luther ville nok heller vært en antagonist i en film der pave Leo 10. har hovedrollen.

Ved å gjøre Luther til en Hollywood-helt, kommer noen av hans fremste egenskaper faktisk svært godt til syne. Motet og evnen til å stå fast på sine prinsipper har vært sentrale ingredienser i mangt et filmatisk drama. Det lille mennesket som våger å stå opp mot overmakten, er en klisjé, men fremdeles en svært mektig en. Luther som torde å gå imot den allmektige katolske kirke, er det umulig å ikke la seg imponere av.

Andre aspekter som synes mer problematisk for den norske Stålsett-lutheranismen, får gjennom filmeposet en helt annen og harmonisk fremstilling. Luther mente stadig at han så Djevelen og han gjorde hva han kunne for å jage ham vekk. For de av oss som hadde kristendom på barneskolen, hadde historien om Luther som kastet blekkhuset etter styggen selv et visst komisk skjær. Djevelen i filmeposet gjør derimot Luthers fortelling til en fortelling der de religiøse dimensjonene faktisk bryter igjennom. Luther som kjemper mot Satan i forskjellige godt lyssatte scener viser at tilværelsens religiøse dimensjoner for Luther på ingen måte kan begrenses til rasjonelle debatter om hva Bibelen egentlig sier eller ikke sier. Den griper i stedet direkte og nærmest fysisk inn i reformatorens liv.

Luther som Gandhi

Bondeopprøret kommer godt frem i filmen, noe annet ville være nærmest umulig. Mens den virkelige Luther oppfordrer adelen til å slakte ned de opprørske bøndene, tar Luther i Joseph Fiennes’ skikkelse en Gandhi. Ved sin blotte opptreden får han de opprørske bøndene til å legge ned våpnene og luske lett slukkøret hjem.

Andre religiøse figurer har fått gjennomgå atskillig mer på lerret enn Martin Luther. Jesus er representert ved sin helt egen genre i Hollywood, der en velstelt amerikaner rusler rundt som om ham skulle være i Mainstreet USA i Disneyland. Selv budskapet hans er blitt til forveksling lik Disneys glade evangelium om å være snill og grei, ha tro på seg selv og at skjebnen vil en vel. Jesus som svovelpredikant, slik han så tydelig fremtrer i for eksempel Bergprekenen, er fullstendig fraværende. Oppstandelsen rundt to av den senere tids Jesus-filmer, Martin Scorseses Jesu siste fristelse og Mel Gibsons The passion of the Christ kan vel så mye sees som et sjokk over at noen rokket ved det tradisjonelle Hollywood-konseptet.

Spielbergstudioets fremstilling var mer uetterrettelig i følge det bibelske manus enn Gibsons Jesus-epos, men skapte ingen omfattende negative reaksjoner. Tegnefilm-Moses dreper ved et uhell en voldelig slavedriver og blir så sjokkert over sin egen handling at han rømmer landet med det samme. I Bibelen er drapet med overlegg og Moses lider ikke under de minste kvaler etter at han har gjemt liket i sanden. Han rømmer først når han overhører at andre snakker om drapet, og han selv faktisk står i fare for å bli straffet. Tegnefilmens Moses handler med andre ord på alle måter med en større moralsk integritet enn Bibelens Moses. Problemet er selvfølgelig at det er Bibelens Moses som er den viktige skikkelsen – religionshistorisk sett.

Lydighet fremfor alt

Hovedproblemet med Luther i filmen om ham, er hvordan hans absolutte autoritetstro blir omtolket til et budskap om å stå for det du tror på. Det er Luthers autoritetstro som ligger til grunn for hele hans tenkning. Når han satte Bibelen opp mot Paven, måtte selvfølgelig Paven vike når Luther mente det var en uoverensstemmelse mellom hva Bibelen og den katolske kirke forkynte. At Luther støttet myndighetenes nedslakting av de opprørske bøndene, følger av samme prinsipp. Å bortforklare eller skjule dette slik som filmen gjør, blir dermed problematisk – også teologisk. Martin Luther er så langt unna Disneys budskap om å oppfylle den individuelle drømmen som det i hele tatt er mulig å komme.

Luther gir en mektig fremstilling av reformatoren. Man skal ikke se bort fra at den faktisk kan være med å vinne over enkelte mennesker. Men når en fanatisk fundamentalist fremstilles som en mannlig utgave av Rosemarie Köhn, blir vi stående ved spørsmålet om hvem det er noe galt med. Den opprinnelige skikkelsen eller fremstillingen i seg selv? Hva skal vi egentlig med helter som ikke tåler møtet med dagens liberale minimumskrav om hva et godt forbilde skal være?

---
DEL

Legg igjen et svar