Rasende empatisk

Ken Loachs gullpalmevinner er en hardtslående og indignert film om enkeltindividets kamp for overlevelse i et feilslått velferdssystem.

LiveDanielsen
Danielsen er fast filmkritiker i Ny Tid. Epost liveod@gmail.com

I, Daniel Blake
Regi: Ken Loach
Storbritannia, 2016

Under innspillingen av Jimmy’s Hall, Ken Loachs 29. film, som i 2014 konkurrerte om gullpalmen i Cannes, uttrykte produsenten at dette nok kom til å bli regissørens siste spillefilm. Det skulle imidlertid ikke ta mer enn to år før Loach igjen var å finne i Cannes, hvor han attpåtil gikk seirende ut med sin andre gullpalme. Juryens avgjørelse om å gi hovedprisen til Loach under årets festival var overraskende og forutsigbar på én og samme tid: Til tross for sine styrker var ikke I, Daniel Blake den beste filmen i konkurransen, men etter snart 50 år som filmskaper har Loach opparbeidet seg en filmografi av en kvalitet og et omfang som årets jury nok fant det verdt å premiere.

i-daniel-blake-3For Ken Loach er blitt eldre – i juni fyller han 80 – men raseriet han føler på vegne av de mange som faller utenfor det sosiale og politiske systemet, ser ikke ut til å ha mildnet, i hvert fall ikke hvis vi skal bedømme ut fra hans siste film. I I, Daniel Blake er tittelpersonen (Dave Johns) en 59 år gammel enkemann som etter et alvorlig hjerteinfarkt forsøker å vende tilbake til livet. Dan, som han kalles av venner, får beskjed av legen om at hjertet hans er for svakt til at han kan gå tilbake til jobb, så han vender seg mot staten for hjelp. Møtet med trygdesystemet gjør det klart at han som aleneboer og syk faller mellom to stoler i samfunnet: Helsen holder ham fra å jobbe, men Dan er rett og slett ikke syk nok til å kunne motta sykepenger. Da han møter alenemoren Katie (Hayley Squires) og hennes to barn, blir det klart at han ikke er alene i sin situasjon, og i løpet av den neste tiden utvikler de et varmt vennskap.

Orwellsk skjemavelde. Gjennom den absurde og desillusjonerende prosessen Dan og Katie gjennomgår for å få hjelp, blir velferdssystemets brister og blindsoner lagt for dagen. Det inhumane ved systemets manglende evne til å se mennesket bak folketrygdnummeret tegnes tydelig opp i Loachs visjon av et system som hverken ser ut til å være myntet på levende og uensartede mennesker, eller være bemannet av dem. Elektroniske skjemaer som henger seg opp, telefonsvarere og eviglange telefonkøer, byråkratfraser som mest av alt minner om orwellsk nytale – det er så man må spørre seg: Er det i det hele tatt mennesker man har å gjøre med her?

Det inhumane ved systemets manglende evne til å se mennesket bak folketrygdnummeret tegnes tydelig opp.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL