Realitetsorientert nyromantiker

«Jeg har tilbrakt store deler av mitt voksne liv med å dagdrømme om reiser og bøker jeg ville skrive. En og annen gang var jeg sanndrømt.»

Pål Norheim. Foto: Helga Norheim
Eivind Tjønneland
Tjønneland er idéhistoriker.

Oppdateringer 2 (27. juni 2014–15. juni 2017)

Pål Norheim

Kolon

Norge

Den altfor tidlig avdøde Pål Norheims (1962–2017) andre bind med oppdateringer er nå ute – det første kom i 2014. Utgivelsene er basert på Norheims virksomhet som Facebook-skribent. Norheim var ett av unntakene som trakk nivået på Facebook (Fb) oppover. Ikke alt han skrev hadde av den grunn samme kvalitet. Dette blir mer påtakelig når innleggene samles i bokform.

I et intervju med Jonas Hansen Meyer i litteraturtidsskriftet Kamilla i 2016 sa Norheim at han «tenker på Oppdateringer som en slags fragmentarisk, potensielt endeløs roman (eller rettere sagt: uten planlagt slutt eller avrunding) med Pål Norheim som hovedperson, en roman som rommer nåtidshendelser, biografiske tilbakeblikk og temaer og motiver som vris og vendes på. Jeg håper at disse strukturene blir mye klarere i Oppdateringer 2».

Uforløste barndomserindringer. I denne andre samlingen med Norheims Fb-innlegg er det blitt flere barndomserindringer enn i den første. Dessverre er disse partiene også de svakeste. Sammenlikningene mellom barndomshjemmet og nåværende bolig på Eidsvågneset er for eksempel intetsigende og poengløse i forhold til Norheims ofte slagferdige aforistiske iakttakelser. Norheim tilbrakte deler av oppveksten som misjonærbarn i Etiopia. Han registrerer at det som driver ham «til byer i Midtøsten, Nord- og Øst-Afrika […] ’kanskje’ […] er en slags hjemlengsel». Men disse reisene til barndommens rike forblir uforløste: Her er mer gjentakelsestvang enn friske betraktninger. Noen ganger blir beskrivelsene av den banale hverdagsligheten like intetsigende som hos Knausgård. Misjonærbarn-oppveksten var derfor først og fremst en betingelse for essayistikken, en forutsetning for hans iakttakelsesevne:

«Tanken på at jeg ikke lenger kan reise bort, at jeg mentalt forblir i Norge hvor jeg enn er, fyller meg med sorg.»

«Et pietistisk livssyn utvider det indre rom i en grad som bare kan sammenlignes med psykoanalysen hos Freud eller stream of consciousness i romanen […] Selv ble jeg i meget ung alder klar over hvor liten tid det gikk mellom hver gang en syndig tanke dukket opp i min sjel – ikke bare fordi jeg hadde lært at mennesket var ondt av natur, men fordi jeg hele tiden kunne iaktta det introspektivt.»

Alltid hjemme. Det uforløste ved barndomserindringene skyldes riktignok også verdens ubønnhørlige fremadskriden: «You can’t go home again,» sa Mykle med Thomas Wolfe. Som mange i sin generasjon har Norheim «vokst opp med én fot i troens og forfedrenes verden og den andre i modernitetens verdslige fristelser». Han konstaterer at «i det 21. århundre er det knapt mulig å flytte på seg. Visst har vi blitt mer mobile: Flybillettene er billige, transporten rask over store avstander, migrasjonen tiltar. Men internett og sosiale medier gjør at en del av den som har reist sin vei, forblir hjemme selv når han eller hun er borte». «Tanken på at jeg ikke lenger kan reise bort, at jeg mentalt forblir i Norge hvor jeg enn er, fyller meg med sorg.»

For Norheim var reisen vekk fra Norge først og fremst terapi: Forflytningen i rommet stimulerte også bevegelighet i tanken. Han kunne krympe i Norge. «Jeg var mitt eget univers, et jeg som skrumpet inn, jeg prøvde å holde ting gående. I Kairo drukner jeg i millionmylderet, samtidig som jeget sveller ut: et selvbevisst null som fryder seg, øyne og ører rettet mot verden, en kropp som skiller seg ut fra andre kropper i turistfattige Egypt, en trang til å skrive, uten å forstå stort av det som skjer.»

Nyromantisk utgangspunkt. Norheim var en oppegående politisk kommentator de siste fem årene, etter at han logget seg på Facebook i 2012. De som har fulgt med i avisene, vil huske at han skrev kloke ord om både Breivik og Trump. Noe av den politiske journalistikken er tatt med i årets utgivelse. Men det var ikke slik han begynte. Norheim debuterte relativt sent som skjønnlitterær forfatter i 1998 med Gottfried von Baaders dagbok. Både form og innhold var preget av Hamsun og Obstfelder. Hovedpersonen var en 97 år gammel østerriksk emigrant som vandret omkring i Oslo, stjal bøker og hallusinerte bokstaver i forskjellige farger med følelsesmessige valører. Den indre og ytre verden gikk i ett, og den subjektive fornemmelse og forestillingsverden sto i sentrum. Noen av Norheims observasjoner av egne bevissthetstilstander minner mistenkelig om Gottfried von Baaders:

«Den ubestemmelige Mellemtilstanden lige før Indsovningen om Kvelden (er det Drømmen der tænker, eller Tænkningen der begynder at drømme?), indtil jeg simpelthen sovner ind – eller vaagner med Spørgsmaalet: ’Hvad er det jeg tænker paa?’»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here