Refleksjoner på avgrunnens rand

Den nåværende europeiske situasjonen er i sitt innerste en gåte. Hva er egentlig Tysklands intensjon? Hva er tyskernes forventninger til unionens fremtid? Innser de ikke farene (høyrenasjonalistenes triumf, unionens oppløsning, en euro-russisk krig) som truer i bakgrunnen etter fem år med innstramninger som kontinuerlig har forverret levekårene til den europeiske befolkningen? Også i Tyskland begynner […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den nåværende europeiske situasjonen er i sitt innerste en gåte. Hva er egentlig Tysklands intensjon? Hva er tyskernes forventninger til unionens fremtid? Innser de ikke farene (høyrenasjonalistenes triumf, unionens oppløsning, en euro-russisk krig) som truer i bakgrunnen etter fem år med innstramninger som kontinuerlig har forverret levekårene til den europeiske befolkningen? Også i Tyskland begynner motstemmer å gjøre seg gjeldende i møte med sparepolitikken som har formet EU den senere tid. Den tyske fagforeningen IG Metall og enkelte intellektuelle ber Tysklands regjering om å legge bånd på sin destruktive vrede. Alle kjenner til Ulrich Beck og de kritiske standpunktene han inntok i sine siste leveår. Økonomen Rudolf Hickel har beskrevet sparepolitikken som «å overføre ressurser fra samfunnet til banksystemet». Ifølge historikeren Karl Heinz Roth er beløpet tyskerne skylder Hellas i krigsskadeerstatninger på 80 milliarder euro, og han har understreket den moralske betydningen av dette. Men nå er det absolutt nødvendig at en kontrabevegelse oppstår i Tyskland – ikke bare for å unngå et fatalt sammenstøt med det greske folket, men også for å reflektere over unionens egne fundamenter. Til tider får man inntrykk av at Tyskland kun er villig til å leke union dersom resten av Europa er innstilt på å bli tysk. Dette er et urealistisk prosjekt, for Europas kompleksitet kan ikke neglisjeres. Dessuten kan man ikke oversette tyskernes økonomiske balanse til europeiske forhold: Den tyske økonomien har unngått en total deterritorialisering som konsekvens av de endringene den rødgrønne regjeringen påla arbeiderne: Vi beholder produksjonen i Tyskland, og til gjengjeld aksepterer dere en elendig lønn. Men kunne Hellas (eller Italia, for den saks skyld) gått samme vei? I tyskernes øyne er middelhavslandene, foruten å være feriedestinasjoner, først og fremst forbrukere av tyske varer. For å garantere for egen eksport gikk tyskerne inn for at importlandene skulle gå gjennom det de selv kjempet imot på hjemmebane: en stor offentlig sektor, skatteunndragelse og gjeld. Deretter lyder det arrogante svaret fra den tyske regjeringen: «Bare gjør som oss.» Det gir absolutt ingen mening. Alle europeiske land kan ikke være eksportkonger. Det er skremmende å se den urokkelige (unerschütterlich) besluttsomheten som den finanspolitiske klassen i Tyskland viser i sitt forsøk på å pålegge og opprettholde et balansert budsjett. Det virker som om den skjuler en bare delvis bevisst vilje til å ødelegge unionen. Men jeg tror ikke at tyskernes grimme standhaftighet er en følge av en gjennomtenkt utregning. Arrogansen og forakten for befolkningen i middelhavslandene ligger dypere enn en politisk strategi. Hvis Syriza taper, er EU fortapt. Bevegelsen fra 2011 – fra Occupy Wall Street til de spanske indignados – har avstedkommet en viktig reaktivering av det kollektive organet. Men den har mislyktes i å avskjære, og ikke minst blokkere, finanselitens aggresjon. Syriza hentet legitimitet og styrke fra okkupasjonen av Syntagmaplassen – men de visste å overføre denne styrken til en valgprosess som nå, endelig, setter en stopper for finansiell beslutningstaking, og som for første gang kan være i stand til å reaktivere samfunnets selvstyre etter den økonomiske dynamikken som frem til nå har virket fullstendig ugjennomtrengelig for demokratiet og opinionen. Dersom de europeiske institusjonene følger denne kursen mot å bli slaver for det tyske diktatet, og ikke tillater den greske regjeringen å reforhandle gjelden, blir vi antakeligvis vitne til et nytt fenomen: det greske samfunnets løslatelse fra den monetære økonomiens semiotiske sfære, hvis definisjoner på hva som er nyttig og nødvendig adlyder den økonomiske utnyttelsens enevelde. Eksperimentet Syriza kan ikke tape, og det er opp til hvert frie individ å gjøre det som må til og som kan hjelpe (hva som helst) for at det greske folket ikke blir knust, ydmyket, tilintetgjort. Ikke bare av solidaritet, men også fordi hvis Syriza nå taper, vil det ikke være flere muligheter for frelse. Et nederlag for