Rasende empatisk

Ken Loachs gullpalmevinner er en hardtslående og indignert film om enkeltindividets kamp for overlevelse i et feilslått velferdssystem.

Live Ø. Danielsen
Danielsen er fast filmkritiker i Ny Tid. Epost liveod@gmail.com

I, Daniel Blake
Regi: Ken Loach
Storbritannia, 2016

Under innspillingen av Jimmy’s Hall, Ken Loachs 29. film, som i 2014 konkurrerte om gullpalmen i Cannes, uttrykte produsenten at dette nok kom til å bli regissørens siste spillefilm. Det skulle imidlertid ikke ta mer enn to år før Loach igjen var å finne i Cannes, hvor han attpåtil gikk seirende ut med sin andre gullpalme. Juryens avgjørelse om å gi hovedprisen til Loach under årets festival var overraskende og forutsigbar på én og samme tid: Til tross for sine styrker var ikke I, Daniel Blake den beste filmen i konkurransen, men etter snart 50 år som filmskaper har Loach opparbeidet seg en filmografi av en kvalitet og et omfang som årets jury nok fant det verdt å premiere.

i-daniel-blake-3For Ken Loach er blitt eldre – i juni fyller han 80 – men raseriet han føler på vegne av de mange som faller utenfor det sosiale og politiske systemet, ser ikke ut til å ha mildnet, i hvert fall ikke hvis vi skal bedømme ut fra hans siste film. I I, Daniel Blake er tittelpersonen (Dave Johns) en 59 år gammel enkemann som etter et alvorlig hjerteinfarkt forsøker å vende tilbake til livet. Dan, som han kalles av venner, får beskjed av legen om at hjertet hans er for svakt til at han kan gå tilbake til jobb, så han vender seg mot staten for hjelp. Møtet med trygdesystemet gjør det klart at han som aleneboer og syk faller mellom to stoler i samfunnet: Helsen holder ham fra å jobbe, men Dan er rett og slett ikke syk nok til å kunne motta sykepenger. Da han møter alenemoren Katie (Hayley Squires) og hennes to barn, blir det klart at han ikke er alene i sin situasjon, og i løpet av den neste tiden utvikler de et varmt vennskap.

Orwellsk skjemavelde. Gjennom den absurde og desillusjonerende prosessen Dan og Katie gjennomgår for å få hjelp, blir velferdssystemets brister og blindsoner lagt for dagen. Det inhumane ved systemets manglende evne til å se mennesket bak folketrygdnummeret tegnes tydelig opp i Loachs visjon av et system som hverken ser ut til å være myntet på levende og uensartede mennesker, eller være bemannet av dem. Elektroniske skjemaer som henger seg opp, telefonsvarere og eviglange telefonkøer, byråkratfraser som mest av alt minner om orwellsk nytale – det er så man må spørre seg: Er det i det hele tatt mennesker man har å gjøre med her?

Det inhumane ved systemets manglende evne til å se mennesket bak folketrygdnummeret tegnes tydelig opp.

Systemkritikken er kanskje aller mest potent i filmens utforskning av de språklige forskjellene som ligger til grunn for kommunikasjonen mellom Dan og de ansatte ved trygdekontoret. Som så ofte tidligere med Loachs filmer ble I, Daniel Blake tekstet på engelsk – i tillegg til fransk – da den ble vist i Cannes: Dialogene hans utspiller seg gjerne på regionale dialekter som kan være vanskelige å forstå, selv for engelskmenn. Loach, som ofte benytter seg av amatørskuespillere, har likevel tatt til orde for å beholde disse regionale variasjonene i språket, da han mener talemåte ofte er tett forbundet med personligheten til den som snakker. I I, Daniel Blake får dette grepet stor effekt: Gjennom sin nordengelske geordie-dialekt trer individet Dan frem, og satt opp imot byråkratiets kjølige, ofte paradoksale språk, blir den spontane, naturlige kjærligheten som ligger i omtalen hans av de rundt seg som «lass», «love» eller «son» desto mer human og imøtekommende.

Forarget. Dans kjærlighet til omverdenen uttrykker seg også i handling: Han er snekker og kroppsarbeider, og er vant til at alt kan repareres. Tjenestene han utfører for Katies lille familie understreker igjen avstanden mellom det rigide velferdssystemet og menneskene det er ment for: Når strømforsyningen deres kuttes, tyr Dan til alternative løsninger og dekker vinduene med bobleplast, lager små varmeovner av telys og terrakottapotter. Gjennom disse rørende gestene blir arbeideren til filmens virkelige helt.

Filmens fotograf Robbie Ryan har også samarbeidet med Loach på hans to forrige spillefilmer, den nevnte Jimmy’s Hall og The Angels’ Share (2012). I år hadde han foto på en annen film i hovedkonkurransen – Andrea Arnolds fortreffelige juryprisvinner American Honey – som med sine sensuelle, fargesterke bilder presenterte et bilde av unge, fattige amerikanere som skilte seg sterkt fra I, Daniel Blakes sobre sosialrealisme. Da Loach under pressekonferansen skulle forklare hvorfor han valgte å gå for akkurat et slikt økonomisk visuelt uttrykk, valgte han å parafrasere Bertolt Brecht: «And I always thought the simplest of words must suffice. When I say what things are like, it will break the heart of all.»

Men «å si ting som de er» er også en kunst, og Loach viser seg å ikke alltid være en subtilitetens mester: I scener som den hvor Dan for første gang skal traktere en datamus, er det like før regissøren ender opp i det overtydelige og usannsynlige i sin fremstilling av en mann som tiden har løpt fra. Katies eldste datter, som iblant må ta på seg rollen som voksen overfor sin utslitte mor, kommer flere ganger med innsikter som ikke alltid lyder som noe et barn ville ha sagt. Og noen publikummere vil nok oppleve skildringen av hovedpersonenes evinnelige nedadgående spiral som for direkte skildret, for polemisk – men det er likevel tydelig at når Loach tyr til de brede penslene for å male opp sitt budskap, er det i forargelse, ikke fordi han tviler på publikums evne til å forstå.

Sterke følelser. Når det likevel fungerer så godt som det gjør, er det fordi skuespillet gir rom til subtiliteten. Både Dave Johns og Hayley Squires leverer sterke hovedrolleprestasjoner, hvor fininnstilt, ofte humørfylt skuespill balanserer filmens rasende budskap på effektivt vis. Spesielt én scene, der et øyeblikk av absolutt nød utspiller seg på lavmælt vis på en matsentral, vekker sterke og motstridende følelser som sitter igjen lenge etter at filmen er slutt. Og det er dette Loach vil: 50 år har gått siden han regisserte det mye omtalte tv-dramaet Cathy Come Home om hjemløshet i Storbritannia anno 1966, men situasjonen for filmens Katie er ikke blitt bedre. Det er denne innsikten som utgjør filmens hamrende hjerte, og som gjør I, Daniel Blake til en rørende og hardslående film.

---
DEL