Rapport fra imperiets krig

Når bombene faller og splintene hviner rundt ørene dine. Hva betyr sannhet da?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Krigen blir virkelig for oss sofagriser først når den vises på tv. Det var poenget til den franske filosofen Jean Baudrillard da han etter Golfkrigen i 1991 gjorde et retorisk poeng av at krigen på en måte aldri hadde funnet sted. Digitale medier, militær forhåndsprogrammering og høyteknologiske våpen bidro til at det virkelige og det simulerte ble så sterkt sammenfiltret at det rett og slett ikke lot seg gjøre å si hva som var fakta og hva som var fiksjon. Poenget er dette; som observatør av krigens grusomhet og meningsløshet har journalisten i dag en fremskutt posisjon, reporteren selv har fått hovedrollen. Journalisten har blitt en betydelig konstruktør av krigens virkelighet, og kravet om direkte tilstedeværelse virker hemmende på søkingen etter krigens sannhet. Det sier seg selv. Men; hvor virkelig kan denne typen TV-overførte kriger bli? Vil ikke krigens skrekkelige skyggesider alltid ha et uvirkelig preg over seg? Kan krigens grusomme nærhet formidles og forstås med kun ord eller bilder?

Disse spørsmålene ble ikke mindre relevante i den andre Golfkrigen. Og det er akkurat denne problematikken bokhøstens tre norske krigsreportasjer berører. Åsne, Fredrik og Sigrun – vi holder oss til det journalistiske språket – gir forskjellige bilder av krigen, men alle beskriver den ut fra sin posisjon. Enten fra Bagdad eller Qatar. Slik blir krigen virkelig på flere måter, der hver fortelling representerer sin egen sannhet. At de tre nevnte journalister faktisk står midt oppe i imperiets krig blir for dem nær irrelevant. For dem handler krig i siste instans om at uskyldige menneskeliv går tapt. Og kun det. Hvilken type krig vi har med å gjøre, blir stående udiskutert. Man sitter derfor igjen med følgende oppsummering; Fredrik leverer den tøffeste, men svakeste boken, Åsne den klart mest leseverdige, og Sigrun den mest mediekritiske.

Fredriks virkelighet

Fredrik Græsvik kjenner vi som den hese TV2-reporteren midt i bomberegnet over Bagdad. Han har dekket krisen i Midtøsten i nesten ti år. Vi har å gjøre med en mann som er blitt bombet før, men aldri så kraftig. Til tross for Fredriks ambisjoner om å gi et nært bilde av det irakiske folks vanlige liv, deres tanker og lidelser, er problemet hans som forfatter at han blir stående og betrakte krigens grusomheter fra sidelinjen. Ofte fra hotellets terrasse: «Ved å åpne terrassedøren og gå ut av hotellrommet kunne jeg skue ut over et av verdenshistoriens voldsomste slag». Fredrik fikk lov til å se, kjenne og lukte krigen på nært hold: «Jeg forteller om hva jeg ser, og om hvordan det føles å stå midt i bomberegnet». Utfordringen er denne: «Det er vanskelig å forklare folk som ikke har opplevd en krig på kloss hold, hvordan det egentlig er». Men klarer han det?

Nå utgjør riktignok skildringene av krigen i Irak – inntil Fredrik finner ut at han må forlate Bagdad 4. april, rett før amerikanerne inntar byen – en av bokens tre deler. Der den siste delen «Etter Saddam» inkluderer noen kjappe beskrivelser og intervjuer med amerikanere, arabere og gatebarn, inneholder den første delen «Diplomatisk spill» en rask gjennomgang av krigens storpolitiske opptakt høsten 2002. Med unntak av en del interessante skildringer av krigsforberedelsene en journalist må igjennom, samt et miniportrett av eksilirakeren Adam, som følges gjennom hele boken, blir dette like overfladisk som dekningen av krigen. Om krigens årsaker, et relativt sentralt aspekt ved krigen, fremheves dette: «Det handler overhodet ikke om å finne masseødeleggelsesvåpen, men om å få kontroll over oljen». Dette er Fredriks analyse av krigens grunnleggende årsaker. Krigens kompleksitet blir stående urørt. Journalister liker som kjent å forenkle.

