Rehumanisering av flyktninger


Med en avdempet og lite påtrengende tilnærming lar regissør og antropolog Laurent Van Lancker beboerne i den nå tilintetgjorte leiren ved Calais beskrive sitt atskilte samfunn med egne ord.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.
Email: willemienwsanders@gmail.com
Publisert: 2018-01-03
Kalès

Laurent Van Lancker (Belgia)

Et kamera kretser over bakken, gjennom noen busker, streifer over et telt, kjøkkenredskaper, flere telt, og søppel som er strødd rundt omkring. Vi beveger oss inn i «Jungelen», den midlertidige og høyst improviserte flyktningleiren i utkanten av Calais i Frankrike – et tilfluktssted for flyktninger som venter på en anledning til å komme seg over Kanalen og til Storbritannia. Kalès er en utforskning av denne leiren og livet i den.

Filmskaperen Laurent Van Lancker, som også er antropolog, samarbeidet med flere av beboerne i Calais-leiren mens den eksisterte, fra april 2015 til november 2016, får vi vite i rulleteksten. Selv om de forferdelige levevilkårene er helt åpenbare, konsentrerer filmen seg om beboernes hverdagsliv. Van Lancker besøker dem i deres ulike tilholdssteder eller utenfor dem, og viser dem hovedsakelig gjennom (de kulturelle) aktivitetene deres: spille musikk, se på video, male, synge, lage mat, drive med sport, fortelle historier, kjøpe sigaretter, lære fransk. Menneskene som har klart å nå dette stedet, blir skildret ikke bare som tilpasningsdyktige og sterke, men også som kreative.

Kalès viser folk som har funnet en måte å leve fredelig sammen på, og som har skapt et slags liv, en egen sivilisasjon. 

Dantes Calais. Dette gjør Kalès til en svært menneskelig film. Det vanlige er at mediene presenterer flyktninger med vekt på problemene de formodentlig skaper, og på de utvilsomt farefulle flyktningerutene. De fleste reportasjene om Calais understreker de fryktelige leveforholdene, de gjensidige spenningene og truslene, farene ved å forsøke å nå England, frustrasjonene ved å befinne seg i disse omstendighetene, og politistyrkene som prøver å ha kontroll på situasjonen. Slike representasjoner dehumaniserer flyktningene og avgrenser dem til å være problemer og trusler. I kontrast til dette viser Kalès folk (for det meste menn) som har funnet en måte å leve rolig sammen «på og skape et slags liv». Leiren er et slags avsondret multikulturelt samfunn, en egen sivilisasjon. Det ser ut til å fungere. Det framstår mer som en permanent enn en midlertidig tilværelse. Mennene tøyser og tuller, funderer og reflekterer over situasjonen sin, forteller utførlig om sine drømmer og engstelser, og deler dermed både sitt indre og sitt ytre liv. De fornekter ikke de mindre fordelaktige sidene ved livet sitt: …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)