Prisbelønte Agnieszka Holland fronter med tv-serien 1983 et stjernelag av kvinnelige polske regissører: Agnieszka Smoczynska, Kasia Adamik og Olga Chajdas – som sammen har skapt et modig og svært systemkritisk drama for Netflix. Polske nettsider koker over i harnisk. De endeløse hissige og hatske utsagnene får imidlertid presise svar på tiltale fra regissør Holland, som har bedt «haterne gå tilbake til videospillene sine» og ironisert over at amerikanske filmkritikere har hyllet serien – «men de har jo ikke peil på kvalitet».
Modig av Netflix
1983 er et sci-fi-drama med utgangspunkt i vår nære fortid. Et såkalt terrorangrep i Polen i 1983 har, 20 år senere, i 2003, ført til at landet er blitt et sømløst, orwellsk diktatur. De fleste innbyggerne lever på en (riktignok velfungerende) illusjon: i materiell velstand, men også i en godt skjult ufrihet. Siden Polen i serieuniverset ble værende bak jernteppet, er også arven derfra i relativt god behold, blant annet overvåkningssamfunnet. Tittelens referanse til Orwells 1984 er tydelig. Med Polens manglende ytringsfrihet per 2018, og de ikke-systemtros utestengelse fra både tv- og filmbransjen, er 1983 en svært dristig satsning fra Netflix’ side.
Filmen The Clergy (2018), som tok for seg seksuelle og systematisk skjulte overgrep mot barn innenfor den katolske kirken, ble utsatt for samme type mediehets som 1983 nå gjør. Polakkene svarte dog med å storme til kinoene i milliontall. Kanskje Netflix har vært mer på pulsen til den polske befolkningen enn uthengingen på Facebook gir inntrykk av? Det er hovedsakelig pro-regimefløyen som kommenterer serien, men de holder seg til å kritisere «stiv dialog» og «dårlig manus». At 1983 tar opp dagens undertrykking – en situasjon polakkene gjennom store deler av sin historie har kjent på kroppen – blir elegant nok ikke nevnt.
For meg er det nettopp i de nære, karakterdrevne partiene serien glitrer mest, siden ufriheten og revolten formidles i så tett kontakt med det miljøet som betalte høyest pris for å opponere. Undertrykkingen og følgene den har, blir skildret på en troverdig og engasjerende måte, og det som står på spill, kommer godt fram.
Frihet vs. trygghet
I så måte stiller 1983 i en helt annen kategori enn den vellagde, men mer utvendige serien The Americans – også å se på Netflix – om virksomme KGB-agenter i USA. Der sistnevnte blir mekanisk i sitt ytre plott og forklaringsmodellene den bygger på, er 1983 mer organisk i både handlingsforløp, karakterer og miljøbeskrivelser. Seriens talende detaljer og de personlige beretningene hentet fra polakkenes lange motstandshistorie trekker publikum nærmere det som skjer på skjermen. Filmskaperne leker seg med hyppige referanser til andre diktaturregimers synder, som adopsjon av motstandernes barn. Og vår tids trusselpropaganda er i søkelyset fra første bilde: Polens største ikonbygg sprenges ett etter ett i en skremmende realistisk åpningsseksvens.
1983s tema er farlig relevant, ikke bare for polakkene, men over hele dagens verden: frihet eller sikkerhet, sannhet eller rettferdighet? Herværende drama gir oss i så måte et til tider melodramatisk, men godt sammensnekret tankestoff med en deilig politisk brodd, presentert i lekkert fotograferte, hurtigklippede sekvenser.
«Netflix brydde seg ikke om det ideologiske innholdet så lenge serieskaperne fulgte den ytre, påkostede konvensjonen,» forteller en av regissørene i et intervju, der også det obligatoriske spørsmålet om hvorvidt de fire kvinnene kranglet under samarbeidet, blir stilt. Det blir møtt med humring og smil før de samstemt svarer at de sto støtt sammen under hele produksjonen, uten gnisninger.
Fløy mot fløy
Et annet vågalt grep serieskaperne har tatt, er å sammenføye den polske parti- og kirkestaten. Den katolske kirken har vært en strategisk alliansepartner i Polen opp igjennom århundrene, men denne siden av 1983 blir likevel for vanskelig å svelge for mange. Nettopp friheten til å gjøre et slikt regivalg – å trekke forbindelseslinjer mellom de ulike gruppene på den politiske ytre-fløy – belyser de mange likhetene mellom nå og før: Hvorfor skal vi gi ytringsfrihet og likhet til din fløy, når min ikke fikk det av dere? Denne holdningen er dessverre ikke så uvanlig hverken på høyre- eller venstresiden i polsk politikk.
Å skrive manus til en så kompleks og dobbeltbunnet historie byr alltid på en rekke utfordringer. Her har oversettelsen fra originalmanuset på engelsk ikke gjennomgående blitt like musikalsk på polsk. Å se den polske serien dubbet til engelsk vil jeg heller ikke anbefale. Språkvalgene i innstillingene byr på begge muligheter.
Som helhet er serien polert og vellaget, selv om enkelte av tekstbitene er for tunge og noe skuespill maniert. Merkelig nok bruker en del polske skuespillere ennå en diksjon som egner seg best i en teatersal i landet der skuespillere og filmstjerner tilbes som guder. Ikke rart det går til hodet på enkelte. Likevel er både de bærende og andre viktige roller i 1983 levende, fengende og komplekse.
Fra Storebror til Onkel
At det står kvinner bak kameraet, gir kvalitet på mange plan. Mye er som nevnt hentet fra Orwells 1984, men beretningen er like fullt smart og overraskende. Introduksjonen av en integrert vietnamesisk befolkning som aktiv tredjepart i seriens konflikter er spennende. Seriens politiske regime har hatt en langvarig Vietnam-relasjon, og «Lille Saigon» er blitt en egen bydel i Warszawa – et forfriskende grep som utelukker den sedvanlige tvangstrøyen av virkelighetstrofasthet.
Av de mest fornøyelige karakterene er «Onkel» – en vietnamesisk mafiagudfar som overvåker og påvirker alt – og flere fartsfylte, rå og elegante kvinnefigurer, blant annet den herlige, ressurssterke og til tider (for) skruppelløse mesterhjernen bak opposisjonen. Uten å røpe hvordan det hele ender, skulle jeg ønske at denne linjen ble holdt konsekvent hele veien igjennom.
Serien vises på Netflix.
Les også: Polsk filmkunst på plakaten