Fredriks krig og dens mangler

Evner kanskje Fredrik å fange krigens mentalitet? Nei, for også her er tempoet for høyt til at krigens grusomhet berører leseren. Beskrivelsene er klisjéfylte: «Det er dramatisk. Det smeller, glimter og rister i ett sett. Dette er voldsomt. Det er historisk og det merkes». Én ting er at denne typen moderne kriger har et uvirkelig høyt tempo. Reporteren må holde den heseblesende takten: Fredriks bil raser gjennom ørkenen i rekordfart, han er hjemom kun noen hektiske dager i Norge for å hilse på datteren Julie, får en kort påskeferie før neste fase av krigen tar til, før han igjen må rekke et bryllup i Norge. Kriger kan ikke skrus av og på som en vanlig jobb. Fredrik er riktignok klar over dette, men risikoen er like fullt denne: I det reporteren forsøker å normalisere sitt eget forhold til krigen – for å komme mentalt helskinnet ut fra helvetet – står han samtidig i fare for å normalisere krigen som sådan. For Fredrik blir krigen ikke en ren unntakstilstand, men en slags rutine. Krig blir jobb. Dagene starter tidlig med «bombing og rapportering hjem til forskjellige frokostsendinger». Fredrik «venter på neste bombe». Han får seg til slutt en kald øl, blir trøtt, og fremhever at det har vært en «slitsom krig». Det skjønner vi. Problemet er snarere at krigen med dette skifter karakter. Den er ikke lenger bare grusom, umenneskelig, livsfarlig og meningsløs, men også spennende. Fredrik føler seg privilegert som kan ha et «eventyr av en jobb». En jobb som bringer ham fra den ene historiske begivenheten til den andre.

Fredrik er riktignok oppriktig ærlig. Problemet ligger i at ærligheten ikke går dypt nok. Og; Fredriks Irak-krig dreier seg i mindre grad om Irak enn om den personen som håper så «inderlig å bli vekket av bomber», altså reporteren selv. Det er følgelig «like greit at det braker løs med én gang».

Fredriks oppfatning av krigen er én del av krigens mange virkeligheter, men hvor relevant er den? Boken kan leses som et portrett av den moderne krigsreporteren, og alle hans praktiske problemer under krigføringen. Likevel går det for raskt i svingene til at man forstår hva som egentlig motiverer og driver denne mannen inn i krigssonen. Skal vi tro Fredrik er det viktig – til tross for all fare – at noen er på plass i Bagdad. Men hvorfor akkurat han?

Ved å lese denne boken forblir krigen en merkelig blanding av dødelig inferno og actionfylt spenning. Man blir i hvert fall ikke bedre kjent med «krigens sanne ansikt».

Åsnes virkelighet

Åsne Seierstads bok, om hennes 101 dager i Irak som frilansjournalist for Aftenposten, NRK og en rekke andre europeiske medier, har mange likheter med Fredriks bok. Prosjektet er å finne ut hvordan irakiske familier, skjulte opprørsbevegelser, og kneblede intellektuelle lever. Altså; det vestlige nyhetsbildets skjulte stemmer.

«Jeg forteller hva jeg ser» skriver Åsne. Og legger til; en reisereportasje består ikke av å dømme, spå eller foreta analyser, men å spørre, fortelle og rapportere.

Det Åsne ser er imidlertid vesensforskjellig fra det Fredrik ser. Der Fredrik hevder å finne krigens sanne ansikt, finner Åsne bare mindre fragmenter av en større sannhet: «Sannheten om krigen i Irak finnes ikke. Eller rettere sagt, det finnes millioner av sanne beretninger, og kanskje like mange løgner». Åsnes despoti- og krigsrapport må altså ses i lys av hennes eget erfaringsgrunnlag. Og ikke noe mer. Der Fredrik blir kjent med noen få irakere, tar Åsne seg tid til å være i Bagdad et par måneder før krigen starter. Vi blir dermed kjent med flere personer og skjønner hvordan det er å leve under et av de verste despotier i modere historie, som detaljert overvåker samfunnets bestanddeler, men som likevel er gjennomsyret av smugling, korrupsjon og hvitvasking av penger. Fryktens republikk er et innfløkt system av informanter, vold og brutalitet som knuser alle former for avvik. Åsne skriver: «Landet er som et stort hull av dritt. Ingenting rører seg på overflaten, det bare stinker». Undertrykkelsen skulle skje i det skjulte.

