Redaktør med livet som innsats

Hvor fri er pressen i det tidligere militærdiktaturet? Ny Tid snakket med Myanmars kanskje mest uavhengige avisredaktør som også er kritisk til norsk støtte. 
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 18.02.2016

På reise i Myanmar (Burma) møter Ny Tid lederen for den myanmarske ukeavisen Irrawaddy i Yangon. Avisen har holdt på i 25 år og er vel  redaksjonelt den mest uavhengige publikasjonen i dette landet. Tidligere under militærdiktaturet kunne man få sju års fengsel om man ble tatt i å lese avisen, som den gang ble sendt over fra eksil i Thailands Bangkok.

Irrawaddys grunnlegger, eier og sjefredaktør Aung Zaw forteller oss at redaksjonen flyttet tilbake høsten 2012, da landets lover lempet på kontroll og sensur. Han hadde da nærmest bodd i eksil i 25 år. Først ble han fengslet som demonstrerende studentaktivist da han var 17 år gammel. Han slapp ut igjen, men ble senere arrestert da han som ung deltok i undergrunnsmiljøet til noen kjente forfattere og politikere. Zaw klarte imidlertid å flykte til Bangkok i 1988. Der etablerte han avisen Irrawaddy – navnet er tatt fra den store elven som renner gjennom Myanmar. Fra å bestå av tre–fire personer uten lønn, har redaksjonen i dag 60 medarbeidere, og kommer ut både på engelsk og burmesisk i et opplag på 15 000–20 000 aviser.
Norges utenriksdepartement (UD) ga avisen støtte i flere år frem til 2010, da situasjonen ble bedre for mediene i Myanmar. Dette gjenopptok UD opp mot demokratiseringsprosessen og valget med å støtte Irrawaddy med rundt 400 000 kroner.

Screen Shot 2016-02-17 at 16.35.33Norges rolle. Redaktør Zaw nyter stor respekt for sin uavhengighet og undersøkende journalistikk. Til tross for støtten fra Norge har Irrawaddy kritisert Telenors satsning i Myanmar. Som Zaw forteller Ny Tid: «For to–tre år siden kritiserte vi den norske utenrikspolitikken for å være naiv og partisk. Den forrige norske ambassadøren her i Myanmar og Thailand, Katja Nordgaard, ble konserndirektør i Telenor, og så fikk Telenor sin store lisens. Vi kritiserte henne for muligens å ha meglet mellom militærregimet og Telenor. Sannsynligvis gjorde hun dét. Er det ikke en interessekonflikt der?»
Jeg spør om ikke Telenors engasjement har gjort en rekke positive ting for landet, eksempelvis at deres nå 14 millioner brukere fikk billig tilgang til SIM-kort på mobiltelefonene og et utbygd nettverk. På en sammenkomst i Norges ambassadebolig hadde Telenors samfunnskontakt fortalt meg at de hadde investert rundt fire milliarder kroner i utbygging. «Det er ikke noe galt i å etablere sendetårn i landet vårt. Men jeg mener ikke nødvendigvis at Nordgaard som Telenor-sjef bidro positivt – hun er naiv, og vet svært lite om landet vårt,» sier Zaw. På mitt spørsmål om han mistenkte at Telenors tildelte lisens (ytterligere fire milliarder kroner for 15 års avtale fra 2014) kunne ha innebåret korrupsjon fra Norge og Telenors side, svarer han: «Sannsynligvis var det bestikkelser, vi skal se om vi kan finne ut mer om det.»
Telenor ser mot Asia for å nå et mål på 200 millioner brukere, ifølge Telenor-sjef Sigve Brekke. Her i Yangon kan man se de blå Telenor-skiltene overalt. Telenor har rundt 600 ansatte i landet, hvorav drøyt ti er norske. Med en omsetning på oppimot fire milliarder i 2015 fra over 14 millioner brukere, og et driftsoverskudd allerede i annet driftsår på langt over milliarden, vil selskapet sannsynligvis i løpet av noen få år ha tjent inn investeringen.

