Rapport fra klassekrigens Venezuela

Hva er det egentlig som skjer i Venezuela? Er det streik eller lockout? Hvordan kan landets LO alliere seg med arbeidsgiverne i sin ambisjon å styrte en folkevalgt president?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I løpet av de siste ti månedene har 47 venezuelanere blitt drept og 775 blitt skadet i voldsomhetene som ble innledet da den politiske høyreopposisjonen gjennomførte et statskupp og styrtet den folkevalgte president Hugo Chavez den 11. april 2001.

Slik vil regjeringen og deres tilhengere beskrive situasjonen.

– President Chavez ble ganske riktig valgt av en majoritet av venezuelanerne, men de ble lurt. De valgte ikke å innføre en cubansk kommunisme. Derfor må han vekk.

Det er i grove trekk opposisjonens holdning.

Solidaritetskaravane

I forrige uke reiste «Solidaritetskaravanen med den Bolivarianske Revolusjonen i Venezuela» fra Colombias hovedstad Bogota. Drøyt 250 colombianere, først og fremst aktivister fra fagforeningene innen oljeindustrien, telekommunikasjoner, banksektoren og medlemmer av kommunistpartiet, samt den tidligere M19-geriljaen, hadde i slutten av desember bestemt seg for å vise sin solidaritet med broderfolket i Venezuela.

– Det som skjer i Venezuela berører hele Latin-Amerika. Chavez var den første som ryddet opp i korrupsjonen. I hans spor følger nå «Lula» i Brasil, Lucio Gutierrez i Ecuador og store massebevegelser i Bolivia, Argentina og Peru, sier Manuel Rodriguez, leder for den lokale fagforeningen på telefonselskapet i Bogota.

25 timer seinere ankommer vi millionbyen Cúcuta ved grensen mot Venezuela, der et stort møte blir holdt i sentrum. Deretter bærer det over grensen. På den andre siden av grenseelven venter 500 venezuelanere som omfavner sine colombianske brødre. Sammen marsjerer de til Plaza Bolivar i sentrum av byen San Antonios.

«USA blomstrer»

Byen er ikke i hendene på de venezuelanske revolusjonære, men den ekstreme høyreopposisjonen. «USA Ja! Cuba Nei!», roper et førtitalls enormt aggressive personer når vi ankommer torget. Chavistene er flere ganger så mange, men har ordre om ikke å la seg provosere. Likevel inntas torget og statuen med Simon Bolivar enkelt av regjeringstilhengerne.

– Hvorfor roper dere til støtte for USA, spør jeg en av dem som blindt skriker ut sitt hat mot chavistene.

– Fordi USA står for framtid og blomstring for Venezuela. Cubanerne har sendt oss 30 år gammel medisin, og militsmenn og blander seg opp i vårt utdanningssystem, svarer mannen i 40-årsalderen som først mistenksomt spør hvem jeg er.

– Men er det ikke bra med utveksling? Cuba har 450 idrettslærere i landet og de er vel ikke fy skam i internasjonale idrettsbegivenheter, kontrer jeg, og får en motvillig erkjennelse om at innen sporten har de nok hatt framgang. Jeg holder inne med at over 5.000 venezuelanere kostnadsfritt har fått reise til Cuba for dyre operasjoner, operasjoner de ellers ikke ville kunnet gjennomføre.

Imens har tonen blitt betydelig skjerpet mellom de to gruppene. Politiet, med trukne sabler, stiller seg mellom de to gruppene mens de over 300 colombianerne taktisk har trukket seg lenger vekk fra torgets sentrum.

Et par steiner kastes fra opposisjonssiden mot chavistene, samtidig som opposisjonen skriker «Den colombianske geriljaen ut fra Venezuela»! En kommunestyrerepresentant brenner det colombianske flagget. Men han identifiseres som colombianer med kontakter til de paramilitære dødsskvadronene i Norte de Santander.

Steiner

Fire timer seinere sitter vi på nye busser som skal ta oss til Caracas. Men allerede etter tre kvarter smeller det i siden. Først én gang, deretter en gang til. Sjåføren øker hastigheten. De første steinene har slått inn i karosseriet på bussen vår.

