Reinen, samen og den norske orientalismen

Forskere har uttalt seg for kritisk og for negativt om den tradisjonelle reindriften, mener forfatterne av ny bok om denne delen av landbruket.

Ny Tid

Tor A. Benjaminsen, Inger Marie Gaup Eira og Mikkel Nils Sara (red.):
Samisk reindrift. Norske myter
Fagbokforlaget, 2016

«Kanskje har jeg 100. Kanskje har jeg 1000. Det er ikkje godt å si.» Dette mener jeg bestemt å ha hørt på NRK Radio som barn. Anledningen var at en reindriftsame ble spurt om hvor mange rein han eide. Jeg har brukt utsagnet som en spøk mang en gang siden, og lagt på kraftig aksent. Lite visste jeg om at jeg mange år senere skulle få opp øynene for at et slikt svar, sikkert sagt med glimt i øyet, rommet både sannhet og konflikt. Nå står grunnleggende norske myter om samisk reindrift for fall, skal vi tro boken Samisk reindrift – Norske myter. Temaet kan virke smalt, men boken vil ryste fundamentet for våre mulige fordommer.

Dyrevernstragedie? «Reindriftens største tragedie er at den ikke har klart å holde orden i eget hus», skrev Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen 6. desember 2014. Tidligere samme år hadde professor Kristian Gundersen skrevet i Aftenpostens spalte «Uviten» at reindriftens tradisjonelle kunnskapsgrunnlag er som en overlevning fra hippietiden, basert på «en forestilling om at urbefolkning besitter en dyp visdom om å leve i pakt med naturen». Ganske massivt, med andre ord. Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson skal samme år ha sagt at «dette er Norges største offentlig finansierte dyrevernstragedie». Jeg tilhører selv Hanssons parti. Hvordan skal jeg tolke alt dette? Lider både media, akademia og politikken av en kollektiv vrangforestilling?

Irrasjonelle kvegbønder. Ja, ifølge forfatterne. Hovedtesen, slik jeg leser den, er at den dominerende forsknings- og forvaltningstrenden siden 1970-tallet har vært å se samisk reindrift som dårlig organisert landbruk. Reinen er redusert til en firbeint kjøttmaskin med høy dødelighet, driftet av irrasjonelle kvegbønder i rare klær, uvitende om moderne økologi.

Reinen er redusert til en firbeint kjøttmaskin med høy dødelighet, driftet av irrasjonelle kvegbønder i rare klær, uvitende om moderne økologi.

Men manglende bærekraft i næringen er en myte, hevder forfatterne. Vi kan glemme det vi har lest de siste årene om at vidda er nedbeitet, at dyrene er så skrantne at de ikke kan selges, og at Riksrevisjonen i 2012 ba politikerne ta affære. Og vi skal overse et titalls landbruksministre som har lagt sine ansikter i alvorlige folder og lovet å rydde opp. Forfatterne slår fast at skrinne beiteressurser utnyttes på en forsvarlig måte, og at reindriftsnæringen er matproduksjon og naturforvaltning av høy økologisk kvalitet. De viser til forskning på beitemattene, utført av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), som tallfester økt lavdekke og tykkelse de siste årene. Problemet er at det ikke eksisterer noen konsensus om hva som er et akseptabelt nivå. I stedet har forskere fått uttale seg for kritisk, og for negativt, for lenge, mener forfatterne.

Staten som trussel. Problemet ligger i den gamle overleverte tradisjonen «dem» mot «oss», skriver Erik S. Reinert i et historisk interessant kapittel. Den største trusselen mot samisk reindrift er at den norske staten ikke har satt seg inn i næringens tradisjonsforankrede kunnskap. Vi ser på samer med orientalismens blikk – vi vet best. Staten er derfor en trussel mot vårt eget urfolk. Reindrift, ifølge Reinert, var alltid til bryderi for den unge nasjonalstaten Norge. Først i forholdet til Sverige og grensen, deretter i forbindelse med bureisingen da etnisk norske bønder slo seg ned i Troms og Finnmark. Og nå til slutt når miljøspørsmål er høyt på dagsordenen. Ergo har både Utenriks-, Landbruks- og Miljøverndepartementet vært involvert for å «løse» problemet.

Norge har vært en kolonimakt, men vi har forholdt oss annerledes til våre egne koloniserte enn våre nordiske naboer, som også har samiske minoriteter. Finner er stoltere enn oss over sitt Lappland, kanskje fordi de to befolkningsgruppene språklig står nærmere hverandre. Sverige hadde aldri noen jødeparagraf og var vant til etniske minoriteter i sin stormaktstid. Norge var ikke like modent.

