Egge og Rybner: Red Star in the North

En interessant gjennomgang av den nordiske kommunismen frem til Sovjetunionens oppløsning – men uten å gå inn på hvorfor noen valgte ideologien.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Åsmund Egge og Svend Rybner (red.): Red Star in the North. Orkana Akademisk, 2015

Red Star in the North er et engelskspråklig samarbeidsprosjekt mellom flere nordiske forskere, utgitt på nordnorske Orkana forlag. Boken tar for seg historien til de kommunistiske bevegelsene i de nordiske landene frem til Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Antologien leverer sentrale bidrag til forståelsen av om det fantes noe en kan kalle en nordisk kommunisme som var spesifikk for de nordiske landene. For undertegnede var det mye nytt å lære, særlig om det finske kommunistpartiets dramatiske historie.

Partienes utspring. Morten Thing gir en interessant gjennomgang av Skandinavia-kommunistenes røtter i venstresiden i de sosialdemokratiske partiene, som hadde kontakt med de russiske bolsjevikene på grunn av deres felles engasjement i antikrigsbevegelsen. Den første verdenskrigen førte til at mange trakk den konklusjonen at bare en sosialistisk revolusjon kunne løse de økonomiske krisene i kjølvannet av kapitalismen, og forhindre en ny krig.
Det finske kommunistpartiet ble derimot dannet av sosialister som søkte tilflukt i Sovjetunionen etter sosialistenes nederlag i den finske borgerkrigen i 1918, mens kommunistpartiet på Island ikke så dagens lys før i 1930 og oppløste seg til fordel for et bredere sosialistparti i 1938. Det er verdt å merke seg at de finske sosialistenes program var basert på prinsipper om frie valg og uavhengighet fra Russland.

Nordiske filialer. De kommunistiske partiene var organisert i Den Kommunistiske Internasjonale (Komintern) fra 1919 til organisasjonen ble lagt ned i 1943. Komintern fungerte som et slags moderparti, med de nasjonale partiene som lokallag. Siden bevegelsens hovedsete lå i Moskva, kom sovjeterne til å få en svært dominerende stilling i organisasjonen. Moskva-tesene som ble vedtatt i 1921 erklærte at alle Internasjonalens medlemspartier måtte rette seg etter Kominterns sentrale vedtak.
I Norge valgte flertallet i Arbeiderpartiet å slutte seg til Komintern i 1919. Åsmund Egge skriver interessant om hvordan det var splittelsen i synet på Moskva-tesene som førte til at Arbeiderpartiet valgte å melde seg ut igjen i 1923, da kommunistene dannet Norges Kommunistiske Parti. Spørsmålet som utløste striden, var Kominterns krav om å danne en enhetsfront med sosialdemokratene, noe Tranmæl-fløyen i Arbeiderpartiet mente ville føre til en unødvendig høyredreining av partiet. Skismaet ga seg utslag i at Arbeiderpartiets Ungdomsforbund etter splittelsen valgte å gi seg selv navnet «Venstrekommunistisk Ungdomsforbund».

Diktatur og revolusjon. Tauno Saarela skriver at selv om de svenske og danske kommunistene formelt sluttet seg til prinsippet om nødvendigheten av en væpna revolusjon, var det uten entusiasme, og de var «aldri villige til å erklære at arbeiderne ville starte en slik revolusjon. Etter deres mening ville revolusjonen bli voldelig bare fordi kapitalistene ville bruke alle midler for å holde på makta». Blant finner med erfaringer fra borgerkrigen og venstrefløyen rundt Arvid Hansen i Norge, var det imidlertid klare tendenser til å mene at makten måtte vinnes med vold.
Det var heller ikke noe enhetlig syn på proletariatets diktatur og hva dette ville innebære. Mens svenskene og danskene understreket at proletariatets diktatur var av midlertidig karakter, og ikke kunne innføres uten støtte fra det store flertallet av arbeiderne, skrev Arvid Hansen i 1924 om nødvendigheten av «arbeiderklassens jernhårde diktatur». Men ingen av de nordiske kommunistpartiene ga noen gang uttrykk for at partiet ville spille en ledende rolle under proletariatets diktatur, men argumenterte for at det ville innebære økt demokrati for det brede lag av folket. Det erklærte målet var å etablere et form for direkte demokrati etter mønster fra arbeiderrådene som oppstod under den russiske revolusjonen.
Etter et linjeskifte i Komintern i 1935, la kommunistene vekt på viktigheten av å forsvare det borgerlige demokratiet mot fascismen, og i 1945 deltok kommunistene en kort periode i samlingsregjeringer i alle de nordiske landene. Etter andre verdenskrig forpliktet alle de nordiske partiene seg klart til utvidelse av demokratiet og en fredelig overgang til sosialismen.