«Dette landets økonomi er basert på to hovedinntekter – narkotika og juveler.»

Hva da med norske Statoil som arbeider her nede nå – nok et samrøre mellom politikk og næringsliv? Tross alt var Statoils tidligere pressemann Bård Glad Pedersen statssekretær i UD fra 2013, før han igjen ble Statoils kommunikasjonsdirektør. Den norske Burmakomiteens leder Audun Aagre stiller spørsmål ved hvorvidt det kommersielle kommer foran menneskerettighetene – da ville omkvedet bli «Norge var lenge en sterk støttespiller for Myanmars demokratiske opposisjon,» ifølge ham. Aagre fortalte Ny Tid i Yangon at Burmakomiteen ikke har samme støtte som tidligere fra UD.
Men er det ikke en vinn-vinn-situasjon at Norge tilfører teknologi og får noe tilbake fra dette landet med de mange mulighetene? Zaw svarer: «Det er ikke mulig å stoppe pågangen fra utenlandske investorer her. Men dette landets lederskap, Aung San Suu Kyi og den nye regjeringen, bør være svært forsiktige med å bli utbyttet. Irrawaddys oppgave er å informere, ting kan ikke forbli i mørke slik de har vært tidligere. Avtaler med internasjonale selskaper, også de norske, bør være transparente, og spesielt for de lokale områdene som berøres. Eksempelvis er den nordlige delstaten Kachin rik på gass og olje, og folket der har rett til å delta i forhandlingene om avtaler. Vi er et land som er rikt på ressurser, men folk flest er fattige. Noe må være galt når de fleste av landets 50 millioner er fattige. Hvis ikke lady Suu Kyis regjering vil gjøre noe med dette, vil folk reagere.»

Aung Zaw til venstre. © Alle foto fra Myanmar: Truls Lie
Aung Zaw til venstre. © Alle foto fra Myanmar: Truls Lie

Korrupsjon. Ser man på Myanmars økonomi, hadde landet for ett år siden bare litt over 35 milliarder kroner investert fra utlandet. Tross alt utvinner de 90 prosent av verdens rubiner og 80 prosent av verdens teak-tømmer. Korrupsjonen har vært ødeleggende, ifølge Zaw. Myanmars økonomiske vekst på rundt åtte prosent svekkes også av en inflasjon på over elleve prosent. Hva kan gjøres, spør jeg ham. «Vi skriver om inflasjonen, om hvem som sitter med visse eiendommer, og avslører også noen byutviklingsskandaler, eksempelvis høyhusutbygging.

«UNICEF leide sine kontorer i Yangon til 700 000 kroner måneden – for å hjelpe barna her i landet. Bygningen tilhørte en tidligere militær, han er blant de rikeste av de rike.»

Det er også interessant å se hvor naive enkelte hjelpeorganisasjoner er: UNICEF leide sine kontorer i Yangon til 700 000 kroner (!) måneden – for å hjelpe barna her i landet. Bygningen tilhørte en tidligere militær, han er blant de rikeste av de rike. Slike historier avslører vi.»
Korrupsjonen her i Myanmar utnyttes av en liten elite med familier knyttet til militæret, som kontrollerer de rike naturressursene. De er nok mer kyniske enn politikerne, og man skal ikke se bort fra at borgerkrigstilstander også holder lokalbefolkningen vekk fra rikdommen. Å kritisere denne eliten kan være langt farligere enn  å kritisere politikerne, ifølge Zaw: «Dette landets økonomi er basert på to hovedinntekter – narkotika og juveler, spesielt jade og rubiner. Vi har dollarmilliardærer her. Disse finnes ikke på noen lister, men skjuler seg i mørket. Om du avslører dem, setter du ditt eget liv i fare.»
Jeg spør om han bruker sikkerhetsvakter, siden de har opplevd dødstrusler. «Vi skriver om dem, tar risikoen. Vi har motet som skal til. Og man beskytter seg ikke nødvendigvis med en skuddsikker vest her i landet. Vi forventer at beskyttelsen nå skal komme fra myndighetene, der lover brukes for å beskytte journalister. Lady Suu Kyi er opptatt av å bruke lovene.»
Men Myanmar er så langt kjent for at lovene ikke implementeres. «I dette landet ser du at lederne sier én ting i media, men gjør noe annet i praksis. Vi får se,» sier Zaw.

