Regnskogens vokter

Marina Silva gikk av som miljøvernminister for å redde Amazonas. Men årets Sofie-prisvinner vil ikke at regnskogen skal bli et museum.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Onsdag 1. april ble det kjent at Brasils tidligere miljøvernminister, Marina Silva, blir tildelt årets Sofiepris for sitt arbeid med å sikre regnskogen i Amazonas. Prisen på 100 000 amerikanske dollar ble opprettet av Jostein Gaarder og Siri Dannevig i 1997, og går til personer og organisasjoner som «på en banebrytende og særlig oppfinnsom måte har pekt på alternativer til dagens utvikling og/eller satt ulike alternativer i verk».

– Gratulerer med Sofie-prisen! Hva betyr dette for arbeidet ditt?

– Først og fremst gir dette styrke. Det er positivt fordi det gjør at kampen for Amazonas blir mer synlig.

– Når bestemte du deg for å kjempe for Amazonas?

– Jeg ble født i regnskogen, og bodde der til jeg var 15 år gammel. Familien min var gummitappere, og siden jeg var barn har jeg alltid hatt tett kontakt med naturen og menneskene som bor der. Da jeg begynte å studere ble det politiske engasjementet klart for meg. Men i praksis hadde jeg dette med meg fra barndommen.

– Hva er den største utfordringen i dag?

Det gjelder å kombinere vekst med vern. Det er viktig at man har et system for å verdsette regnskogen, mangfoldet og kunnskapene til lokalbefolkningen der. Dette krever en modell som lar en bruke de mange andre mulighetene skogen gir utover hogst, for eksempel turisme og teknologisk utvikling.

– I forrige uke signerte Norge og Brasil en avtale som sikrer det brasilianske regnskogfondet rundt 700 milliarder norske kroner. Utgjør dette en forskjell?

– Ja, Norges gest har vært svært viktig for å få gjennom den nasjonale planen mot klimaendringer og avskoging i Brasil. Avskogingen avtok med 57 prosent i perioden 2005 – 2007, og vi fikk forhandlet fram dette fondet med Norge for å utvide innsatsen. Jeg var miljøvernminister da disse forhandlingene ble satt i gang.

– Du valgte å gå av som miljøvernminister i mai i fjor. Hvorfor?

– Jeg merket at jeg ikke lenger hadde den politiske støtten som var nødvendig for å holde fast ved miljøpolitikken. Mot slutten av 2007 merket vi at avskogingen var på vei opp igjen. Derfor satte vi i gang sterke mottiltak, blant annet å kriminalisere all aktivitet knyttet til illegalt tømmer, også kjøp og transport av dette. Dette førte til sterkt press, og jeg merket at motstanderne sannsynligvis ville vinne fram. Jeg tror min avgang bidro til at tiltakene likevel gikk gjennom, fordi saken fikk mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen bøyde til slutt av for press fra opinionen.

– Er du fortsatt optimist?

– Kampviljen min er den samme i dag. Jeg mener vi først og fremst må ha pågangsmot, enten vi er optimister eller pessimister. Dette handler ikke bare om våre behov akkurat nå, men om ting vi må gjøre i dag, vel vitende om at de som vil nyte mest godt av det ennå ikke er født.

– I mange land er det stort engasjement for Amazonas. Hva synes du om presset utenfra?

– Det finnes to måter å bry seg på: En god og en dårlig. Det er positivt om man stiller med ressurser og teknologi for å hjelpe landene som har råderett over Amazonas. Men det er negativt er om man ikke tror at disse landene er kompetente nok til å beskytte denne ressursen. På samme måte som det er vanskelig for industriland å gå fra fossilt brennstoff til fornybar energi, er det vanskelig for u-land å gå vekk fra skoghogst. De trenger støtte, og her kommer Norge inn som eksempel, ved å styrke innsatsen Brasil allerede gjør, og samtidig respektere landets råderett.

---
DEL