Åsne leverer en sjelden god beskrivelse av det moderne tyranniets ekstreme virkninger. Ikke minst bruken av skjult vold mot enkeltmennesker. Boken byr dessuten på gode skildringer av journalistens enorme utfordringer under et regime der befolkningen ikke tør diskutere politikk – der ingen sier det de virkelig tenker på i frykt for represalier. Da blir det lite å skrive om, kommenterer Åsne tørt: «Artikkelen sa noe fordi ingen sa noe». Ikke rart hun iblant følte at hun levde i en boble der hennes og irakernes verden var hermetisk atskilt. Ikke minst angikk dette forholdet hun hadde til sin første tolk, Takhlef (Tak-leif): «Han vet at han lyver, han vet at jeg vet at han lyver, han vet at jeg lyver, han vet at jeg vet at han vet at jeg lyver. Men jeg holder kjeft». Altså; gjennom å beskrive journalistens nærmest umulige arbeidsforhold og sitt personlige møter med et komplekst samrøre av kontrollører, tolker, oppassere, viser hun regimets ansikt i sitt allmektige, men ofte komiske vesen.

Men først og fremst handler Åsnes bok om krig, ikke tyranni. Uskyldige ofre, blod og maltrakterte lik. Åsnes krig er mindre dramatisk enn Fredriks. Starten av krigen er preget av stillhet og hvisking. Og; krigens mentalitet handler om traumer, ikke bomber. Åsnes private meninger gjennomsyrer likevel ikke boken. Vi får aldri vite hva hun mener om krigens politiske årsaker og virkninger. Det er irakerne som er bokens bærende subjekt. Åsne er reporter. Men ingen hvem som helst. Hun er både sta, utholdende, observant og småfrekk. Til tross for boktittelens eventyrassosiasjoner er fremstillingen forankret i Åsnes egne, nøkterne skildringer av hva som skjer. Men selv om Åsne forsøker å beskrive irakernes opplevelser er boken mest interessant som en studie av krigsreporterens rolle. Dermed skiller hun seg fra Fredrik på enda en måte. Åsne går dessuten mer detaljert til verks. Dette skjer på to måter.

Åsne og hennes kolleger

For det første får vi skarpe betraktninger av en ny, egosentrisk verdenselite, nemlig kollegene hennes. Her er heldigvis ingen heltedyrkelse å spore, snarere avmystifisering. Vi blir kjent med den moderne krigens fortolkere, mennesker med enorm symbolsk makt. Det er en litt spesiell gjeng, ettersom krigen binder dem sammen sosialt: «Vi snakker om krigen som snart vil komme, hvilke kriger vi har vært i, hvor det snart blir krig og hvilket hotell vi bør bo på når bombene faller». Men på den annen side bidrar jo krigen til at tretten kolleger dør og går bort. Disse hundre garvede krigskorrespondentene – alle fra den vestlige verden – viser en rørende sosial omsorg for hverandre, til tross for den underliggende nyhetskonkurransen. Remy, Tim (Judah), Janine, Andrew (Gilligan), Pascal og resten er mennesker som er vant til krig. Mellom krigene virrer de rotløst rundt på barer og sover om dagen, men når det smeller møtes de igjen. Åsnes refleksjon er typisk: «Det jeg er kommet til, er at det er dette som er livet mitt». Derfor er hun drevet av en besettende lidenskap for å få vite hva som faktisk skjer. Hun blir superkonsentrert av å jobbe tjue timer i døgnet uten å spise: «Jeg har fått noen krefter jeg ikke aner hvor kommer fra. Jeg merker ikke meg selv lenger, jeg bare skriver, rapporterer, forteller».

