Realisten Stanley Kubrick

Han er en filmskaper som har betydd mye for mange av oss. I en verden som globalt teknifiseres og militariseres, er Kubrick stadig aktuell.

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.03.2019

Hva er det som i dag bringer filmskaperen Stanley Kubrick fram i bevisstheten, egentlig? Jo, den store utstillingen Stanley Kubrick som nå vises på CCCB i Barcelona samt utstillingen Through a Different Lens. Stanley Kubrick Photographs, som hadde sin finissage i januar på Museum of the City of New York. Men også at det er nøyaktig 20 år siden han døde, og at vi her i Ny Tid er spesielt opptatt av realisme og det dokumentariske. At det ligger en realisme bak Kubricks filmer, vil nok noen være uenige i – når de tenker på filmer som Eyes Wide Shut (1999), 60-tallets 2001: En romodyssé og Dr. Strangelove, eller Ondskapens hotell (1980), Barry Lyndon (1975) og A Clockwork Orange (1971).

Foto fra Look-perioden.

Fotografen

Så la meg forklare: På utstillingen i New York så vi Kubrick som ung fotograf, fra de fem årene han jobbet for Look Magazine (1945–50). Fotografiene viser hans journalistiske og reflekterte tilnærming, hverdagsrealismen i folks liv, der Kubricks blikk og visualitet framtrer som psykologisk avslørende. Denne perioden må ha formet mye av hans senere filmkunst.

Kubrick var 13 år gammel da han fikk et Graflex-kamera og ble allerede som 17-åring tatt inn som fotograf hos Look. Oppveksten i New Yorks Bronx hadde gitt ham mange fotomuligheter. Utstillingen viser hvordan Kubrick brukte skjult og observerende kamera, eksempelvis i serien «Shoeshine Boy» om skopusseren Mickey, en ungdom fra New Yorks gater.

Som den yngste i staben laget han billedserier eller -essays, ofte i tospann med en journalist. I løpet av disse årene lærte han å mestre utsnitt, komposisjon og lyssetting. Han kunne dukke opp med kameraet i garderoben til kjendiser – med en interesse for hvordan de skapte sine offentlige «personaer». Han kunne stikke inn bak scenen i fjernsyns- og radiostudioer, dra på eliteuniversiteter, beskrive en boksers liv eller avfotografere dyr i zoo eller på sirkus. Én av hans billedserier viser først en ape i bur som betraktes av en gruppe mennesker, før perspektivet vendes og vi ser ut av gitteret sammen med apen – fulgt av billedteksten «En ape betrakter menneskene» [se under]. Ja, hvem er vi egentlig, vi menneskene bak gitteret?

Kubrick forsøkte å ta vekk sløret som hindrer oss i å se tingenes virkelige natur.

Kubrick iscenesatte også fotoserier for Look – visuelt avanserte komposisjoner, med individer i samfunnet. Eksempelvis billedserier med ekteskapelig sjalusi eller ungdomskjærlighet og stevnemøter. Med tekster som «A Ladder of Love Development that Reaches from the Cradle to the Grave», eller «What Every Teenager Should Know About Dating». Symmetriske motsetninger var også typisk allerede den gang for den kommende filmskaperen – som i bildet der en kvinne skriver med leppestift «I hate love».

Til forskjell fra det mer spektakulære billedmagasinet Life var Look på 40–50-tallet (opphørte i 1971) ofte direkte og nedpå. Looks slagord var «Inform and Entertain» – de hadde millioner av lesere. Kubricks detaljerte, observerende blikk oppsto med Look Magazine, men utviklet seg også med etterkrigstidens etos og estetikk som bakteppe. Ser man nøyere etter, eller leser boken Stanley Kubrick at Look Magazine (2013) av Philippe Mather, kan man spesielt legge merke til enkelte fotografiske teknikker fra hans år i magasinet – som frosset bilde, innmonterte fotografier, zoomede lange tagninger med sentrerte personer, symmetriske komposisjoner, varierende dybdefokus eller naturlig lys. Man vil også i filmene han senere skapte, kunne kjenne igjen grep herfra – som montasjer, didaktisk fortellerstemme (tekst i Look), bruk av tegn for å betegne handlingen, eller avanserte billedkombinasjoner. Kubrick publiserte hundrevis av fotografier for Look; museet i New York sitter på hele 12 000 negativer. Utstillingens utvalg av 120 fotografier gir en aning av hvordan praksisen i Look ga en estetisk og ideologisk retning for hans senere filmarbeid.

Kubrick laget etter hvert også noen dokumentarfilmer og et par spillefilmer (Killer’s Kiss og The Killing). Men først da han begynte å trekke på en læremester som Max Ophuls, og ga seg hen til bruken av langsomheten til Andrej Tarkovskij og Michelangelo Antonioni, ble han berømt – og utviklet seg til den geniale filmskaperen vi kjenner.

Dr. Strangelove

Fra New York dro jeg senere til Barcelonas museum CCCB (Stanley Kubrick-utstillingen varer til 31.03.), hvor overgangen fra fotograf til filmskaper ble tydeligere.

Kubrick var autodidakt. På museumsveggen med montasjen av videoer, intervjuer og biografiske bilder av filmskaperen i arbeid kommenterer han selv dette: «I think that if I had gone to college, I would never had become a director.»

I vår sammenheng trekker jeg fram filmene rundt det teknologiske moderne samfunnet vi lever i – Dr. Strangelove og 2001: En romodyssé.

I vår sammenheng trekker jeg fram filmene som berører det moderne, teknologiske samfunnet vi lever i – spesielt Dr. Strangelove og 2001: En romodyssé. Kubrick forteller fra montasjeveggen at han på 60-tallet var redd for atombomben. Og jo mer han leste, jo mer involvert ble han. Dr. Strangelove (1964) kom ut to år etter Cuba-krisen. Filmen er igjen aktuell i dag, nå som USA og Russland har oppgitt INF-avtalen om nedrustning. Ja, som det lyder fra sangen i slutten av filmen: «We’ll meet again.»

Med basis i en klar, usentimental og nådeløs framstilling av virkeligheten har Kubrick laget en svart, marerittaktig komedie. Og Peter Sellers (fra Den rosa panteren) spiller hele tre roller. Filmen er en satire over menneskehetens evne til omhyggelig å konstruere vår egen destruksjon – uten noen vei tilbake. Det er en mørk fabel om hvordan menneskene skaper seg systemer som kan utløse en krig, men uten å kunne avverge denne når den er forberedt – her ved en gal mann. I vår tid kan vi vel si at galskapen bare er mer sammensatt av det store militærindustrielle komplekset ledet an av USAs våpenkappløp. Filmens modell av «The War Room» er laget av Ken Adam og utstilt i Barcelona [se bilde]. Krigsrommet er i filmen et siste tilfluktsted, tenkt som historiens siste krisekabinett.

Dr. Strangelove er igjen aktuell, nå som USA og Russland har gitt opp INF-avtalen om nedrustning.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer