Reise langs omstridt mur

Han står og ser på meg med kikkert. Jeg står og ser på ham med en to hundre millimeter linse. Imellom oss er det et sikkerhetsgjerde. Vi er på hver vår side av Israels nye grense.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den skjærer brutalt gjennom terrenget. Muren, eller når sant skal sies: gjerdet. Det er ikke så veldig høyt, og har bare moderat med piggtråd på toppen. Kanskje er det elektrisk; hvem vet. Men på den andre siden av nettingen er det lagt en vei, med skinnende svart asfalt. Langs denne veien kjører israelske militærbiler fram og tilbake. Det er som et déjà vu – den gang den kalde krigen skapte fysiske isfronter mellom øst og vest.

De glimrer med sitt fravær; soldatene, når vi vandrer ned mot den lille åskammen som stiger loddrett opp fra gjerdet. Men det varer ikke lenge. Israelerne har fullt grep over hvem som nærmer seg sikkerhetssonen. I det øyeblikk vi skrår ned mot gjerdet, kommer det en bil til syne noen hundre meter borte. Den stanser der gjerdet gjør en sving. Vi er under observasjon, av menn med våpen.

Det er en maktdemonstrasjon, selvfølgelig. Palestinerne i den lille landsbyen Jayyus skal vite at de ikke kan gå på eget land uten å bli kikket på og overvåket. Israelerne er dyktige okkupanter. De vet at det handler om ydmykelse og langsom utpining.

Skritt for skritt, slik at det blir umulig å si når revolusjonen skal starte. Eller når den skulle ha startet. Skritt for skritt, fra bulldosere i olivenlundene til fysiske sperrer som gjør at man ikke lenger når den fruktbare jorda på andre siden. Det er det som har skjedd i Jayyus. Bøndene der hadde jorda si nede i dalen. Det var derfor Israel puttet gjerdet akkurat her, slik at palestinerne ikke lenger kan dyrke den. For de kommer ikke til olivenlundene sine lenger. Det er et gjerde imellom.

Tidvis åpnes porten inn til markene utenfor landsbyen, og bøndene kan gå igjennom. På ettermiddagen åpnes den på nytt, slik at palestinerne kan komme hjem for kvelden.

Det fins ingen alternative sannheter her. Bare en brutal og hjerteskjærende okkupasjon.

Ydmykelsen

Qalqilya. Det var hit vi reiste først. Den ligger midtveis mellom Jerusalem og Jenin, og deler skjebne med Tulkarem enda lenger nord: begge ligger kloss oppå den grønne linja, og begge vil derfor bli murt inne.

I Qalqilya er titusener av mennesker omringet på alle kanter. Muren går i en sløyfe rundt byen, og ender i en militær veisperring. Her kan folk gå ut og inn, hvis de får tillatelse fra okkupantmakten. Mange får ikke det, og må bli der de er.

Det er samme historie om igjen. Bøndene blir avskåret fra jorda si. De som tidligere arbeidet i den israelske økonomien er avskåret fra jobbene sine. Qalqilya er et enormt, utendørs fengsel. Litt utenfor selve bykjernen ligger en skole. Femti meter bak skjærer muren tvers igjennom terrenget, og her er den enorm. Åtte meter høy, med port her også. Men denne porten er ikke for mennesker. Den er for tanks, slik at israelerne kan vise litt militære muskler i skolegården når de føler for det.

På vei inn er veisperringen bemannet. Men ikke på vei ut. Det er del av ydmykelsen dette, at palestinerne aldri skal være sikker på når de blir stoppet. På vei inn blir alle sjekket. På vei ut er det fritt fram. Det handler ikke om sikkerhet, i hvert fall ikke ennå. Kanskje vil det handle om det når muren er helt ferdig og alt kan lukkes ute.

Eller inne.

Mismot og resignasjon

I Hebron er muren såvidt påbegynt, også her i form av et gjerde. I Abu Dis, som ligger på en høyde rett utenfor Jerusalem, skjærer betongblokkene tvers igjennom en bydel. I Betlehem er det ikke muren som er mest iøynefallende, men veisperringen. For første gang på vår tur møter vi en metalldetektor-konstruksjon som alle må krype igjennom før de kan passere. Det er en liten bu med to israelske soldater foran. Pass og id-papirer undersøkes og granskes før man slippes videre.

De heldige må gå i sikksakk mellom soldater og metall-detektorer på sin vei ut og inn av byen. De mindre heldige når ikke engang så langt. I Betlehem er gatene overfylt av mennesker. Det er kaos, støv og vind, søppel og støy. Dette må være en slags konsentrasjonsleir. I hvert fall er altfor mange mennesker konsentrert på et altfor lite område.

Av en eller annen grunn er det Betlehem som sitter sterkest fast i bevisstheten etterpå. Ikke Hebron, der hele gamlebyen er i ferd med å stenges for palestinerne til fordel for rabiate settlere og ultra-ortodokse jøder. Ikke Qalqilya, der folk mures inne, og ikke Abu Dis der palestinere står og betrakter bulldoserne som lager traséen for resten av muren.

Men Betlehem, der man plutselig vasser i mismot og resignasjon, og der det virker som om alle slåss om plassen i det offentlige rommet. Kan de holde ut dette, palestinerne?

De har aldri gitt Israel organisert motstand. De har ikke, som kosovo-albanerne, skapt et masseparti. De har ikke, som tsjetsjenerne, grepet til våpen. De har i liten grad brukt det langsiktige, men effektive, våpenet som sivil ulydighet er. Og de har ikke engang prøvd å sabotere det gjerdet som nå fratar dem den siste rest av frihet.

Sjelden har så mange mennesker vært okkupert så lenge og gjort så lite. Ikke en papirlapp forstyrrer det perfekte bildet av polert asfalt og skinnende metall nedenfor Jayyus. Og det til tross for at det bare hadde vært å lure seg fram til åskanten og kaste søppelet i hodet på israelerne.

Palestinerne påpeker at i så fall hadde hele landsbyen blitt utslettet. Men egentlig tror de at de kommer til å bli utslettet uansett. På spørsmålet om dette er Israels endelige grense, svarer de at det er én av Israels endelige grenser.

Den seige viljen

To intifadaer har de startet. Og to intifadaer har dødd ut. Istedet har man i dag selvmordsbombere, i en morbid degenerering av den politiske kampen.

Men det fins også en seig vilje til å holde ut okkupasjonen. Denne seige viljen kunne gitt palestinerne seier på lang sikt. Det, sammen med den demografiske utviklingen.

Men nå kommer muren. Muren ødelegger alt. Hele samfunn slås i stykker. Håpet dør, og sosiale og kulturelle nettverk står i fare for å forvitre.

Men det fins en annen gruppe som også rammes av muren. Og det er settlerne som vil bli etterlatt på den gale siden…

---
DEL

Legg igjen et svar