Redd for den iranske atombomben?

Den mest selvinnlysende politiske sannheten i Israel for øyeblikket gjelder Iran: Iran er Israels dødelige fiende og ønsker å ødelegge Israel – Israel må derfor ødelegge Irans slagkraft først.

AFP PHOTO / Mahmoud ZAYYAT
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Jeg HATER selvinnlysende sannheter. Idealer kan være selvinnlysende. Politiske utsagn er det ikke. Når jeg hører om en selvinnlysende politisk sannhet, tviler jeg øyeblikkelig på den.

Ettersom det at Iran er en dødsfiende som ønsker å ødelegge Israel er selvinnlysende, er atomavtalen som er undertegnet mellom Iran og de fem medlemmene av Sikkerhetsrådet (pluss Tyskland) forferdelig. Rett og slett forferdelig. Israel burde ha beordret amerikanerne til å bombe Iran til pinneved for lenge siden. Om det usannsynlige hadde skjedd at USA ikke adlød Israel, burde Israel ha atombombet Iran selv – før Irans gale, fanatiske lederne fikk mulighet til å utslette Israel først.

Alt det ovennevnte er angivelig selvinnlysende sannheter. Etter min mening er det derimot det reneste sludder. Det er ingenting som er det minste selvinnlysende ved disse «sannhetene». De har ikke noen logisk fundament i det hele tatt. De har ikke noe som helst geopolitisk, historisk eller faktisk grunnlag.

Napoleon sa en gang at om en ønsker å forstå et lands adferd, så må en se på kartet. Geografi er viktigere enn ideologi, uansett hvor fanatisk den måtte være. Ideologier forandrer seg med tiden. Det gjør ikke geografien. Det mest fanatisk ideologiske landet i det 20. århundret var Sovjetunionen. Sovjetunionen avskydde forgjengeren – tsar-Russland – og ville også ha avskydd etterfølgeren, Putins Russland. Men sannelig – tsarene, Stalin og Putin førte i det store og hele den samme utenrikspolitikken. Karl Marx må jo snu seg i graven.

Historiske bånd. Da bibelens israelske folk ble født, var Persia allerede et sivilisert land. Kong Kyros sendte «jødene» til Jerusalem og grunnla det som kan kalles «det jødiske folket». Han blir husket i jødisk historie som en stor velgjører.

Da staten Israel ble grunnlagt i 1948, så David Ben-Gurion på Iran som en naturlig alliert. Det kan høres merkelig ut nå, men for ikke så lenge siden var Iran faktisk det mest Israelvennlige landet i Midtøsten.

Geografi er viktigere enn ideologi, uansett hvor fanatisk den måtte være.

Ben-Gurion var realist tvers igjennom. Ettersom han på ingen måte hadde til hensikt å slutte fred med araberne – en fred som ville ha hindret den opprinnelig lille staten Israel fra å stadig ekspandere – var han på utkikk etter allierte utenfor den arabiske verden.

Da han så på kartet (ja, han hadde stor tro på kart), så han at de muslimske araberne var omgitt av flere ikke-arabiske eller ikke-muslimske enheter. Det var de maronittiske kristne i Libanon (ikke muslimer), tyrkerne (muslimer, men ikke arabere), kurderne (muslimer, men ikke arabere), Iran (muslimer, men ikke arabere), Etiopia (verken muslimer eller arabere) og flere. Da han så dette, klekket Ben-Gurion ut en stor plan: et «periferiens partnerskap» – en allianse mellom alle disse gruppene som omga den arabiske verden, og som følte seg truet av den fremvoksende panarabiske nasjonalismen til Gamal Abd-al-Nasser og andre sunnimuslimske land.

En av dem som var mest entusiastiske overfor denne ideen, var sjahen av Iran, som ble Israels beste venn. «Kongenes konge» var en brutal diktator, og var hatet av storparten av sitt folk. Men for mange israelere ble Iran deres andre hjem. Teheran ble et mekka for israelske forretningsfolk, og noen av dem ble svært rike. Eksperter fra den israelske sikkerhetstjenesten Shabak trente sjahens forhatte hemmelige politi Savak. Høytstående israelske militære reiste fritt gjennom Iran til irakisk Kurdistan, der de trente kurdiske Peshmergastyrker i deres kamp mot Saddam Husseins regime. (Sjahen drømte selvsagt ikke om å gi sin egen kurdiske minoritet frihet.)

Brudd. Dette israelske-iranske paradiset tok en brå slutt da sjahen gjorde en avtale med Saddam Hussein for å berge tronen sin – til ingen nytte. Radikale sjiageistlige, som var svært populære, styrtet sjahen og etablerte den sjiamuslimske republikken i 1979. Israel var dermed ute av bildet.

Forresten var det en annen del av «periferien» som også brøt ut. I 1954 planla Ben-Gurion og hærsjefen hans Moshe Dayan, å angripe Libanon og etablere et pro-israelsk maronittisk diktatur der. Den daværende israelske statsministeren Moshe Sharet – som visste litt om den arabiske verden – satte en stopper for dette eventyret, som han anså for å være idiotisk. Tretti år senere ble Ben-Gurions plan allikevel gjennomført av Ariel Sharon – en annen kunnskapsløs figur – med katastrofale følger.

I 1982 invaderte den israelske hæren Libanon. I tråd med planen innsatte den en maronittisk diktator – Basheer Jumayil – som undertegnet en fredsavtale med Israel og kort tid etter ble myrdet. Sjiaene som befolker den sørlige delen av Libanon, ønsket den israelske hæren hjertelig velkommen fordi de trodde den ville hjelpe dem mot sunnimuslimene og så trekke seg tilbake. Jeg var et øyenvitne: Da jeg kjørte alene i min sivile bil fra Metullah i Israel til Sidon på den libanesiske kysten, passerte jeg flere sjialandsbyer og hadde problemer med å fri meg (fysisk) fra innbyggernes omfavnelser.

Men da det gikk opp for sjiaene at israelerne slett ikke hadde til hensikt å forlate området, startet de en geriljakrig mot dem. Slik oppsto Hizbollah, som ble en av Israels mest effektive fiender – og en alliert av sjiaregimet i Iran. Men er sjiaregimet i Iran en slik dødelig fiende av Israel? Det tviler jeg på.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.