Realitetsorientert nyromantiker

«Jeg har tilbrakt store deler av mitt voksne liv med å dagdrømme om reiser og bøker jeg ville skrive. En og annen gang var jeg sanndrømt.»

Pål Norheim. Foto: Helga Norheim
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Oppdateringer 2 (27. juni 2014–15. juni 2017)

Pål Norheim

Kolon

Norge

Den altfor tidlig avdøde Pål Norheims (1962–2017) andre bind med oppdateringer er nå ute – det første kom i 2014. Utgivelsene er basert på Norheims virksomhet som Facebook-skribent. Norheim var ett av unntakene som trakk nivået på Facebook (Fb) oppover. Ikke alt han skrev hadde av den grunn samme kvalitet. Dette blir mer påtakelig når innleggene samles i bokform.

I et intervju med Jonas Hansen Meyer i litteraturtidsskriftet Kamilla i 2016 sa Norheim at han «tenker på Oppdateringer som en slags fragmentarisk, potensielt endeløs roman (eller rettere sagt: uten planlagt slutt eller avrunding) med Pål Norheim som hovedperson, en roman som rommer nåtidshendelser, biografiske tilbakeblikk og temaer og motiver som vris og vendes på. Jeg håper at disse strukturene blir mye klarere i Oppdateringer 2».

Uforløste barndomserindringer. I denne andre samlingen med Norheims Fb-innlegg er det blitt flere barndomserindringer enn i den første. Dessverre er disse partiene også de svakeste. Sammenlikningene mellom barndomshjemmet og nåværende bolig på Eidsvågneset er for eksempel intetsigende og poengløse i forhold til Norheims ofte slagferdige aforistiske iakttakelser. Norheim tilbrakte deler av oppveksten som misjonærbarn i Etiopia. Han registrerer at det som driver ham «til byer i Midtøsten, Nord- og Øst-Afrika […] ’kanskje’ […] er en slags hjemlengsel». Men disse reisene til barndommens rike forblir uforløste: Her er mer gjentakelsestvang enn friske betraktninger. Noen ganger blir beskrivelsene av den banale hverdagsligheten like intetsigende som hos Knausgård. Misjonærbarn-oppveksten var derfor først og fremst en betingelse for essayistikken, en forutsetning for hans iakttakelsesevne:

«Tanken på at jeg ikke lenger kan reise bort, at jeg mentalt forblir i Norge hvor jeg enn er, fyller meg med sorg.»

«Et pietistisk livssyn utvider det indre rom i en grad som bare kan sammenlignes med psykoanalysen hos Freud eller stream of consciousness i romanen […] Selv ble jeg i meget ung alder klar over hvor liten tid det gikk mellom hver gang en syndig tanke dukket opp i min sjel – ikke bare fordi jeg hadde lært at mennesket var ondt av natur, men fordi jeg hele tiden kunne iaktta det introspektivt.»

Alltid hjemme. Det uforløste ved barndomserindringene skyldes riktignok også verdens ubønnhørlige fremadskriden: «You can’t go home again,» sa Mykle med Thomas Wolfe. Som mange i sin generasjon har Norheim «vokst opp med én fot i troens og forfedrenes verden og den andre i modernitetens verdslige fristelser». Han konstaterer at «i det 21. århundre er det knapt mulig å flytte på seg. Visst har vi blitt mer mobile: Flybillettene er billige, transporten rask over store avstander, migrasjonen tiltar. Men internett og sosiale medier gjør at en del av den som har reist sin vei, forblir hjemme selv når han eller hun er borte». «Tanken på at jeg ikke lenger kan reise bort, at jeg mentalt forblir i Norge hvor jeg enn er, fyller meg med sorg.»

For Norheim var reisen vekk fra Norge først og fremst terapi: Forflytningen i rommet stimulerte også bevegelighet i tanken. Han kunne krympe i Norge. «Jeg var mitt eget univers, et jeg som skrumpet inn, jeg prøvde å holde ting gående. I Kairo drukner jeg i millionmylderet, samtidig som jeget sveller ut: et selvbevisst null som fryder seg, øyne og ører rettet mot verden, en kropp som skiller seg ut fra andre kropper i turistfattige Egypt, en trang til å skrive, uten å forstå stort av det som skjer.»

Nyromantisk utgangspunkt. Norheim var en oppegående politisk kommentator de siste fem årene, etter at han logget seg på Facebook i 2012. De som har fulgt med i avisene, vil huske at han skrev kloke ord om både Breivik og Trump. Noe av den politiske journalistikken er tatt med i årets utgivelse. Men det var ikke slik han begynte. Norheim debuterte relativt sent som skjønnlitterær forfatter i 1998 med Gottfried von Baaders dagbok. Både form og innhold var preget av Hamsun og Obstfelder. Hovedpersonen var en 97 år gammel østerriksk emigrant som vandret omkring i Oslo, stjal bøker og hallusinerte bokstaver i forskjellige farger med følelsesmessige valører. Den indre og ytre verden gikk i ett, og den subjektive fornemmelse og forestillingsverden sto i sentrum. Noen av Norheims observasjoner av egne bevissthetstilstander minner mistenkelig om Gottfried von Baaders:

«Den ubestemmelige Mellemtilstanden lige før Indsovningen om Kvelden (er det Drømmen der tænker, eller Tænkningen der begynder at drømme?), indtil jeg simpelthen sovner ind – eller vaagner med Spørgsmaalet: ’Hvad er det jeg tænker paa?’»