Tjue minutter seinere stopper vi på en parkeringsplass. Vår buss har sluppet billigst unna. Klokken 24.00 starter vi på nytt med håp om at «fascistene», som våre venezuelanske verter kaller opposisjonen, har gått for å legge seg. De fleste av colombianerne, herdet av den skitne krigen i deres eget hjemmeland, er rolige og sier at så lenge ikke skytevåpen kommer fram, så er det vel ingen fare.

«Seks kilometer til Rubio», står det på veiskiltet. Det er nå syv busser som kjører i retning mot Caracas. I Cucuta har en stor delegasjon av det kommunistiske ungdomsforbundet sluttet seg til, for 20 timer seinere å ankomme til Caracas. Men det kommer ikke å gå så kjapt, erfarer vi, når kasseroller plutselig høres i nattmørkret.

Pistoler mot solidaritet

Det er signalet for bakholdet som de syv bussene kjører inn i. Et regn av steiner slår inn vinduene. Frontrutene foran de syv sjåførene holder på å bli slått inn av steinene, mens masser av andre vinduer langs sidene på bussene knuser. Tre kuler fra en pistol slår denne natten også inn i en av bussene.

Sjåførene gir full gass, og vi forlater byen bak oss. Men en time seinere nekter de å kjøre lenger, og 300 personer blir forlatt på en baseballstadion i byen San Cristobal. Klokken er fire om morgenen, og Caracas virker fjernt unna. Vi har også fått vite at i Cucuta har de paramilitære erklært solidaritetskaravanen som et militært mål. «Oligarkiet i Venezuela og dødsskvadronene i Colombia gjør felles sak», er den rådende oppfatningen.

Nå først begynner uroen å spre seg i den colombianske delegasjonen, for den vet at dette ikke er tomme trusler. Steiner er ingenting mot automatkarabiner og motorsager, som de paramilitære er kjent for å bruke mot sine ofre.

«Colombiansk gerilja»

Så langt har vi reist gjennom Chavez-trofaste delstater, men foran oss ligger Carabobo og byen Valgencia, nest størst i Venezuela. Her kan opposisjonen lett mobilisere tusen personer på kort tid. En general i Caracas har gitt Nasjonalgarden ordre om å eskortere oss fra Carigua. Et tredvetall tungt bevæpnete menn kjør foran og bak oss. Men det skjer ikke noe før vi igjen er ved bygrensen for å gjøre unna den siste etappen mot Caracas, cirka 15 mil.

Da dukker det opp en buss med studenter fra universitetet som bokstavelig talt hopper ut av bussen og opp på våre busser for å omfavne oss. «VIVA CHAVEZ», roper de. Colombianerne, som har reist i fire døgn, smittes av den revolusjonære optimismen, og trøttheten er som forsvunnet.

I den opposisjonsvennlige radioen og TV-en har vi blitt utpekt som colombianske geriljamenn. Jeg ser på den 68-årige Alejandro Gomez, han som med sitt trekkspill i 1960 komponerte og framførte sin legendariske melodi; «Cuba Si, Yankie NO»! En stein slo inn gjennom vinduet en halvmeter fra denne mannen som ikke har andre våpen enn et trekkspill.

Arbeidsgiverstreik

Oljearbeiderfagforeninger i flere latinamerikanske land har tilbudt seg å erstatte ingeniører og andre yrkesgrupper som har lagt ned arbeidet i Venezuela. For det er i dag i hovedsak en konflikt mellom toppsjiktet i det statlige oljeselskapet PDVSA og landets regjering.

De 22 direktørene med millioner av dollar i lønn står i tjeneste hos de utenlandske og innenlandske kreftene som vil privatisere PDSVA. Selskapet hadde i 2000 et overskudd på 7,5 milliarder dollar, og er en av verdens mest rentable bedrifter, men kun 20 prosent av gevinsten går til statskassen.

