Redningen for europeisk jordbruk?

Franske lavkost-bønder viser veien ut av det industrialiserte jordbruks-marerittet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Europeiske og nord-amerikanske landbruksøkonomer spår slutten på familielandbruket med 30-50 kyr. I USA, i EU og i Øst-Europa (det dreier seg der ofte om filialer av nederlandske gårder) gror det opp landbruksenheter av en hittil ny størrelse; 2-300 melkekyr og mer.

Bonden» selv er mer å ligne med en direktør for en mellomstor bedrift. Mesteparten av tiden bruker han på kontoret foran dataskjermer som holder ham oppdatert om kyrnes melkeproduksjon, tilveksten hos oksene, svineprisen på Chicago-børsen og siste døgns priser på soja fra USA og Brasil. Det praktiske arbeidet utføres av de ansatte. Og i større og større grad av roboter. Roboter som melker kyrne, og som fôrer dem slik at fôringen er nøyaktig tilpasset melkeproduksjonen. Et slikt jordbruk kan produsere billigere varer enn det gamle mann- og konebruket. Men hva med ressursbruken i et slikt industrialisert landbruk? Hva med sysselsettingen ut over bygdene? Hva med dyras trivsel? Og ikke minst: Hva med matvaresikkerheten?

Med utgangspunkt i slike spørsmål er det grodd fram en (bokstavelig talt) grasrotbevegelse blant bønder over store deler av verden. De ønsker mindre industrialisering, flere arbeidsplasser og et landbruk med menneskelig ansikt. De vil la dyra gå på beite framfor å fôre dem med beinmel, genmanipulert soja, motorolje og kloakkslam. For å nevne noen av industrilandbrukets påfunn for å produsere billig mat.

I Frankrike går denne motbevegelsen under navnet «agriculture paysanne» – bondelandbruk. Mye av bevegelsen har sitt utgangspunkt i det franske småbrukerlaget La Confédération paysanne, men den favner videre enn denne. Noe forenklet går «agriculture paysanne» ut på at det enkelte bruk i større grad baserer produksjonen sin på lokale, fornybare ressurser framfor innkjøpte driftsmidler. Den lar dyra gå ute på enga lenger tid av året i stedet for å fôre dem inne i dyre driftsbygninger. Den bruker mindre kraftfôr, kunstgjødsel og sprøytemidler. Det innebærer mer direkte salg fra gårdene av foredlede produkter framfor salg av bulkvare til meieri og slakteri. I Norge kaller vi dette lavkostlandbruk, og målene er de samme: å kunne overleve også på små bruk og å produsere kvalitetsvarer uten å ødelegge miljøet. For mange franske bønder er «bondelandbruk» blitt en måte å overleve på uten stadig å måtte utvide og industrialisere produksjonen.

Grasrotopprør

– «Ca va?»

– Ikke så verst, svarer Denis Gaboriau, gårdbruker i Vendée i Vest-Frankrike, når jeg spør ham på telefon om hvordan det står til. For to uker siden, da jeg besøkte ham på gården, diskuterte vi kugalskap. Den gangen var han ikke redd for sin egen del. Proteinfôr hadde han ikke kjøpt på mange år, og dermed var det svært liten risiko for at kyrne hadde fått i seg det farlige benmelet som gir kugalskap. Munn- og klovsyke hadde brutt ut i England, men ennå ikke nådd Frankrike. Nå, to uker etter, er situasjonen en annen. En besetning er destruert noen titalls mil unna, og smitten kommer fra et større parti engelske sauer som var blitt importert til Frankrike.

Det industrielle landbruket setter både folk og dyr under et enormt press. Psykiske problemer er utbredt blant bønder, og hvert år blir mellom 30.000 og 40.000 bruk lagt ned. Kugalskap, dioksiner, svinepest og munn- og klovsyke er naturlige konsekvenser av et jordbruk som drives mot naturen og ikke med den, sier Denis Gaboriau. Og legger til: Noen av disse problemene kan vi motarbeide lokalt. Andre har vi lite å stille opp mot. Slik som munn- og klovsyke. Denne sprer seg med fri flyt av levende dyr. Den frie flyten kan vi bare motarbeide politisk.

Denis Gaboriau (49) og Michèle Grabette (44) driver et middels stort bruk to mil sør for Nantes. Middels stort etter franske forhold, det vil si 580 dekar dyrket mark, 45 melkekyr og 20 dekar vinmarker. Sammen med 10 andre produsenter i nærheten har de innledet et samarbeid med en veileder ved fylkeslandbrukskontoret for å legge om driften i mer ekstensiv retning.

