Hermann Kappelhoff: The Politics and Poetics of Cinematic Realism

Gjennom næranalyser av filmer drøfter den tyske filmprofessoren Hermann Kappelhoff sammenhengen mellom poetikk og politikk.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Hermann Kappelhoff:
The Politics and Poetics of Cinematic Realism
Colombia University Press, 2015

«Realisme» er et begrep som slynger seg rundt overalt, som er vanskelig å avgrense, og som ofte forvirrer like mye som det oppklarer. Ordet refererer gjerne til en skildrings troskap overfor virkeligheten som forutgår skildringen, men betydningen er helt avhengig av sammenhengen det brukes i – snakker man om individuell eller kollektiv virkelighet, fysisk eller emosjonell, rasjonell eller irrasjonell? Selv om man skulle få til å avklare dette, synes begrepet aldri å komme helt utenom en viss semantisk lunefullhet. Ordet «realisme» har en mangetydighet som gjør det vanskelig å ta i bruk.
Men det uavklarte ved begrepet kan også gi det en spesiell verdi. Ved å erkjenne at «realisme» er noe flyktig, noe historisk og kulturelt situert, noe som stadig er oppe til forhandling, diskusjon og tolkning, kan begrepet bli brukt til kritisk å drøfte virkeligheten snarere enn bare å opprettholde og begrepsliggjøre en status quo.

Realisme og idealisme. Når man snakker om «realisme» i forbindelse med kunst, kan man snakke om mye rart. Et tradisjonelt holdepunkt har likevel vært dikotomien realisme–idealisme. Forenklet og grovt forklart kan vi si at der en idealistisk kunst uttrykker virkeligheten slik kunstneren ønsker den skal være, skildrer en realistisk kunst virkelighet slik den er.
Men dette skillet har blitt utfordret av flere kunstnere og kunstteoretikere. For den franske filosofen Jacques Rancière markerer en moderne kunstforståelse (estetikk) en dreining fra en forståelse av kunst som representasjon (representasjonsregimet) til en konseptualisering av kunst som en skapende aktivitet: Kunst produserer virkelighet like mye som den gjenspeiler en virkelighet; kunst er ikke bare en refleksjon eller illustrasjon av (det et fellesskap forstår som) virkeligheten, men en problematisering av selve virkeligheten. Dette henger sammen med moderniteten på et mer overgripende plan; en bevegelse fra en mer eller mindre stabil verdensforståelse til en idé om virkeligheten som noe foranderlig og historisk betinget.

Undersøkelse. I boken The Politics and Poetics of Cinematic Realism (2015) tar filmprofessoren Hermann Kappelhoff utgangspunkt i denne kunstforståelsen, og ser film som en særlig fruktbar kunstart som kan «reposisjonere» oss i vårt forhold til virkeligheten. Det «realistiske» ved filmer handler ikke her om at de likner på livet, men om hvordan de undersøker virkeligheten; realisme betegner for Kappelhoff det dynamiske erfaringsrommet som oppstår mellom en seers virkelighet og en films virkelighet, mellom politikk og poetikk – et rom som lar filmer og seere «stadig lage nye verdener». Med andre ord blir realisme her brukt i lys av en estetisk drøfting og revurdering (poetikk) av virkelighetens grenser og muligheter (politikk).
Kappelhoff er inspirert av den amerikanske filosofen Richard Rorty, som også foreslo en vesentlig sammenheng mellom politikk og poetikk. For at et demokrati ikke bare skal bli en teknokratisk organisasjon, men et levedyktig samhold, må det ifølge Rorty inneholde en genuin «vi-følelse», en levende solidaritet. Denne solidariteten kan ikke basere seg på tidløse normer og lovmessige menneskerettigheter, men er noe som stadig må stimuleres og utvikles under forskjellige historiske omstendigheter. Og kunst kan, gjennom stadig å oppfinne nye måter å uttrykke og beskrive oss selv, samholdet, og ikke minst det ukjente på, hele tiden fortsette å utvide vår egen sensibilitet, mottakelighet for det vi ikke kjenner, og grensene for solidaritet.

Det «realistiske» ved filmer handler ikke her om at de likner på livet (en forutgående virkelighet), men om hvordan de undersøker virkeligheten.

Det ukjente gjennom det kjente. For både Rancière og Rorty (via Kappelhoff) er altså kunst og politikk aktiviteter som skaper og markerer grenser og mulighetsfelter for tenkning, sansning og handling. Kappelhoffs prosjekt er å relatere dette til hvordan film har en særegen evne som kunstart ved å kunne vise noe ukjent (noe vi ikke har tenkt, sanset, levd) i en form som vokser rett ut av noe kjent (den gjenkjennbare verden vi ser transfigurert i film). Som forfatteren skriver, kan filmer ses som «forslag til fellesskap som absolutt ikke er våre egne, men som er representert i uttrykksformer som stammer direkte fra virkeligheten til vår egen livsverden». Kappelhoff knytter dette til en historisk erfaring, og filmskapere som i etterkrigstiden har stilt spørsmål ved hvordan vi organiserer samfunnet: «Filmens historie har skapt rom hvor vår verden er synlig som en verden av helt andre fellesskap.»
Kappelhoff analyserer og drøfter filmer og tanker fra filmskapere som Eisenstein, Fassbinder, Visconti, Friedkin og Almodóvar. Kapitlene er relativt løsrevet fra hverandre, og kunne vært selvstendige essays – dette er ikke nødvendigvis en svakhet, men det hadde ikke skadet med en tydeligere brobygging mellom dem, eller et oppsummerende kapittel som sammenføyde perspektivene. Dessuten ser den «hastige» bevegelsen fra én tenker til en annen til tider å gå ut over presisjon eller nyansering, som når forfatteren drøfter André Bazin.

Bazins persepsjonssentra. Bazin er en av de fremste tenkerne når det kommer til diskusjonen om filmatisk realisme. Som mange andre legger Kappelhoff frem en overforenklet forståelse av Bazins ideer. Forfatteren forstår Bazin som en som ser realisme i lys av en «subjektløs diskurs», en realisme som «ikke er fundert på noen intensjonalitet hos en auteur, men på en modalitet av estetisk opplevelse som beror på det filmatiske bildet i seg selv». Denne tolkningen tegner opp en falsk dikotomi; for Bazin er en «realistisk» filmskaper en som situerer sin intensjonalitet i filmbildets åpenhet til verdens åpenhet.
Dudley Andrew har skrevet om hvordan Bazin hadde en egen evne til å forestille seg livet fra andre «persepsjonssentra». I sin forståelse av filmens realisme, argumenterte Bazin for at filmskapere nettopp kunne åpne oss for andre måter å se verden på. Kappelhoffs perspektiv (og stimulerende tekst) ligger nok nærmere Bazin enn han selv fremstiller det; hos begge ligger filmens realistiske poetikk mest grunnleggende sett i hvordan film «reposisjonerer» oss i vårt forhold til verden – og hvordan film gjør dette ved hjelp av et «virkelighetens språk» (for å sitere Pasolini) som gir oss det ukjente som en avsløring midt i det kjente.


endreeid@gmail.com

---
DEL