Kina. Hva da med Kina, som Myanmar grenser mot i nordøst? En rekke etnisk kinesiske bor i den nevnte delstaten Kachin, der det fremdeles pågår væpnet opprør. Visse rykter i Yangon antyder også at Kina kan komme til å okkupere deler av dette svært ressursfylte grenseområdet mot Kina. «Kina er et stort problem, som stadig nevnes i nyhetene,» forteller Zaw. «Kineserne er ganske integrert her i landet, også langt inn i militæret. Vi er nødt til å samarbeide med dem. Men fordi kinesiske selskaper og styresmakter forsøker å utbytte landet vårt, må vi markere at nok er nok.»
Kineserne går historisk langt tilbake i dette området, og utgjør tre prosent av befolkningen i dag. De har også etablert to gassrørledninger inn i Kina, muligens deres største investering i Myanmar noensinne. Vil de kunne holde fingrene fra fatet, eller vil de skape mer ustabilitet i regionen? «Dette er grunnen til at den langvarige fredsprosessen er så viktig overfor disse grenseområdene. Kina sørger for våpen, ammunisjon og forsyninger til opprørsgruppene – de får mye støtte fra nabolandet,» kommenterer Zaw.

«Statens informasjonsdepartement består av en propagandamaskin med flere tusen arbeidere. De forurenser folks bevissthet nærmest daglig.»

Uavhengighet. Jeg vender tilbake til det å drive avis i et så korrupt land. Hvor uavhengig går det an å være, og hvor kommer Irrawaddys inntekter fra? «Vi er kritiske, ikke tilknyttet regimet her, og som svært uavhengige tør, vi å kritisere. Også når det gjelder internasjonale kontakter dette regimet har fått. Vårt mål er å fremme demokrati og menneskerettigheter, men også virke utdannende for folk. Vi er en av de viktigste publikasjonene i Asia.»
Til forskjell fra det konservative magasinet Frontier, dagsavisen Myanmar Times som tidligere var en propagandamaskin for militæret, og New Light of Myanmar, som er dagens propagandamaskin, virker Irrawady uavhengig. Avisen har de siste årene blitt utgitt både på burmesisk og engelsk på papir, men vil fremover bare komme ut digitalt. «Fremdeles står trykte medier sterkt her, men Myanmar er en mobiltelefonnasjon nå. Folk bruker smarttelefoner for å lese informasjon online. Og Irrawaddy har over fire millioner følgere!»
Noe Telenor muligens har medvirket til, med alle sendemastene, tenker jeg. 60 prosent av befolkningen her i landet bruker smarttelefoner for å innhente informasjon. Postgangen opp til den nordlige provinsen, som i Kachin, er svært kostbar og tar lang tid, da landet har dårlig utbygde trafikk- og veisystemer. Bare en tur fra downtown Yangon til flyplassen kan humpe seg ut over hullete grusveier. Men hvem betaler Aung Zaw for å jobbe med avisen, for å holde kritiske Irrawady i gang? «Av de opptil 20 000 avisene vi trykker, har vi solgt 10 000 ukentlig. Vårt årlige budsjett har ligget på 13–14 millioner kroner. Av dette består 30–35 prosent av salgsinntekter, mens resten har vært fra donasjoner. Eksempelvis fra George Soros’ Open Society Foundations. Norge bidrar også med en liten sum. Ved overgangen til å bli kun digital nå i 2016 er vi nødt til å være forsiktige, og kutter ned til under 10 millioner kroner. Herav regner vi 80 prosent fra donasjoner, resten fra annonser.»