Ødeleggende innflytelse. Det går klart frem av boken at Kominterns kontroll over de nasjonale partiene i perioder var svært sterk og ødeleggende. Kominterns fordømmelse av sosialdemokratene som «sosialfascister» fra 1928 førte til partisplittelser og dramatisk redusert oppslutning i alle de skandinaviske landene. Fra 1935 vedtok Komintern at kommunistene i stedet skulle danne nasjonale folkefronter med sosialdemokratene, men kommunistenes troverdighet ble svekket av at initiativene kom samtidig med den store terroren i Sovjetunionen. Terrorens innvirkning på de finske eksilkommunistene er rystende lesning.
Under terroren fra 1936 til 1938 anklaget det hemmelige sovjetiske politiet finske kommunister for «nasjonalisme» og spionasje for Finland. Finske aviser og finskspråklig undervisning ble forbudt, og nesten hele lederskapet fra borgerkrigen i 1918 ble skutt eller sendt i arbeidsleirer. Så mange som 20 000 finske kommunister kan ha blitt drept. De som levde tryggest var de som tjente som frivillige i den spanske borgerkrigen eller satt i fengsel i Finland. Kimmo Rentola skriver at de som overlevde, mintes den stalinistiske terroren som «en skitten og nær hemmelighet, som ga personlige sår som kan minne om barns opplevelser av incest».

Kommunistenes krig. Det er liten tvil om at tiden under og rett etter andre verdenskrig var de nordiske kommunistpartienes gylne øyeblikk. Terje Halvorsen skriver levende om hvordan kommunistene i Norge og Danmark kjempet i første rekke mot nazistene, særlig etter at Tyskland erklærte krig mot Sovjet i 1941. I Norge var NKP det partiet som førte den mest aktive motstandskampen og mistet størst andel av sine medlemmer under okkupasjonen, og i Danmark ble DKP den viktigste kraften i den militære motstanden. I Finland kjempet de fleste finske kommunistene interessant nok mot Sovjetunionen under Vinterkrigen 1939–40 – noen av dem også under fortsettelseskrigen 1941–44.
I de første valgene etter krigen fikk kommunistene 12,5 prosent oppslutning i Danmark, 11,9 prosent i Norge, 6,3 prosent i Sverige, og valgalliansene der kommunistene inngikk 17,8 prosent på Island og 23 prosent i Finland. I de skandinaviske landene skrumpet partiene raskt inn etterpå, men finnenes og islendernes valgallianser fortsatte lenge å prege hjemlandenes politikk. Medlemstallet i Finlands Kommunistiske Parti var på sitt største så sent som i 1980, med 51 139 medlemmer.

Lemfeldig behandling. Den definitive hovedvekten av boken handler om kommunistpartienes virke frem til og med andre verdenskrig. Etterkrigstiden behandles svært lemfeldig, til tross for at det var i denne perioden at kommunistene tydeligst utviklet politikk og programmer for å realisere en vei til sosialismen basert på de nasjonale og demokratiske tradisjonene i Norden. Det er synd, for jeg skulle gjerne lest mer om kommunistenes deltakelse i freds-, miljø- og solidaritetsbevegelsen, og om reaksjonene på Khrusjtsjovs oppgjør med stalinismen i Sovjetunionen.
I Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersen avslutter hovedpersonen med å si: «Et kommunistisk parti skal en passe seg for, jeg håper jeg har fått leseren til å forstå det. Mer uviss er jeg imidlertid på om han (eller hun, som vi sier) har forstått den indre jubel jeg har skrevet denne beretningen i.» Denne «indre jubelen» savner jeg i Red Star in the North. En sitter ikke igjen med noen god forståelse av hvorfor så mange industri- og skogsarbeidere, småbønder, fiskere, husmødre og intellektuelle brukte så store deler av livet sitt på å kjempe for disse partiene, i kampen mot fascismen også med livet som innsats. Kommunistene hadde fortjent å bli tatt mer på alvor som tenkende og følende mennesker, fremfor å bli redusert til tørre begivenheter og tall.


Storaker er fredsarbeider og redaktør i
Sosialistisk Framtid. aslakstoraker@yahoo.no

---
DEL