4 reiseessays fra arkivet

Sommer er agurktid, og rikspressen er full av reisetips til trendy destinasjoner. Her er tipsene du ikke får andre steder.

Ny Tid

Nabi Saleh – Palestina

Selv om fredsprosessen mellom Israel og Palestina har stoppet opp, drømmer palestinerne i Nabi Saleh fortsatt om tilgang til Middelhavet.

Nabi Saleh kan minne litt om det sørlige Italia – de avsidesliggende områdene hvor ingen lenger bor. I løpet av dagen er alle palestinerne i Ramallah, som ligger en halvtimes kjøring fra Nabi Saleh og omtrent 10 kilometer nord for Jerusalem.

I Nabi Saleh finner man kun enetasjes forfalne bygninger, plassert rundt en åpen plass som fremstår som et tomrom. Det er en bensinstasjon og en liten kolonihandel, men intet annet. Blant kyllingene og gresshoppene og plastposene som flagrer i vinden, kan man høre en drone summe – en påminnelse om at man aldri er alene.

Det er fristende å tenke at hvis innbyggerne her ikke hadde måttet gjøre motstand mot israelerne og forsvare hjemlandet sitt, hadde alle sammen sannsynligvis flyttet herfra for lenge siden. Det samme kan sies om Halamish og de omkringliggende israelske bosetningene – bygget på toppen av disse golde, gudsforlatte fjellene – solsvidde og i beste fall egnet for geiter.

Les hele reportasjen her

Taranto – Italia

Taranto er kjent som byen ved de to hav og for sine verdensberømte olivener og muslinger. Men den italienske kystbyen er også blitt en av Europas mest forurensede byer.

FOTO: Isabell Zipfel
Taranto ligger ved Taranto-gulfen i Det joniske hav, og er den tredje største fastlandsbyen i Sør-Italia. Byen er verdenskjent for sine olivenlunder og muslinger, for delfinene og hvalene som svømmer omkring i bukten, og for de forrevne klippene som pryder kystlandskapet. Men selve byen er døende. Mange hus står i fare for å kollapse, og fasadene smuldrer opp. Innenfor en radius på 20 kilometer får ingen dyr beite, grønnsaker blir ikke dyrket, og muslingene må ikke spises.

Ingen dyr får beite, grønnsaker blir ikke dyrket, og muslingene må ikke spises.

ILVA – det største stålverket i Europa, og en koloss bygd på 60-tallet – forgifter vannet, luften og jordsmonnet, og gjør Taranto til Europas mest forurensede by. Men stålverket står også for 70 prosent av den økonomiske aktiviteten, og det i en by med en av de høyeste arbeidsledighetsratene i Italia.

Les hele reportasjen her

Guatemala

Guatemala har rundt 5000 drap i året – det er ikke så langt unna de nesten 7000 sivile som ble drept i Irak-krigen i 2016, og det i en befolkning som er halvparten så stor. Volden har blitt en epidemi som gnager på den økonomisk utviklingen, folks helse og forholdet menneskene i mellom.

Det sies at et sunt samfunn har en årlig mordrate på mellom null og fem mord per 100 000 innbygger. Når tallet passerer åtte, snakker vi om kriminalitet som epidemi. El Salvador, Guatemala og Honduras er nå oppe i tall mellom 30 og 85. FN har beskrevet triangelet som the most dangerous place in the world, og International Crisis Group har kalt Guatemala a paradise for criminals. 98 prosent av all kriminalitet blir aldri oppklart. Det finnes studier som forsøker å regne ut hvilke økonomiske tap volden fører til: utgifter til legehjelp, politi, sikkerhetsvakter, rettssystem, flyktende utenlandske investeringer, materielle tap og tapte jobber. Men hva det gjør med menneskene som bor her, er vanskeligere å måle.

Les hele reportasjen her

Tsjernobyl – Ukraina

Boligblokker, tivoli, barnehager; her bodde en gang 50 000 mennesker. Nå er det bare skjelettet av byen som står igjen. Hvor mange som egentlig døde på grunn av ulykken, er det ingen som vet.

Ill. Viktor G. Khoury

Mens kveldsvakten satt alene i aprilkvelden og tenkte på hva han skulle gjøre i ferien, eksploderte lokket på reaktor fire i verdens største atomkraftverk. Eksplosjonen utløste en brann som var synlig fra byen Pripyat et par kilometer unna. Brannen var blå og vakker. Folk hentet øl i kjøleskapet, laget smørbrød og satte seg på verandaen for å kikke. Morgenen etter syklet barna om kapp til reaktoren for å se. De var ikke barna til hvem som helst – foreldrene var ingeniører, kjemikere og teknikere med høy utdannelse innen alt som hadde med atomkraftverk å gjøre. Det var derfor de bodde i Pripyat – alle i byen var håndplukket for å jobbe på anlegget.

Eksplosjonen som lokket dem ut i kveldsmørket, var lyden av verdens største miljøkatastrofe. Men strålingen hadde ikke lukt, ikke lyd. Våre naturlige instrumenter – nese, øre og øyne – virket ikke lenger. Vi var vant til at fare var noe vi kunne se; en flom, et gevær – eller føle; en snikende sykdom. Men det var det nyslåtte gresset som tok liv nå, og det var vanskelig å forstå. For dynen var like myk og potetene smakte like godt, så hvorfor flykte? Solen skinner, ingen røyk, ingen skyter på oss, er dette krig? Vi har overlevd beleiringen av Leningrad og hungersnød, ingenting kan være verre enn dét. Her er det bare å gå ut – se, kjøkkenhagen er i full blomst, ingenting er forandret.

Les hele reportasjen her

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.