Screen Shot 2016-02-17 at 16.38.40
Ytringsfrihet.
Når det gjelder Aung San Suu Kyis nye regjering, gir Zaw dem tre måneder på å nyte hvetebrødsdagene de for tiden har med landets positive medier. Deretter må de levere. Endringen i landet har kommet fordi folket ga dem 80 prosent av stemmene, og de vil ha endring, påpeker Zaw. Han reiser for tiden spørsmål ved Suu Kyis vinnerparti National League for Democracy (NLD). Eksempelvis trykket de den 7. januar en karikatur av Aung San Suu Kyi, som førte til at den kjente tegneren Maung Maung Fountain fikk blokkert sin Facebook-side. Han hadde etter eget utsagn praktisert sin rett til å lage satire (se bilde) over NLD – der Suu Kyi holder en kongekrone unna et par smågutter som går kledd i det grønne plagget man har i parlamentet, mens de sier «vi gjorde hva du ønsket, hva nå med hva vi ønsker?» Ikke alle likte spøken, men Facebook-siden ble åpnet igjen senere. Som Zaw sier: «Vi tar pressejobben på alvor. Jeg håper den nye regjeringen vil inspirere oss alle. De snakker om ytringsfrihet, demokratiske verdier og menneskerettigheter. Men de må rydde opp mye rot i mediesektoren. Statens informasjonsdepartement består av en propagandamaskin med flere tusen arbeidere. De forurenser folks bevissthet nærmest daglig,» sier Zaw.

«Det er virkelig trist med konfliktene mellom buddhister og muslimer her – et etnisk mangfold skulle heller gjort oss sterke.»

Etniske forskjeller. Ifølge Zaw er de to viktigste sakene for Suu Kyis regjering nå å ta tak i utdannelse og helse, i tillegg til å få løst fredsprosessen og økonomien: «Utdannelsesnivået her er helt ødelagt fordi landet er ruinert av militærets tjuver. Som man så av valget, vil folket nå ha endring. Og demokrati og militærstyre kan ikke leve sammen – problemet er bare at eliten koblet til militæret er så altfor rik.»
Jeg avslutter samtalen i dette buddhistisk inspirerte landet med å ta opp den muslimske minoriteten Rohingya-folket (se også denne månedens sak om de statsløse rohingyaene). NLD og Suu Kyi utelukket dem fra å stemme ved valget i november. «Vår avis ble truet fordi vi dekket den saken grundig og lenge,» forteller Zaw. «Problemet med Rohingya-folket går langt tilbake, og har langt fra oppstått med NLDs avvisning av dem. Noen mener at denne saken har svekket NLD. Jeg er mest opptatt av at vi slapp religiøse opptøyer ved det gjennomførte valget. Det er virkelig trist med konfliktene mellom buddhister og muslimer her – et etnisk mangfold skulle heller gjort oss sterke. Noen politisk motiverte elementer både her og fra utlandet spekulerer i å sette gruppene opp mot hverandre. Rohingya-saken har internasjonale dimensjoner, gjerne helt til Washington DC. Rohingyaene sponses også fra Midtøsten. Det er en konflikt vi er svært nervøse for.»
På vei ut av døren i Yangons sentrum spør jeg redaktøren med sin 25 år lange fartstid hva han tenker om en ny kvinnelig ledelse, og kvinners rettigheter i hans hjemland. «Myanmarske kvinner er sterke, de må ikke ikke undervurderes. Jeg mener at kvinner bør spille en viktig rolle i den nye regjeringen til lady Suu Kyi. Mange kvinner har tilbrakt tid i fengsel på grunn av sine overbevisninger. Det er kvinnene som bør lede dette landet nå,» svarer Aung Zaw.

Vi tipser om filmen This Kind of Love og påfølgende samtale «Er det demokrati i Myanmar nå?» med blant annet Audun Aagre, torsdag 18. februar på Human Rights Human Wrongs-festivalen på Cinemateket i Oslo.

Kommentarer