Regler i helvete?

Abu Ghraib har gjort det synlig for all verden. Det er nødvendig med etiske regler i krigens helvete, mener filosof Henrik Syse.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– «Pass på fangebehandlingen og avhørsvirksomheten!» Det er det første jeg ville sagt hadde den amerikanske hæren rådspurt meg da de okkuperte Irak, sier Henrik Syse, som er forsker ved Institutt for fredsforskning og Universitetet i Oslo.

Vel, sannheten er: Det gjorde de ikke. Og om Donald Rumsfeld eller Richard B. Myers nå hadde spurt Syse, eller andre med krigens etikk som levebrød til råds, viser bilde fra Abu Ghraib-fengselet med all nødvendig tydelighet at de i alle fall ikke lyttet spesielt godt.

Prisen for det betaler amerikanerne i dag, forteller filosofen. Den er både politisk og militær, men først og fremst moralsk, mener han.

– Behandling av fanger er en av de viktigste moralske prøvesteiner i en krigssituasjon – vi står overfor ett av krigens mest delikate og vanskeligste problemer. Som Jesus minner oss om: Det å gjøre godt mot dem som selv er glad i en, er ikke noe enestående. Det er når vi klarer å vise storsinn mot dem som står oss imot, at vi viser hva vi er laget av. I den såkalte krigen mot terror, hvor legitimiteten er lav, man hevder man kjemper i frihetens og demokratiets navn og fiendebildene blir stadig skarpere, er dette ekstra viktig, sier Syse, som i fjor gav ut boken Rettferdig krig?.

Den handler om følgende problemstilling: Når er det rett og legitimt å bruke militær voldsmakt? Søndagsskolelærer Syse har tatt utgangspunkt i den kristne rettferdig krig-tradisjonen i boken. Den deler spørsmålet i to: Hva er legitime grunner for å gå til krig (Ius ad Bellum) og hva er legitime måter å utkjempe en krig på (Ius in Bello).

– Det er sistnevnte vi skal snakke om i dag. Når det gjelder krigsfanger. Hva er det egentlig dette handler om, Syse?

– Det grunnleggende kravet når det gjelder behandling av krigsfanger er beskrevet i den 3. Genève-konvensjon og innebærer forbud mot tortur og krav om human behandling. Dette bygger på følgende tankerekke: En krigsfange er en person som taes ut av striden og holdes i forvaring til kamphandlingene er slutt – og bare det. Så skal han sendes hjem. En krigsfange skal ikke straffes på noen måte, såfremt han ikke har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser. Han er jo ingen kriminell – bare en som har kjempet på den andre siden. Dersom vedkommende derimot er mistenkt for kriminelle handlinger, må han behandles i henhold til sivil rett – så langt dette er mulig i en krigssituasjon. Dette betyr at han skal stilles for en domsstol som kan behandle saken og gi en juridisk bindende begrunnelse for hvorfor han holdes fanget – det vi kaller Habeas Corpus-prinsippet i jusen.

– Er skillet mellom de to kategoriene du nevner – mellom krigsfanger og sivile fanger i krig – like enkelt å trekke i virkeligheten?

– Vel, det er nok en viss overlapp mellom dem. Ikke minst gjelder det i Irak, hvor mange av de fengslede samarbeidet med Hussein-regimet. Da må man enten ta utgangspunkt i de strenge reglene som gjelder behandling av krigsfanger, noe som garanterer dem skikkelig behandling, eller man må stille dem for en domsstol. Det er det eneste moralsk forsvarlige. Og la oss legge til: Tortur av fanger er forkastelig under enhver omstendighet, uansett hvilken kategori fanger det handler om.

– La oss flytte oss til Guantanamo-basen for et lite øyeblikk. Der har USA skapt et juridisk ingenmannsland hvor de kan holde de tilfangetatte i en slags mellomposisjon mellom krigsfanger og sivile fanger under krig. Hva synes du om det?

– Det hele er underlig. Jeg kunne forstått argumentasjonen høsten 2001. Har man tatt til fange mennesker man tror vil begå nye terroranslag, a la angrepene i New York, må man isolere dem raskt. Kanskje kan man ikke til fulle følge reglene som gjelder de to kategoriene. Men at Guantanamo-fangene har blitt i denne mellomposisjonen så lenge, det finner jeg både uklokt og dypt umoralsk. Å «vise handlekraft» på denne måten virker mot sin hensikt. Den såkalte krigen mot terror handler jo først og fremst om å bekjempe dem som ikke følger reglene for etisk forsvarlig voldsbruk. Da kan ikke amerikanerne bryte de samme reglene. Dessuten strider fangebehandlingen mot «the american values». Det er grunnlovsfestet i USA at Habeas Corpus-prinsippet bare kan oppheves i ekstreme situasjoner og for så kort tid som mulig.