Med de nye lovene som trådte i kraft 1. januar i år vil staten ha direkte kontroll over både finanser og PDVSAs framtid. Hittil har bedriften vært en stat i staten, og har vært styrt av direktørene i samarbeid med de korrumperte eks-politikerne innen det venezuelanske topartisystemets partier AD og Copei – sosial- og kristeligdemokratene. Det er denne maktkonstellasjonen som Chavez har utfordret og som har trukket inn både de private arbeidsgiverne og den skamferte fagorganisasjonen CTV i en konflikt som opposisjonen vil trekke inn USA i.

Opposisjonen beseiret

– Streiken tok slutt allerede på sin andre dag, sier Jacobo Torres, talsmann for den Chavez-tro delen av CTV: FBT (Fuerza Bolivariana de Trabajadores). Vi har beseiret dem i alle strategiske ledd. CTV, som en gang i tiden var en faglig organisasjon, er forvandlet til en «arbeiderenhet» innen Fedecamera (landets fremste arbeidsgiverorganisasjon). Señor Ortega (CTV:s leder) er kun en kontorist for arbeidsgiverne og har i dag verken medlemmer eller arbeidere som støtter ham, er Torres’ konklusjon.

Faktum er at i Caracas syder bylivet. Næringslivet er i full virksomhet. All transport fungerer smertefritt. Tunnelbanen i Caracas, pulsåren for all kommunikasjon i hovedstaden, har aldri stoppet opp. De ansatte har flere ganger blitt utsatt for fysiske angrep, men beinhardt nektet å delta i en konflikt som de mener har politiske fortegn.

«Bryt opp portene!»

Det er arbeidsgiverne, sammen med de store industrigruppene omkring Gustavo Cisnero, eier av både Polargruppen som er representant for Pepsi Cola, og de utenlandske multinasjonale bedriftene som Coca Cola og MacDonalds, som har gått i spissen for «generalstreiken» som ble utlyst av CTV den 2. desember i fjor. Deres fabrikker står stille, ikke så mye fordi arbeiderne har lagt ned arbeidet, men fordi deres arbeidsgivere og eiere betaler dem full lønn uten at de møter på jobb.

To dager etter intervjuet med Jacobo Torres, bryter brigadegeneral Luis Felipe Acosta opp Coca Colas lagerporter i Venezuelas nest største by Valgencia. Også Polargruppens «bodegas» møter samme skjebne. Massemedia, hundre prosent kontrollert av opposisjonen, raser. Og i den største TV-kanalen Venevision, eid av nettopp Gustavo Cisnero, kritiserer man regjeringen for å bryte seg inn på privateiendommer som, i tilfellet Polar, er eid av den samme Cisnero.

– I lageret oppbevarte de mel som de selger på det svarte markedet til tre-fire-doble priser, sier en taxisjåfør når han kommenterer hendelsen.

Chavez lover å bryte opp hvert eneste lagerlokale som mistenkes inneholde matvarer eller andre artikler som folk er avhengige av. Coca Cola får støtte av den nordamerikanske ambassadøren Charles Shapiro, med bakgrunn fra konspirasjonene mot Nicaragua på 1980-talet.

CTV, det svarte fåret

Når jeg ankommer det store CTV-huset lukter det urin i korridorene. «De har slått av vannet», sier Froilan Barrios, lærer og medlem av toppledelsen i CTV. Carlos Ortega og opposisjonen har, for å intensivere kampen mot Chavez, foreslått å innlede en elektrisitets- og vannbetalingsstreik. Og da CTV ikke betalte sine vannregninger i desember, svarte myndighetene i Caracas helt enkelt med å slå av vannet.

– Chavez hadde i 1999 og 2000 total kontroll over alle organisasjoner, unntatt CTV, sier Barrios. – Derfor besluttet regjeringen å avholde en folkeavstemming den 3. desember 2000, som handlet om interne valg innen CTV – som det åpnes for i våre vedtekter. Kun fire prosent deltok, hvorav 60 prosent stemte for å gjennomføre avstemningen. Det valget tapte Chavez’ kandidat senere.