– Vi ønsker mindre stress for både jord, dyr og folk, sier Michèle. Derfor har vi kuttet ut den intensive fôrmaisdyrkingen som er blitt så vanlig i dag. Vi dyrker flerårig eng til beite i steden. På den måten behøver vi ikke pløye hvert år. Enga kan liggge 10-15 år før vi behøver å vende den. Derfor sparer vi såfrø. Siden vi dyrker kløver i enga, trenger den også langt mindre nitrogengjødsel enn mais. Dette gir også mindre avrenning av næringssalter til grunnvannet. Og ikke minst sparer vi store maskinkostnader fordi vi kan la kyrne beite på enga fra slutten av februar til midt i desember.

Kyrne på de fleste gårdene rundt Michèle og Denis står inne mesteparten av året til tross for at kystklimaet i området gir en svært lang vekstsesong. Kyrne til Michèle og Denis henter selv 75 prosent av fôret sitt ute på beitene. Naboene høster maisåkrene med selvgående fôrhøstere, legger avlingen i silo og fôrer kyrne i fjøset. Det er ingen tvil om hvilken av disse driftsformene EU-systemet setter mest pris på. Naboene mottar årlig cirka 300 kroner pr. dekar i støtte til maisdyrkingen. De som dyrker eng må klare seg uten EU-støtte.

– EUs landbruksstøtte er ensidig rettet inn mot dem som driver eksportproduksjon, sier Denis. Derfor går støtten til dem som driver mest intensivt og de kulturene som gir størst avlinger. Uansett hvor energikrevende eller forurensende de måtte være. Ta fôrmaisdyrkingen som eksempel: Naboene som dyrker mais må pløye hvert år fordi mais er en ettårig vekst. Hver høst må maisen høstes og legges i silo. Til slutt fôres maisen til kyrne i automatiserte, selvgående vogner. Alt dette krever store mengder energi. Et annet problem med maisen er at den er omtrent tom for proteiner. Jo mer mais du fôrer med, desto mer protinfôr må du altså kjøpe. Og proteinfôr vil si soja importert fra USA og Brasil. I tillegg krever maisdyrkingen store mengder gjødsel og sprøytemidler. Mye av dette finner vi igjen i drikkevannet, og i de «beste» jordbruksområdene i Frankrike kan vi ikke lenger drikke vann fra kranen.

Gode resultater

Selv med lavere avlinger enn naboene og uten EU-støtte oppnår Michèle og Denis og de andre melkeprodusentene i «lavkostgruppa» gode økonomiske resultater. En rapport fylkeslandbrukskontoret i Vendée har laget på grunnlag av regnskapssammenligninger mellom lavkostbrukene og industrialiserte bruk, konkluderer slik: «omleggingen (til lavkostbruk) har resultert i bedre regnskapstall på grunn av lavere kostnader, høyere verdsetting av produktene, bedre arbeidsforhold, mer miljøvennlig drift, mindre avhengighet. Brukene har derfor opprettholdt eller forbedret lønnsevnen.»

Rapporten viser at lavkostbrukenes faste kapital pr. årsverk ligger på 525.000 francs mot 920.000 francs for andre bruk i fylket. I forhold til innsatt kapital vil derfor slike bruk kunne øke sysselsettingen i landbruket. Oppnådd netto melkepris på lavkostbrukene er 0.88 franc mot 0.42 franc på de andre brukene når en ikke regner med EU-støtten.

– Hvis vi hadde drevet som de fleste andre, hadde det ikke vært plass til meg på gården, sier Michèle. Da måtte jeg tatt meg arbeid utenom. Og ikke hadde vi hatt råd til å lønne en medhjelper slik vi gjør nå. For tiden har han en halv stilling her. Når gården er ferdig omlagt til økologisk drift, vil han få hel jobb. Etter at vi la om driften i 1992 og jeg kunne arbeide på gården, har vi fått et mye mindre stressende liv.