– Amerikanerne setter bort avhør og fangebehandling til private selskaper og til andre stater, spesielt i Midtøsten, som har svakere tradisjoner for beskyttelse mot tortur. Hva er din kommentar til det?

– Det var et sterkt øyeblikk under utspørringen av Donald Rumsfeld i forrige uke: Republikaneren John McCain ble rasende på Rumsfeld da det gikk opp for ham at ryktene stemte – deler av fangebehandlingen var «outsourcet» til private sikkerhetsselskaper. Som den militære mann han er, med fem års krigsfangenskap i Vietnam bak seg, reagerte McCain sterkt på at USA hadde mistet kontrollen over en av de vanskeligste bitene i enhver større militær operasjon: Behandlingen av krigsfanger.

– Men er det ikke et dilemma her? Finnes det over hode ingen situasjoner hvor det kan unnskyldes at man bryter disse reglene, for eksempel dersom etterretning skaffet til veie ved hjelp av tortur kan forhindre terrorangrep og massedrap på uskyldige sivile?

– Mitt svar er et nesten absolutt «nei». Det kan kanskje finnes situasjoner i krig hvor et brudd med reglene er forsvarbart, fordi man sliter under et ekstremt tidspress og svært mye står på spill – siviles liv for eksempel. Men: For det første er det galt i seg selv å bruke tortur for å fremskaffe opplysninger. Det finnes så mange andre måter å gjøre det på, som er innenfor det moralsk og juridisk forsvarlige. For det andre er det uklokt. Du sitter ofte igjen med fabrikerte eller unøyaktige opplysninger. Og du skaper et bilde av deg selv som er veldig uheldig, og som slår tilbake på deg. Det merker amerikanerne nå.

– Er det slik i dine øyne at spriket mellom liv og lære hos Bush-administrasjonen avdekker en dobbeltmoralisme som gjør det tydelig at retorikken om frihet og demokrati tåkelegger og tilslører de egentlige motivene bak krigen?

– Ikke egentlig. For meg er bombingen av Berlin og Dresden og brannbombingen av Tokyo under den andre verdenskrigen noen av det tyvende århundrets verste krigsforbrytelser. Likevel tror jeg at de allierte styrkene hadde et moralsk grunnlag for å gå til krig, og at de kjempet for en rett sak. Det viser hvor viktig det er å skille mellom spørsmålet om legitime grunner for å gå til krig og spørsmålet om legitime måter å føre en krig på. Etter å ha lest stjernejournalist Bob Woodwards bok Plan of Attack sitter jeg igjen med et inntrykk av at det i hovedsak er en moralsk drivkraft bak Bush-administrasjonens krigføring. Jeg tror faktisk ikke dette avslører noe annet enn det enorme spriket mellom det man sier man kjemper for og det man gjør som du nevner. Likevel peker dette mot et høyst problematisk spørsmål; et annet enn det om motiver – et moralsk spørsmål.

– Få høre.

– Vi – og da bruker jeg orde i vid forstand om «Vesten» – tar ikke våre egne etiske prinsipper på alvor i møte med de andre når fangebehandlingen blir brutal og likner tortur som i Abu Ghraib. Muligens er det ikke egnet til å overraske. Likevel er jeg sjokkert og lei meg over det jeg har sett den siste uken. Selv om jeg har vært en kritiker også av grunnlaget for krigen, er dette en stor skuffelse fordi jeg trodde at USA ville legge ekstra vekt på å te seg i samsvar med de prinsippene de sier de kjemper for. Når den internasjonale støtten for krigen er svak, og mistenksomheten mot USA øker over store deler av verden, blir dette ekstra viktig. Erfaringene fra den forrige golfkrigen viser dessuten hvor avgjørende fangebehandling kan være. Da overga irakiske soldater seg i hopetall fordi krigsfanger ble behandlet skikkelig av amerikanerne. Mange så sikkert sitt tilsnitt til å rømme fra et undertrykkende regime. Andre hadde hørt at amerikanerne gav fangene varm mat og tak over hodet – og det var nok. Nå har amerikanerne vært så inni granskauen dumme. Fangebehandling er jo noe alle følger med på.

– Har det skjedd noe i løpet av disse ti årene som kan forklare endringen i fangebehandling fra den forrige golfkrigen til denne.?