Syriza vil bane vei for det fascistiske barbariet i hele Europa: først i Hellas, naturligvis, siden i Frankrike. Dessuten kan Syrizas eventuelle nederlag fremskynde det hatet mot Tyskland som hele Europa brygger på. Og så vil unionen bli redusert til et økonomisk bur, hvor nasjonalistiske krefter som hater hverandre og forbereder seg på krig blir tvunget til å leve sammen (men for hvor lenge?). Arbeidsmoralen er ute av fokus. Den europeiske union ble unnfanget under den andre verdenskrigs siste krampetrekninger, og var først og fremst et forsøk på å overkomme den nasjonale krigen mellom Frankrike og Tyskland: en politisk demonstrasjon på dialektikken som motstrider den universelle fornuften og menneskerettighetene, til fordel for den romantiske dyrkingen av tilhørighet, minne og territorium. Men dette var kun første del av jobben. Det finnes en annen kulturell oppgave som europeerne ikke har klart å ta seg av: skillet mellom den borgerlige arbeidsmoralen (hvor den protestantiske ansvarskulturen har spilt en avgjørende rolle) på den ene siden, og kulturen for mindre individuelt ansvar i middelhavsområdene – katolske og ortodokse – på den andre. Dette skillet er aldri blitt adressert eksplisitt. Tvert om har den politiske klassen, spesielt høyresiden, tatt for gitt at den protestantiske kulturen har en overlegen verdi og funksjon; i det protestantiske individuelle ansvaret finner de gjerne svaret på den moderniteten som mangler hos middelhavsbefolkningen. I Italia har modernisering og kamp mot korrupsjon alltid blitt identifisert som et prosjekt om å innrette seg etter de politiske figurene i det protestantiske Europa. Denne innfallsvinkelen ble utvilsomt etablert i første halvdel av det tyvende århundre, da den industrielle fremgangen påkrevde en kultur basert på ansvar og fromhet. Men gir den fremdeles mening i dag? Burde vi akseptere ideen om at middelhavslandene må følge det protestantiske eksemplet (og gjøre leksene sine), eller burde vi stille spørsmål ved legitimiteten og nytteverdien til ideen om at gjeld skal betales, og at kun hardt arbeid avler velstand? Jeg mener at den andre hypotesen er den rette: Ut fra hva som er sosialt gunstig, og for den sivile moralens skyld, burde vi stille spørsmål ved suvereniteten til den protestantiske ansvarsfølelsen – overholdelsen av reglene og den underforståtte skyld. Den borgerlige arbeidsmoralen har ikke lenger noen sosial nytte eller universell verdi når kapitalismen trer ut av sin industrielle, borgerlige form. Den protestantiske reform var fundamental i skapelsen av den borgerlige moralen som har gjort den moderne industrifremgangen mulig. Den private eiendommen, og rettferdig betaling for arbeid, var prinispper som til en viss grad hadde utgangspunkt i felles interesser: utvidelsen av fellesskapet, økt produksjon, og større forbruk. Moralske verdier og felles interesser hang sammen. Det harde arbeidet fortjente å bli kompensert ikke bare for dets antatte egenverdi, men også fordi å betale for arbeidet var den eneste måten man kunne utvikle en ansvarsfølelse i hele samfunnet på. Ansvaret innebar en overholdelse av felles interesser. Men nå som finanselitens kapitalisme har deterritorialisert produksjonen og gjort selve kilden for verdi ubestemmelig, har de felles vilkårene for moralsk oppførsel blitt oppløst. Svingningene i finansmarkedet har lite å gjøre med den ansvarlige oppførselen til aktørene: Tvert imot avhenger den økonomiske fortjenesten stadig mer av brudd på fellesskapets interesser, som man så nylig i tilfellet med konkursen som ble fremprovosert av amerikanske boliglån. De moralske fundamentene i det moderne samfunnet var borgerskapets ansvarsfølelse og solidaritet mellom arbeidere. Den protestantiske borgeren var ansvarlig overfor Gud og det lokale fellesskapet fordi velstanden var avhengig av dem. Arbeideren følte solidaritet med sine kolleger gjennom vissheten om at de delte de samme interessene. Begge disse fundamentene til den moderne moralen er oppløst. Den kapitalistiske postborgeren føler seg ikke ansvarlig overfor fellesskapet eller for lokalområdet fordi den økonomiske kapitalismen er fullstendig deterritorialisert og har ingen interesse i fellesskapets fremtidige velferd. På den andre siden deler ikke den postfordistiske arbeideren lenger interesser med sine kolleger, men er istedet tvunget til hver dag å konkurrere mot de andre arbeiderne for en jobb og en lønn på det deregulerte arbeidets marked. Innenfor rammen av denne nye, prekære organisasjonen av arbeid er det å bygge solidaritet blitt en stadig vanskeligere oppgave.

