Rehumanisering av flyktninger

Med en avdempet og lite påtrengende tilnærming lar regissør og antropolog Laurent Van Lancker beboerne i den nå tilintetgjorte leiren ved Calais beskrive sitt atskilte samfunn med egne ord.

Willemien w. Sanders
Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Kalès

Laurent Van Lancker

Belgia

Et kamera kretser over bakken, gjennom noen busker, streifer over et telt, kjøkkenredskaper, flere telt, og søppel som er strødd rundt omkring. Vi beveger oss inn i «Jungelen», den midlertidige og høyst improviserte flyktningleiren i utkanten av Calais i Frankrike – et tilfluktssted for flyktninger som venter på en anledning til å komme seg over Kanalen og til Storbritannia. Kalès er en utforskning av denne leiren og livet i den.

Filmskaperen Laurent Van Lancker, som også er antropolog, samarbeidet med flere av beboerne i Calais-leiren mens den eksisterte, fra april 2015 til november 2016, får vi vite i rulleteksten. Selv om de forferdelige levevilkårene er helt åpenbare, konsentrerer filmen seg om beboernes hverdagsliv. Van Lancker besøker dem i deres ulike tilholdssteder eller utenfor dem, og viser dem hovedsakelig gjennom (de kulturelle) aktivitetene deres: spille musikk, se på video, male, synge, lage mat, drive med sport, fortelle historier, kjøpe sigaretter, lære fransk. Menneskene som har klart å nå dette stedet, blir skildret ikke bare som tilpasningsdyktige og sterke, men også som kreative.

Kalès viser folk som har funnet en måte å leve fredelig sammen på, og som har skapt et slags liv, en egen sivilisasjon. 

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.