På slutten av 1970-tallet arbeidet Michèle med en hovedoppgave om bruk av fossil energi i landbruket. Hovedoppgaven var en del av et større prosjekt i regi av det franske landbruksdepartementet, som fryktet for oljetilførselen til landet i forbindelse med styrkingen av OPEC-samarbeidet og ojekrisen i 1973. Før hun fikk avsluttet arbeidet, ble prosjektet nedlagt fordi regjeringen lanserte fransk atomkraft som løsningen på energiproblemet. I dag har hun fått mulighet til å prøve ut ideene sine i praksis:

– Like viktig som å drive gården med lave økonomiske kostnader, er det å drive dem med lave økologiske kostnader, forteller hun. Oversikten fra fylkeslandbrukskontoret viser at vi har lykkes. For de 10 brukene i lavkostgruppa har dieselbruken gått kraftig ned fra vi begynte registreringen i 1985 og fram til i dag. Pr. dekar dyrka mark brukte vi da 127 liter diesel. I dag bruker vi 35 liter. Selv om melkeproduksjonen også har gått noe ned, bruker vi også mindre diesel pr 10.000 liter melk enn før; 230 liter diesel i 1985 mot 80 liter diesel i dag.

Bondetupper fra la Gourinière

Agriculture paysanne, eller lavkostnadsbruk, har folk drevet til alle tider. Med den kunnskap og den teknologi de har hatt til rådighet. Når bønder i dag satser på en alternativ drift i motsetning til industrilandbruket, er dette et bevisst valg. «I dag blir man ikke lenger født bonde, man velger det,» skriver fylkeslandbrukskontoret i Vendée i sin lavkostrapport. En stadig større del av bøndene har valgt yrket sitt, og de velger derfor også hvordan de vil drive gården. En drivkraft i å utvikle et landbruk med lave økonomiske og økologiske kostnader, er den bretonske bonden og forskeren André Pochon. Hans «système herbe» kan oversettes til «engkunnskap.» Hvitkløveren er selve motoren i dette systemet. Den skaffer enga nitrogen ved å fiksere dette fra lufta, og reduserer derfor engas behov for gjødsel dramatisk. Samtidig er hvitkløveren svært robust og den tåler beiting gjennom mange år. Dermed blir behovet for å pløye og fornye enga langt mindre. «Kua er et fantastisk dyr. Mulen hennes er en slåmaskin og bak har hun en utmerket gjødselsspreder», sier Pochon.

Men det er ikke bare kyr og andre drøvtyggere som kan tilpasses et lavkostsystem. Seks kilometer nord for Michèle Grabette og Denis Gaboriau ligger gården la Gourinière. Der har Hélène og Paul Arrivé funnet ut at selv en vanligvis så industrialisert produksjon som slaktekyllinger kan legges om til «agriculture paysanne» og engdyrking.

– «Agriculture paysanne» – for oss vil det ikke minst si samarbeid med andre, sier Hélène idet hun kommer ut av gårdsslakteriet i en tykk sky av damp.

Det er torsdag formiddag klokka 0900 og sammen med Paul og to andre kylling- og dueoppdrettere er hun ferdig med ukas andre slakteøkt. Hver mandag og torsdag møtes de i slakteriet grytidlig om morgenen til fire timers intenst arbeid. Etterpå samles de rundt bordet inne hos Paul og Hélène til kaffe, kaker og prat. Kanskje om organiseringen av salget av de ferdige slaktene som nå er lagt på kjølelageret.

De tre brukene drives selvstendig, men de har alle valgt en mindre intensiv driftsform og prioriterer kvalitet framfor kvantitet. De samarbeider om slakting og salg på markeder og til spesialbutikker.

Diskusjonen går livlig. Hélènes søster kommer innom med franske fastelavensboller. Etter en times tid er bollene spist og alle drar hver til sitt.

– Ensomhet er et stort problem for mange bønder i dag, mener Paul. Selv setter han stor pris på selvstendigheten han har som bonde. Han har prøvd samdrift (flere bruk drevet som ett) med noen naboer, men kuttet ut for mange år siden. Han ville drive på sin egen måte, og ville ha mer frihet. Men samarbeidet om slakting og omsetning synes han er både praktisk og trivelig. – På torsdager og mandager får vi sosialt påfyll og kan utveksle tanker og erfaringer. Rundt bordet her kan vi snakke om alt, sier han.