Barrios mener at regjeringen Chavez er et kooperativistisk regime, ledet av en «Caudillo» som via staten vil kontrollere alt. Til forskjell fra LO-lederen Ortega, forteller Barrios om de brudd på kollektivavtalene som regjeringen har gjennomført. I «Plan Bolivar», som innebærer at regjeringen trekker de væpnede styrkene inn i sosialt arbeid og bygningsarbeid, noe Lula nå også skal gjøre i Brasil, betaler man for dagsarbeid og ikke via kollektivavtaler.

– Derfor ble demonstrasjonene innledet i fjor mot regjeringen.

CTV, som av mange faglige landsorganisasjoner, også medlemmer av Frie Faglige Internasjonale (FFI), blir betraktet som FFIs sorte får i Latin-Amerika på grunn av deres tvilsomme korrupsjonshistorie, har til forskjell fra hele den latinamerikanske fagbevegelsen ikke tatt stilling til Bush’ forslag om en ny frihandelsorganisasjon, kalt ALCA. Med valgseieren for Lula i Brasil har fronten mot ALCA blitt kraftig styrket.

Trygler om USA-støtte

Mens Froilan Barrios anklager Chavez for «stalinisme», reiser hans leder Carlos Ortega til USA for å søke støtte mot Chavez.

LO-leder Carlos Ortega kan ikke uttale seg, ettersom han befinner seg en uke i USA der han skal ha møte med de høyeste representantene i USAs utenriksdepartement. Uken avsluttes i «Lille Havanna» i Miami med en demonstrasjon mot «diktatoren Chavez», organisert med hjelp av over hundre eksilcubanske organisasjoner. Ortega sier til media at han er både rørt og glad over støtten fra USAs regjering og de sterkt anticastroistiske bevegelsene i Miami.

Dobble skift på oljefeltene

Det er ingen i Venezuela som betviler USAs hensikter. «De er ute etter vår olje», sier nesten alle man snakker med i Caracas. «Derfor deltar de i en taus krig mot den Bolivarianske revolusjonen.»

Men på oljefeltene, gassfeltene og raffineriene arbeider mange av det CTV-tilknyttede Fedopetrols medlemmer doble skift for at produksjonen og distribusjonen skal gjenoppta normal rytme. De er lojale mot sin president, så vel Chavez som fagforbundets Fedopetrols nye leder.

– Han er en nyvalgt leder som beseiret Ortegas kandidat, sier Ruben Dario Molina, internasjonal sekretær i FBT.

– I Fedopetrols ledelse er fire mot streiken mens syv er for, sier Bladimir Blanco, en av de syv, som hevder at 85 til 90 prosent av oljeproduksjonen står stille.

Men, som en funksjonær på FFIs lokale kontor i Caracas sa til meg:

– Det finnes ikke én regjering i verden som kan utstå mer enn to uker dersom streiken reduserer oljeproduksjonen med 90 prosent. I Venezuela har nå «streiken» pågått i 47 dager.

Alliansen fagforening/arbeidsgivere

– Men hvordan forsvarer man en allianse med arbeidsgivere, lurer jeg på.

– Når dere kjempet mot Hitler så antar jeg at dere av og til snakket med noen av arbeidsgiverne for å forsvare fedrelandet? Vi fortsetter likevel å stille lønnskrav og andre krav mot den historiske motstanderen, sier Barrios, med en litt haltende sammenligning.

Men den 11. april 2001 gjennomførte nettopp de kreftene som igjen er på barrikadene mot Chavez et statskupp som fjernet Chavez fra makten i 47 timer. Blant kuppmakerne var CTV-lederen Carlos Ortega. Pedro Carmona, leder for arbeidsgiverne, utnevnte seg selv til president i en nasjonal overgangsregjering støttet på kuppmilitæret. Han oppløste parlamentet og Høyesterett, og opphevet grunnloven.

47 timer seinere tok de fattige i Caracas, sammen med Chavez-lojale militære, makten tilbake fra kuppmakerne. Et titall av de militære som deltok i statskuppet den 11. april befinner seg på frifot og deltar helt åpent i protestene mot Chavez.

---
DEL

Legg igjen et svar