Hvis Syriza nå taper, vil det ikke være flere muligheter for frelse.

Regelen og tiltaket. I den moderne, borgerlige sivilisasjonens sfære var regelen tuftet på et målbart forhold mellom arbeidets verdi og tid. Dette er ikke lenger sant i semiokapitalismens sfære: Kunnskapsarbeidet er stadig mindre overførbart til en felles måleenhet. Og finanskapitalen er ikke produktet av oppsparing, sparsommelighet og akkumulasjon av avkastning fra hardt arbeid. Det er effekten av en vilkårlig makt, med fundament i overtalelse, bedrag og vold. Borgerskapet var i hovedsak en klasse knyttet til territorium. Selve definisjonen av denne klassen kom fra territoriet til bygden, byen – stedet der den produktive energien fornyet seg, og man beskyttet eiendommen. Også borgerskapets rikdom var territorial, og akkumulasjonen av kapital ble gjort mulig takket være produksjonen av ting hvis fysiske materiale hørte til stedet, til territoriet. Arbeidstid og territorium var betingelsene for en rasjonell og universell måleenhet. Mens den barokke kulturen understreker ambivalensen og språkets mangfoldige og misvisende natur, er den protestantiske kulturen basert på antakelsen om en fast relasjon mellom tegn og betydning, mellom betegner og betydning. De tyske myndighetene insisterer på at det er nødvendig å respektere reglene. Men hvilken regel tvinger det greske folket til å betale for den finansielle unnasluntringen til den globale finanseliten? Og hvem har sagt at det må jobbes mer når teknologien gjør menneskelig arbeidskraft overflødig, unødvendig, og dermed stadig mer arbeidsledig? Den metafysiske gjelden. I en artikkel skrevet i 1996 (Dette mondiale et univers parallele) sier Baudrillard at gjelden er blitt en metafysisk enhet som går i bane rundt Jorden. «I virkeligheten vil aldri gjelden bli betalt. Ingen gjeld vil noengang bli betalt. Det endelige oppgjøret vil aldri finne sted. Så lenge tid kan telles, er pengene som mangler ikke lenger mulig å telle.» Gjelden er en virtuell enhet, fordi det referensielle universet har forsvunnet. I sfæren av den uendelige spredningen av tegn blir betegneren uavhengig av referanser, og definisjonen av sannhet baseres kun på den vilkårlige makten til den selvbekreftende semiotikken. Det uproporsjonale forholdet mellom volumet av finansielle utvekslinger og massen av det økonomiske produktet er et bevis på finanskapitalismens postreferensielle karakter. Igjen ifølge Baudrillard: «Gjelden sirkulerer i sin bane, med sin egen trasé laget av kapital som fra nå av er fri for enhver økonomisk beredskap, og beveger seg i et parallelt univers: Kapitalens akselerasjon har frikjent penger fra sine implikasjoner i det daglige universet av produksjonen, verdi og nytte.» Og dermed konkluderer han: «Vi lever kun takket være denne ubalansen – denne spredningen og lovnaden om evighet – som gjelden skaper. Den globale planetens gjeld har naturlig nok ingen betydning i klassiske begrep om aksjer og kreditt.» Baudrillards beskrivelse av pengene og gjeldens vilkårlige natur i den postreferensielle epoken av global kapitalisme er god, men hans spådom slo feil på ett punkt: Den sirkulerende gjeldens evighet er igjen falt ned på Jorden, hvor den nå ødelegger det sosiale liv. Ledet av den protestantiske troen på referensialitet, har det europeiske finanssystemet stilt et krav om at den metafysiske gjelden skal tilbakebetales. Kravet er umulig å tilfredsstille, og faktisk er mange europeiske land, trakassert av sparepolitikkens reformer, blitt tvunget til å bryte opp deler av sine egne ressurser for å oppfylle regler som ikke kan oppfylles. Resultatet er en dobbel fiasko: Produksjonen går ned, arbeidsløsheten går opp, resesjonen synker dypere samtidig som gjelden vokser seg enda større. Dette er grunnen til at Syriza har besluttet å avbryte forestillingen. Ja: Det er sant at den greske staten for noen år siden jukset med tallene for å få adgang til eurosonen. Men forfalskningen ble utført av finanseliten – etter anbefaling av Goldmann Sachs – akkurat på den tiden da Mario Draghi var bankens visepresident, og ikke av de greske arbeiderne som nå forventes å skulle klare seg uten lønn, utdanning og helsevesen. Hvorfor burde de greske arbeiderne betale for en gjeld de aldri ba om? Oversatt fra italiensk av Emma Bakkevik.   Berardi er marxistisk teoretiker og forfatter. På norsk er boken Opprøret. Om poesi og finans utgitt i fjor (Forlaget Attåt og Audiatur)

---
DEL