Egge og Rybner: Red Star in the North

En interessant gjennomgang av den nordiske kommunismen frem til Sovjetunionens oppløsning – men uten å gå inn på hvorfor noen valgte ideologien.

Ny Tid

Åsmund Egge og Svend Rybner (red.): Red Star in the North. Orkana Akademisk, 2015

Red Star in the North er et engelskspråklig samarbeidsprosjekt mellom flere nordiske forskere, utgitt på nordnorske Orkana forlag. Boken tar for seg historien til de kommunistiske bevegelsene i de nordiske landene frem til Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Antologien leverer sentrale bidrag til forståelsen av om det fantes noe en kan kalle en nordisk kommunisme som var spesifikk for de nordiske landene. For undertegnede var det mye nytt å lære, særlig om det finske kommunistpartiets dramatiske historie.

Partienes utspring. Morten Thing gir en interessant gjennomgang av Skandinavia-kommunistenes røtter i venstresiden i de sosialdemokratiske partiene, som hadde kontakt med de russiske bolsjevikene på grunn av deres felles engasjement i antikrigsbevegelsen. Den første verdenskrigen førte til at mange trakk den konklusjonen at bare en sosialistisk revolusjon kunne løse de økonomiske krisene i kjølvannet av kapitalismen, og forhindre en ny krig.
Det finske kommunistpartiet ble derimot dannet av sosialister som søkte tilflukt i Sovjetunionen etter sosialistenes nederlag i den finske borgerkrigen i 1918, mens kommunistpartiet på Island ikke så dagens lys før i 1930 og oppløste seg til fordel for et bredere sosialistparti i 1938. Det er verdt å merke seg at de finske sosialistenes program var basert på prinsipper om frie valg og uavhengighet fra Russland.

Nordiske filialer. De kommunistiske partiene var organisert i Den Kommunistiske Internasjonale (Komintern) fra 1919 til organisasjonen ble lagt ned i 1943. Komintern fungerte som et slags moderparti, med de nasjonale partiene som lokallag. Siden bevegelsens hovedsete lå i Moskva, kom sovjeterne til å få en svært dominerende stilling i organisasjonen. Moskva-tesene som ble vedtatt i 1921 erklærte at alle Internasjonalens medlemspartier måtte rette seg etter Kominterns sentrale vedtak.
I Norge valgte flertallet i Arbeiderpartiet å slutte seg til Komintern i 1919. Åsmund Egge skriver interessant om hvordan det var splittelsen i synet på Moskva-tesene som førte til at Arbeiderpartiet valgte å melde seg ut igjen i 1923, da kommunistene dannet Norges Kommunistiske Parti. Spørsmålet som utløste striden, var Kominterns krav om å danne en enhetsfront med sosialdemokratene, noe Tranmæl-fløyen i Arbeiderpartiet mente ville føre til en unødvendig høyredreining av partiet. Skismaet ga seg utslag i at Arbeiderpartiets Ungdomsforbund etter splittelsen valgte å gi seg selv navnet «Venstrekommunistisk Ungdomsforbund».

Diktatur og revolusjon. Tauno Saarela skriver at selv om de svenske og danske kommunistene formelt sluttet seg til prinsippet om nødvendigheten av en væpna revolusjon, var det uten entusiasme, og de var «aldri villige til å erklære at arbeiderne ville starte en slik revolusjon. Etter deres mening ville revolusjonen bli voldelig bare fordi kapitalistene ville bruke alle midler for å holde på makta». Blant finner med erfaringer fra borgerkrigen og venstrefløyen rundt Arvid Hansen i Norge, var det imidlertid klare tendenser til å mene at makten måtte vinnes med vold.
Det var heller ikke noe enhetlig syn på proletariatets diktatur og hva dette ville innebære. Mens svenskene og danskene understreket at proletariatets diktatur var av midlertidig karakter, og ikke kunne innføres uten støtte fra det store flertallet av arbeiderne, skrev Arvid Hansen i 1924 om nødvendigheten av «arbeiderklassens jernhårde diktatur». Men ingen av de nordiske kommunistpartiene ga noen gang uttrykk for at partiet ville spille en ledende rolle under proletariatets diktatur, men argumenterte for at det ville innebære økt demokrati for det brede lag av folket. Det erklærte målet var å etablere et form for direkte demokrati etter mønster fra arbeiderrådene som oppstod under den russiske revolusjonen.
Etter et linjeskifte i Komintern i 1935, la kommunistene vekt på viktigheten av å forsvare det borgerlige demokratiet mot fascismen, og i 1945 deltok kommunistene en kort periode i samlingsregjeringer i alle de nordiske landene. Etter andre verdenskrig forpliktet alle de nordiske partiene seg klart til utvidelse av demokratiet og en fredelig overgang til sosialismen.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.