La Gourinière er et bruk på langt under middels størrelse i Frankrike. 140 dekar dyrka mark i alt, eller omtrent som et middels norsk gårdsbruk. Av dette dyrker de hvete (til hønsefôr) på 60 dekar og eng på 65 dekar. På 15 dekar dyrker de hvite bønner for direkte salg. Men hva skal så en kyllingoppdretter med eng? Her ligger selve grunnlaget for Paul og Hélènes lavkostbruk. I stedet for å fôre opp kyllingene i store, faste bygninger, har Paul bygd mobile kyllinghus. Husene er på 65 kvadratmeter, har plass til 600 kyllinger og er bygd av kryssfiner og bølgeblikk så de kan flyttes rundt på enga med traktoren. På den måten får kyllingene beite ferskt gress syv måneder i året. I sommerhalvåret setter han opp hønsenetting rundt hvert kyllinghus så kyllingene slipper ut i sola når de beiter. I tillegg til gress, fôrer han dem med korn som han dyrker selv eller som han kjøper hos naboen. Bare mineraler og soja må han kjøpe fra andre plasser.

– Målet er å produsere «kortreist mat», sier Hélène. Over 80 prosent av kyllingfôret er dyrket her i bygda og slaktene selger vi i landsbyene i nærheten. Avsetningen er det ikke noe problem med. Kundekretsen er stabil. De vet at de får utmerket kjøtt når de kjøper «poulet de grains fermier» (bondehøns fôret opp på korn) fra la Gourinière. Når kyllingene blir fôret slik, vokser de langsommere enn industrikyllinger, forteller hun. Hos oss tar det mellom 120 og 150 dager å fôre fram en ferdig slaktekylling. I et vanlig industrielt system tar det under 45 dager. Lengre framfôringstid gir ikke bare kyllingene et langt bedre liv, men smaken på kjøttet blir mye bedre.

Prisen på kylingene fra la Gourinière er en del høyere enn for standardkyllinger; 31-35 franc pr. kilo mot 12-15 francs. Men prisen ligger under veiledende priser for økologiske kyllinger, selv om kyllingene til Paul og Hélène har vesentlig bedre plass og fôres mindre intensivt.

– Nøkkelen ligger i at vi har bygd opp produksjonen litt etter litt og unngått gjeld, sier Paul. Nå har vi eget slakteri og står for omsetningen selv. Sammen med tre andre produsenter har vi funnet fram til en produksjonsmåte som både er effektiv og lønnsom. På denne måten kan både Hélène og jeg leve av dette lille bruket med en produksjon på 12.000 kyllinger og 1000 perlehøner pr. år. Dette tilsvarer 15 prosent av det vi måtte produsere for å leve av en konvensjonell, industriell produksjon.

Redningen for europeisk landbruk?

Denis Gaboriau, Michèle Grabette og Paul og Hélène Arrivé er ikke alene om å søke etter alternativer til kappløpet om hvem som kan produsere mest mulig melk og slakt på kortest mulig tid. En rekke steder i Frankrike har bøndene startet samarbeidsgrupper for omlegging til lavkostlandbruk. For det franske småbrukerlaget er lavkostlandbruk ikke bare et politisk mål, men et kampmiddel mot det dominerende industrilandbruket. «Agriculture paysanne» viser forbrukere og politikere at det fins et levedyktig alternativ til stadig mer stordrift og hardere pressing av jord og dyr for høyere ytelser. Og det viser andre bønder at det fins andre måter å overleve på enn å øke produksjonen.

I ukene etter at jeg besøkte disse franske bøndene, har det skjedd mye. Etter en rekke skandaler fra salmonella og hormonsprøytede okser til kugalskap, ser det ut til at den rådende landbrukspolitikken med tilhørende frihandelsregime har fått sitt endelige nådestøt. Uansett om EU bestemmer seg for vaksinering mot munn- og klovsyke eller ikke, er verdensmarkedet tapt for lang tid framover. Og når EU-bøndene må begrense produksjonen til eget hjemmemarked, forsvinner også argumentene for å konsentrere landbruksstøtten til de mest produktive delene av unionens landbruk. For hvorfor produsere stadig større mengder med melk og kjøtt som ingen vil spise?

På en konferanse om «Agriculture paysanne» som det franske småbrukerlaget arrangerte i 1993, uttalte filosofen Alain Finkielkraut: «Denne begeistringen for å kunne begrense seg, for å moderere produksjonen slik dere ønsker, er mye mer undergravende for det bestående samfunn enn de mest fantasifulle utopier.»

Er gårder som la Flomenchère og la Gourinière framtidslaboratorier som varsler om at vekst-samfunnet snart vil få avløsning? Jeg vet ikke, men de er i alle fall småskalaforsøk som viser en bedre økonomisk og økologisk stabilitet enn det globaliserte storsamfunnet.

---
DEL

Legg igjen et svar