Forbisnakkelser. Boken bekjenner seg til fagfeltet politisk økologi, som befatter seg med studier av myter om miljø og utvikling, hvor ekspertenes forståelse av problemer og løsninger settes under et kritisk lys. Utgangspunktet er at nomadiske grupper ofte blir sett på som brysomme størrelser. Garrett Hardins begrep allmenningens tragedie (1968) er blitt en forklaringsmodell som brukes av mange. Den enkelte bonde eller pastoralist vil maksimere sin vinning ved å ha flest mulig dyr på beitet. Nytten tilfaller den enkelte, men kostnaden fordeles på alle brukere. Dette fører til overbeiting og økologisk kollaps. Det er dette mentale bildet nordmenn flest bærer med seg når det gjelder dagens reindrift.

Ord som «reintall» og «bærekraft» er ikke nøytrale, men kulturelle, og del i et pågående økonomisk og kulturelt koloniseringsprosjekt.

Kritikerne av Harding, og forfatterne av denne boken, peker på at felles tilgang til fornybare ressurser like gjerne kan føre til utvikling av institusjoner for samarbeid om forvaltning og samarbeid. Når det gjelder tilgang til beite, hevder forfatterne at nordmenn og samer snakker forbi hverandre. «Dårlig beite» betyr for departementet lite mat. Men samene ser heller på snøens tetthet og hardhet, og da blir «dårlig beite» det samme som at tilgangen gjennom snødekket er dårlig. Og det har å gjøre med klimatiske og værmessige fluktuasjoner å gjøre. Bærekraft må derfor ses som en størrelse i naturlig syklisk endring.

Klimatiske svingninger. Forfatterne hevder at det ikke gir mening å fastsette bæreevnen i et miljø som ikke er i likevekt, og hvor det er klimatiske svingninger mer enn tettheten av dyr som bestemmer vegetasjonsmengde og utbredelse. Reinens ressursgrunnlag styres av tilfeldige klimatiske variabler. Derfor er utviklingen av reintallet syklisk.

Ord som «reintall» og «bærekraft» er ikke nøytrale, men kulturelle. De er del i et pågående økonomisk og kulturelt koloniseringsprosjekt. Mangel på reell medbestemmelse og mistillit til myndigheter og beslutningsprosesser i reintallsaken er derfor en viktig årsak til et høyt reintall. I tillegg kjemper reindriftssamer (og andre) i dag mot gruvedrift i Finnmark. Viktige flaskehalser bygges ut til veier og annen infrastruktur, uten en helhetlig analyse av reinens trekkruter, ifølge Reinert.

Prisen på reinkjøtt har falt dramatisk og er i hendene på Nortura og andre av landbrukets verktøy. Med dagens innkjøpsmonopol er det er ingen incentiver til å markedsføre kjøttet som et økologisk nisjeprodukt. Nesten alle slakterier på samenes egne hender er avviklet, i motsetning til i Sverige. Forfatterne mener det nærmest har funnet sted et rent ran. Dagens monopol holder prisene nede, og reinkjøtt er knapt å få tak i. Litt av et paradoks.

På UNESCOs liste? Aner vi et lite snev av konspirasjonsteori i boken? Alt urfolket gjør, er bra; alt majoritetsbefolkningen gjør, er dårlig? Saken er at urfolk ikke nødvendigvis er så annerledes enn oss andre. De slaktet ned megafaunaen på sin vandring rundt kloden (se for eksempel Shepard Krechs The Ecological Indian fra 1999). Det virker også rart for en utenforstående at det er motstand blant mange andelseiere i reinnæringen å oppgi hvor mange dyr de har. Slik fremstilles det i alle fall.

Saken er at urfolk ikke nødvendigvis er så annerledes enn oss andre.

Det er likevel ingen tvil om at urfolk som regel har fått tildelt de dårligste kortene i moderniseringsprosjektet fra nasjonalstatens tilblivelse og til i dag, og dette gjelder også vårt eget urfolk. Da boken nylig ble lansert, slo derfor forfatterne til og fremmet et forslag om at reindrift fortjener status som verdensarv. Dette vil kanskje gi reindriftssamene flere virkemidler?

Når det gjelder reindrift er jeg en legmann, uten fagkunnskap. Men nettopp derfor blir dette en spennende bok, selv om den har sin helt klare vinkling. Den forteller om noe de fleste av oss vet lite om – den er nesten å regne som varslerlitteratur. Jeg vil anta at andre forskere og myndighetene nå vil hive seg på debatten. Riktig kunnskap må trumfe alt. Så vil fremtiden vise hvor sannheten egentlig ligger, hvor mange rein vidda skal bære, og hvem som til syvende og sist får bestemme.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.