– Det enkle svaret er selvfølgelig å peke på 11. september. Terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon skapte mer frykt og hardere motsetninger. I parentes kan det bemerkes at jeg er overbevist om at dette er en konsekvens av hvordan USA valgt å håndtere krisen. I dagene etter 11. september hadde de sympati fra en hel verden. Det er et kunststykke å skusle bort det – men det klarte Bush altså. Tilbake til saken: For det andre er krigføringen i Irak vanskeligere og mye mer uoversiktlig i dag. Mennesker mister livet hver dag i til dels brutale krigshandlinger, selv om Bush erklærte at oppdraget var utført for over et år siden. For det tredje må man sette et spørsmålstegn ved lederskapet – både det militære og det politiske – og hvilke signaler det har sendt. Det er mye som tyder på at Rumsfeld må ta på seg en stor del av ansvaret for disse signalene. Det er veldig lett å få unge mennesker – som Lyndie England og de andre fra Abu Ghraib – til å torturere andre mennesker. Man kan spille på frykt, inkludert fremmedfrykt, man kan si «husk hva de har gjort» og «torturen er nødvendig for å hindre at det skjer igjen». Poenget her er ikke å frata disse menneskene den personlige skylden, men det overordnede ansvaret ligger sannsynligvis høyere i systemet. At forsvarsdepartementet ikke synes å ha reagert ordentlig før mishandlingen ble offentlig kjent, på tross av rapporter fra Røde Kors og stedlige representanter, vitner om en alvorlig ukultur i Pentagon. Det som gjør behandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengselet ekstra alvorlig er nettopp det faktum at forbudene mot tortur og inhuman behandling er så godt kjent i alle deler av det militære og utenrikspolitiske systemet. Det virker ikke som om dette taes alvorlig – og det er moralsk forkastelig. Jeg håper i det lengste av Abu Ghraib er et unntak, slik amerikanerne sier, men jeg frykter at det ikke er tilfelle.

– Er det kan hende snarere slik at den humane behandlingen av krigsfanger under den forrige golfkrigen hører til unntakene når det gjelder amerikanernes krigføring de siste hundre årene?

– Jeg kjenner ikke historien til fulle, men min generelle oppfatning er at bildet er nyansert og mangefasettert. Selv mellom nazister var det store forskjeller. Generalmajor Bjørn Egge, som satt i fangeskap både hos den tyske marinen og hos Gestapo har fortalt meg om enorme forskjeller i måten han ble behandlet på. Det samme vil du nok se i Korea og Vietnam. Det er forskjell på militære ledere og det er forskjeller mellom de ulike våpengrenene. Og det viser seg at det er mulig å skape respekt for krigens regler. Det man heller ikke kommer bort ifra, er det såkalte Vietnam-syndromet i amerikansk militær tenkning. Det ble klart for alle og en hver at midlene som ble brukt stred imot det man trodde var amerikanske verdier: Napalm, My Lai-massakren og så videre, skapte en moralsk reaksjon som har preget USA i årtiene etter. Både i forrige golfkrig og i Bosnia følte de amerikanske styrkene seg bundet av krigens regler.

– Men i dag er kanskje mishandlingen en håndstrekning til terroristene, og bildet som skapes passer som fot i hose til terroristenes virkelighetsbeskrivelse. Ser vi ikke en global polarisering og dannelsen av stadig skarpere fiendebilder. Er begivenhetene i ferd med å få sin ubønnhørlige egendynamikk som leder oss stadig nærmere Huntingtons dystopi om en sivilisasjons-clash?

– Det er noe fortvilende ved at det skal være slik. Man skulle håpe at en krig mot grupper som rammer sivile og uskyldige ved hjelp av terror gjorde det mulig å samle alle religioner og kulturer rundt prinsipper de egentlig er enige om. Men jo mer eksistensiell en krig blir, jo vanskeligere blir det også å beskytte de moralske prinsippene som skal gjelde i krig. Dette er imidlertid ingen ny situasjon i menneskenes historie. Masseslakten har vært enda grusommere og prinsippene om human behandling av fanger i krig har vært under enda sterkere press. Når Europa har maktet å reise seg etter to verdenskriger, får vi håpe at verden også kan reise seg etter dette, og at vi står overfor en forbigående, om enn trolig ganske langvarig, global politisk situasjon, sier Syse.

Han avslutter:

– Å arbeide for krigens etikk er egentlig som å ville innføre regler i helvete. Men jo mer jeg jobber med det, jo mer nødvendig ser jeg at det er.

---
DEL

Legg igjen et svar