«Pål has always been a dreamer,» sa hans mor. «Hun hadde selvfølgelig rett. Jeg har tilbrakt store deler av mitt voksne liv med å dagdrømme om reiser og bøker jeg ville skrive. En og annen gang var jeg sanndrømt.»

Norheim gjenforteller flere drømmer han ikke får noe ut av. Likevel påstår han at han har sensurert bort det meste: «Bare en promille av hva jeg drømmer og erfarer i våken tilstand, får slippe inn i disse tekstene. Nattens drøm hadde i utgangspunktet ikke en sjanse: grotesk, megetsigende i retning av det meningstomme, overtydelig symbolsk (jeg avskyr overtydelige symboler i litteraturen). Foruten skamfølelsen, som filtrerer bort det for private, det pinlig intime eller utleverende, finnes det en litterær utsilingsmekanisme som følger helt andre lover, og som er strengere enn noen statlig sensur; den reguleres sannsynligvis av en uformulert poetikk.»

Drømmens korrektiv. Man kan lære mer om drømmetydning av Artemidoros, Freud og Jung enn av Norheim. Bare sjelden fører gjenfortellingen av enkeltdrømmer til at han svinger seg opp til generelle synspunkter. Han drømmer for eksempel at grunnen svinner under føttene hans: «Slike drømmer har gjerne tre nærliggende kilder: en bok eller film jeg leste eller så kvelden før, en mer eller mindre velbegrunnet angst knyttet til den individuelle livssituasjonen, eller en fremtidsangst knyttet til forhold utenfor meg selv, altså til samfunnet eller ‘verden’.»

Norheim visste hvor mye irrelevant og stupid som rører seg i våre hoder. Men drømmene har også en kollektiv renselsesfunksjon: «Vi er fem millioner nå. Langt flere befolker drømmene våre, hvor vi hver natt erfarer det uforutsette. Nytten av denne erfaringen lar seg ikke måle, like lite som befolkningseksplosjonen i en nasjon som drømmer. Men uten dette nattlige korrektivet, uten dette gjentatte besøket av det uforutsigbare, ville samfunnet trolig vært dårligere rustet i møte med begivenheter som spotter våre planer og forventninger.»

Norheim løser opp stereotypiene ved til en viss grad å være både yogi og kommisær.

Selviakttakere er ofte politiske idioter, akkurat som mange politisk interesserte er sjelløse partigjengere. Norheim løser opp stereotypiene ved til en viss grad å være både yogi og kommisær. Han hadde en velutviklet iakttakelsesevne for både den indre og den ytre verden, men skjønte godt at man ikke uten videre kunne bruke sitt sjelsliv til å forstå politiske begivenheter.

Facebook-kritikk. Allerede i første bind av Oppdateringer hadde Norheim mange slående betraktninger angående Facebook. Han mente vi ikke hadde oppdaget de mulighetene som ligger i denne «halvt muntlige, halvt skriftlige stilen». Han konstaterte at hvis Sokrates hadde vært på Fb, ville det ikke gått lang tid før flertallet hadde blokkert og strøket ham fra vennelisten. Han liker å få «likes» fordi han er en «enkel sjel: i slekt med Skinners rotter, bare mer forfengelig». Norheim annonserte avlogging på ubestemt tid, men er tilbake på Fb etter bare 14 dager. Han var skeptisk til at den digitale infrastrukturen fjerner «alle sperrer mot å meddele det første og beste som faller en inn» og at Fb er skreddersydd for «hypersensitive sluggere». Men det er positivt at terskelen er lav, en trenger ikke slips og pent antrekk for å delta. Inntrykksømt spikret Norheim fast Fb i en allerede kanonisert formulering: Fb er «nasjonens nye nervesystem», «mer Pavlov enn Platon, mer blodets hvisken enn Kant og Habermas». Gjennom allusjonen til Hamsuns programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» ble Norheims Facebook-engasjement også en forlengelse av nyromantikken med andre midler.

I årets samling av oppdateringer sier han at Fb er en nasjonsbyggende teknologi med en uberegnelig dynamikk. Ingenting gjorde ham mer bevisst om hjemlandet enn Fb, som i tillegg til å være nasjonens nervesystem også er «polariseringsarena, koseklubb, refleksjonsmedium og samfunns­lim». Offline-erfaring beskrives som abstinens: «Når jeg i noen dager er uten internett, reagerer kroppen på eksakt samme måte som hvis jeg går tom for sigaretter eller prøver å slutte. Men den venner seg fortere til denne tilstanden – etter en dag eller to kjennes det som en befrielse.»

Nasjonens ubevisste sjeleliv. Vi er dømt til å leve «våre lommeruskaktige liv», som Tor Ulven sa. Norheim hadde stort sett forstått at ikke alt lommerusket av den grunn er egnet for publikasjon. Hans Facebook-fragmentariske essayistikk klarer på sitt beste å frembringe allmenne synspunkter på nasjonens ubevisste sjeleliv. Jeg slutter meg derfor til de mange som savner hans stemme.

---
DEL