Bestill sommerutgaven her

«Rather break the law than the poor»

Red Metropolis: Socialism and the Government of London
Forfatter: Owen Hatherley
Forlag: Repeater books (Storbritannia)
BOLIGER / London, en futuristisk skyskraperby, et neo-Tokyo, en by i et land styrt av en autoritær og nasjonalistisk elite. Hvor ble det av Corbyns manifest for massiv utbygging av kommunale boliger?

Owen Hatherley viser i Red Metropolis hvordan storbyene må ta tak i fraværet av den progressive staten.

Boken er en av flere strategiske bøker i kjølvannet av Corbyns politikk og nederlag i 2019. Hatherley begynner boken på den deprimerende valgnatten. Han brukte store deler av 1990- og 00-tallet på å undre seg på hvor det ble av fremtiden. Hatherley var en del av et miljø som lenge hadde savnet modernismens fremtidsiver – eller hva hans kamerat Mark Fisher hadde kalt «populærmodernisme», en inkluderende og ekspanderende modernisme som fikk alle slags kulturelle og politiske utslag på 50-, 60- og 70-tallet. Hatherley debuterte eksempelvis med Militant Modernism (2009), en bok som var dedikert til hjembyen Southamptons plan- og arkitektkontor. Det var da som nå lenge siden bymyndigheter hadde produsert fremoverlent modernistisk og sosialistisk arkitektur.

På valgnatten skjønner imidlertid Hatherley hvor det ble av fremtiden. Han befinner seg i den: London, en futuristisk skyskraperby, et neo-Tokyo, en by i et land styrt av en autoritær og nasjonalistisk elite – med en presse som støtter den i tykt og tynt, som han skriver. Ikke modernisme, men en moderne fremtidsdystopi.

Likevel trekker Hatherley en optimistisk slutning: Corbyns manifest for «municipal socialism» innebar blant annet en massiv utbygging av kommunale boliger – slik han lenge hadde foreslått en nasjonal investeringsbank for dette.

The Greater London Council

Helt siden etableringen av London County Council (LCC) i 1889 – som fra og med 1965 het the Greater London Council (GLC) – har da også London truffet mangt et tiltak som kan inspirere. Særlig viktig var den massive utbyggingen av kommunale boliger som alle hadde tilgang til. GLC var så radikal og inspirerende at Margaret Thatcher på brutalt og udemokratisk vis la ned hele organisasjonen i 1986 – nettopp fordi den representerte det motsatte av hennes politikk. Fra og med år 2000 ble London igjen en kommune, ikke like solid som på 80-tallet, men med en borgermesterfunksjon – et alternativ til en konservativ stat.

Hatherley var en del av et miljø som lenge hadde savnet modernismens
fremtidsiver – en «populærmodernisme», en inkluderende og ekspanderende modernisme.

Hatherley mener at en aktivistisk massebevegelse må presse et administrativt maskineri – nøkkelen til venstresidens historiske suksess i London. Hans strategi er ganske enkel: Ikke reduser politikk til propaganda. Sett heller i gang med massive tiltak i byer som venstresiden kontrollerer, og vis gjennom handling istedenfor ord at venstresiden er både sosiale og styringsdyktige. Det var dette Labour gjorde i London i årene før de slo gjennom nasjonalt rundt andre verdenskrig – politikken velferdsstaten innebar, var allerede introdusert og utprøvd i London.

Og Hatherley mener befolkningen i London stemte på Corbyn nettopp fordi de hadde skyhøye boutgifter og lite penger å leve for. Og hvem er den gjengse bybeboer? Jo, det er blant annet de 71 personene som på tragisk vis brant i hjel i Grenfell Tower i bydelen North Kensington.

Du kan kjenne sinnet dirre hos Hatherley idet han beskriver hvordan det som en gang var et fullstendig brannsikker kommunal 24-etasjers blokk, skulle rehabiliteres så de styrtrike i nabolaget skulle slippe å se på betongen. En rehabiliteringsprosess som var så nyliberal ikke bare i sitt formål, men også i sin fremgangsmåte, at evalueringen sliter med å fordele skylden, siden prosessen inneholdt så mange ulike kontraktører. Byutviklingen har for lengst forlatt idealer om kvalitet og demokrati – her handler det om å kutte kostnader – så mye ble kuttet i kostnadene at North Kensingtons ellers rike innbyggere kunne få mindre å betale i skatt, påpeker Hatherley.

Hva med Oslo?

Flere ganger mens jeg leste boken, tenkte jeg hvorfor denne boken ikke finnes i Norge – en polemisk historie om Oslos radikale kommunalistiske historie? Også her finnes en rekke eksempler på kommunale initiativer. Da boligmarkedet hadde stått stille siden spekulasjonsbølgen på slutten av 1800-tallet, tok Oslo kommune til slutt saken i egne hender og begynte å bygge kommunale boliger. Kommunens samarbeid med OBOS i etterkrigstiden er et alternativ til dagens markedsstyrte byutvikling.

Spør du bypolitikere i Oslo i dag, som byutviklingsbyråd Rasmus Reinvang, om hvorfor de ikke gjør noe, svarer de simpelthen at de ikke kan gjøre noe. Ting må angivelig skje på nasjonalt nivå før de kan løfte en finger. De burde lest Hatherleys London-historie, om sosialister som med slagord som «rather break the law than the poor» havnet i fengsel fordi de motsatte seg en konservativ stats dårlige regelverk. Men det ga virkelig resultater. Må Oslo først gjøre noe lokalt for at det sprer seg nasjonalt?

I 2021 er det ikke bare stortingsvalg, men også Pariserkommunens 150-årsjubileum – kanskje det er i år noe må skje?

Avatar photo
Alf Jørgen Schnell
Kritiker for NY TID.

Du vil kanskje også like