Reisebrev fra Krim – ett år etter

Vi gleder oss med befolkningen på Krim over at det dystre bildet som blir fremstilt i vestlige medier ikke stemmer med virkeligheten.

AFP PHOTO / Max Vetrov
Aase Vig Berget

Berget er pensjonert fransklektor.

I februar hadde Ny Tid en artikkel som skulle få konsekvenser. Ekteparet Rosenlund/Weber skrev reisebrev om sin reise til Krim i oktober 2016. Noen av oss reagerte, og de arrangerte derfor nå nettopp en tur for oss i regi av nystiftede «Folkediplomati Norge» – en bevegelse for å bedre forholdet til Russland for å bidra til å forebygge en ny kald krig.

Oppleve det selv. Før vi dro, ba vi om et møte i den russiske ambassaden. Der ble vi spurt om hva vi ønsket med turen. Vi forklarte at vi ønsket å reise til Krim for selv å oppleve hvordan forholdene var der – om de svarte til det bildet media her fremstilte. Ambassaderåd Andrej Kolesnikov uttalte da at de fra russisk side ikke ønsket å utsette oss for noen form for påvirkning. De ville være behjelpelige med forberedelser til reisen, men utover dét var vi overlatt til oss selv. De oppmunt-
ret oss til å bevege oss fritt blant folk, slik det falt seg.

I begynnelsen av oktober dro vi avgårde, på tross av dystre advarsler om at Krim lå i en krigssone.

I begynnelsen av oktober dro vi av gårde, på tross av dystre advarsler om at Krim lå i en krigssone (UD), og med beklagelse fra vår utenriksminister i nyhetene på TV2. Norge praktiserer som kjent en streng linje for overhold av vestlige sanksjoner. For ikke å snakke om all skepsisen vi møtte fra vanlige folk.

Etter en uke på Krim – tre døgn på Jalta og tre døgn i Simferopol – var vi tilbake i god behold, uten å ha støtt på en eneste soldat. Folkelivet fortonte seg helt vanlig der vi ferdes. Det var endog trivelig.

Og hva så vi på Krim?

Ingen misnøye. Krim består av et multikulturelt folk med opprinnelse fra over 130 land. Vi hadde bedt om å få oppleve det etniske mangfoldet, noe vi fikk ved flere møter – på spisesteder og så videre. Vi hadde jo hørt mye om undertrykte minoriteter. De tre språkene russisk, ukrainsk og tatar er likestilt – i motsetning til i Ukraina hvor ukrainsk er eneste språk etter kuppet i Kiev mot den lovlig valgte president Janukovytsj. Ingen vi møtte på Krim ga uttrykk for misnøye med landets styre eller gjenforeningen med Russland. Tonen var snarere lettelse over å ha unnsluppet det traumatiske forholdet til Ukraina. De taler også om en historisk tilhørighet til Russland.

Møtte offentlige personer. Vi hadde bedt om møter med offentlige personer i Simferopol, og det fikk vi. Republikken Krims ministerråd tok imot oss med fullt oppmøte. Georgij Muradov presenterte en utførlig rapport om lovligheten av folkeavstemningen i 2014 som førte til gjenforening med Russland (den brukte betegnelsen var «reunion»).

Videre ble det arrangert møte i Krims statlige råd (parlamentet) – også der med fullt oppmøte. Lederen Vladimir Konstantinov fortalte om de dramatiske døgnene i februar og mars 2014. Han og Sergej Aksionov hadde vært sentrale i hendelsene, og hadde med nød og neppe unngått svært farlige konfrontasjoner. Det lot til at de under hele prosessen ble drevet frem til valg og handlinger etter press og innspill fra befolkningen – altså «direkte demokrati». I parlamentets borggård fikk vi fremstilt hendelsene av en som selv hadde vært til stede – Jurij Gempel, minister for interetniske forhold.

Det lå alvor over disse møtene, selv om vi merket et streif av humor – som da Muradov spurte om vi hadde møtt på mange soldater. Det feilaktige bildet vestlig media gir er så absurd at det simpelthen vekker munterhet der. Men når det gjelder de problemer vestlige sanksjoner skaper for vanlige folk, så vekker det forargelse – det er ingen forståelse for hensikten med dem. Nå ser de bare frem til at broen over stredet mellom Asovhavet og Svartehavet skal bli ferdig om et års tid, med håp om at det vil bryte isolasjonen. Sanksjonene har forresten også gitt positive virkninger – det har ført til oppdagelse av nye muligheter.

Ingen vi møtte på Krim ga uttrykk for misnøye med landets styre eller gjenforeningen med Russland – tonen var snarere lettelse.

Patriotisk stemning. Noe vi merket oss var den patriotiske stemningen som rådet. Vi ble ført til flere minnesmerker over falne i kamp, og vi fulgte landets skikk med å ære de falne ved å legge ned røde nelliker. Landets historie taler for seg. Krim har tradisjon for stor grad av autonomi – selv under andre staters styre. Deres lands unike status var folket sterkt innstilt på å kjempe for – noe som kom klart til uttrykk under krisen i 2014. De er bevisst landets historie med merkbare røtter fra 500 fvt. – Krim har vært skueplass for bølger av innvandring, for livlig handel, for kamper og mye mer. Og Krim fremstår i dag som et land med en særegen karakter – ikke som et sted som er blitt redusert til en halvøy med strategisk betydning for stormakter. Dette slår folk der fast av bitter erfaring.

AFP PHOTO / Max Vetrov

Vi kom i snakk med folk. De hevder at hvis de finner støtte i tilknytningen til Den russiske føderasjon, så er dette deres valg og intet brudd på folkeretten. Og de undres over hvorfor dette er et problem for oss i Vesten når det ikke er noe problem for dem.

Reis mer til Krim! Så, vi kan glede oss med befolkningen på Krim over at det dystre bildet som blir fremstilt altså ikke stemmer med virkeligheten der. Dette er den samme slutning som Rosenlund/Weber trakk etter sin reise dit for et år siden. De kunne fortelle hva de så og hva de ikke så. Og påstander om klanderverdige forhold på Krim blir stadig avkreftet – gang på gang. Men hva hjelper dét? Ønsker folk egentlig å vite? Er vi tilskuere til et skuespill? Det er dog et skuespill med reelle følger, og det kan bli farlig. Og det kan vi bli vitne til.

Krim blir brukt og holdt som gissel for å begrunne vår fiendtlighet og opprustning mot grensen til vår nabo. Derfor må vi bare fortsette med å reise til Krim! Vi blir tatt vel imot.

Se også Alternativ Krim-historie

---
DEL