Åsne som krigsreporter

For det andre aktualiserer Åsne dilemmaet som krigsreporter: Hvor nært og virkelig kan man egentlig komme krigen? Hun er imidlertid alt for ukritisk, og er ikke klar over den makt hun besitter. Eller rettere; hun er ikke klar over den makt mediene har, både over henne og de som ser det hun sier og skriver. Reporteren kommer alltid – bevisst eller ubevisst – i veien for budskapet. Dessuten; hvor mye kan en reporter vite? Hvor mye mer virkelig er det egentlig å rapportere hjem fra hotellet Palestine i stedet for fra Reuters nyhetsbyrå i London? «Det var rart å være så nær kampene, men likevel så langt unna – her er vi jo helt isolert, vi vet bare hva som skjer på hotellet og ved presidentpalasset vis a vis,» skriver hun, og fortsetter: «Jeg var i episentret for verdens oppmerksomhet og fant ingenting å skrive om». Og enda tydelig: «Har du noen opplysninger om de har drept Saddam Hussein? Spurte programlederen i Dagsnytt. Hvordan i helvete kan jeg vite det?».

Hvor representative er egentlig Åsnes beskrivelser? Det meste er jo til syvende og sist hennes egen, lille flik av virkeligheten. Selv om Åsne innrømmer dette, er hun ikke sin egen utilstrekkelighet bevisst: «Hvor har du vært i dag? Har du ikke vært ute!? Det er jo der historien utspiller seg! I dag! Jeg har ikke turt å gå ut i dag. Hvordan kunne jeg være så feig?» Åsnes frustrasjoner viser oss at krigsreporteren alltid vil komme i denne fella, og føle at man ikke er «der det virkelig skjer». Er dette krigsreporterens evige hybris?

Dessuten; hvor går grensen for virkelighet? Når Åsne løper i dekning for bombene på direkten med skuddsikker vest og hjelm på hodet? Eller når Åsne dør foran oss på skjermen? Hva er mest autentisk? Det finnes heldigvis ingen entydige svar på dette, kun dilemmaer.

For Åsne og de fleste av hennes kolleger handler krig om kun én ting; at mennesker dør. Dette er min største innvending, ikke bare mot Åsnes bok, men mot hennes rolle som krigsreporter. Det er flott at krigsjournalister kan rapportere hjem om det de ser i krigssonen. Men det er forunderlig at det går an å være så sterkt tilstede – i selve imperiets krig – uten samtidig å ha et større moralsk anliggende med det man gjør. Observasjonen på stedet blir alt som teller. Men hvilken form for observasjon er egentlig dette?

Sigruns krig

I Krig og løgn er det nettopp denne problemstillingen den erfarne NRK-reporteren Sigrun Slapgard griper tak i. Sigrun – som tidligere har gitt ut reportasjeboken Draumar i krysseld og biografien Krigens penn, om den norske krigsreporteren Lise Lindbæk – gir oss et dagbokaktig innblikk i fjernsynskrigen slik den ble opplevd fra Marienlyst og som NRKs utsendte på pressesenteret i Qatar. I skarp kontrast til Åsne som viser hvordan Saddams regime forvrenger sannheten, fokuserer Sigrun mer på krigens vestlige nyhets- og løgnproduksjon. Enkelte av bokens overskrifter illustrerer poenget; «Løgnens språk», «Splintra ønskebilder», «Kamp om versjonar» og «Journalistanes krig». Boken kan leses som et debattinnlegg rundt spørsmålet om angrepet på Irak var basert på løgn. I Åsnes bok nevnes verken Bush jr. eller Blair. Hos Sigrun får disse, og vår egen Kjell Magne Bondevik, hovedrollen. Hennes kilder er nemlig ikke den irakiske befolkning, men vestlige nyhetsprodusenter: BBC, CNN, Fox News, NBC, NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet, Åsne Seierstad, Jan Espen Kruse, Bjørn Hansen og så videre. Ett unntak bør imidlertid nevnes: Al-Jazeera, som ifølge Sigrun forvaltet sannhetens andre ansikt.

Sigrun interesserer seg ikke for amerikanske soldater, men for journalistens kamp mot krigens løgner: «Kva slags rolle var vi tildelte både før og undervegs, vi som kringkasta krigen rett inn i stua til folk? Klarte vi å fri oss frå krigens regi? Og klarte vi å avdekke det krigen eigentleg handla om?». Hun spør med god grunn. Sigruns krig føres ikke bare med militære våpen, men med ord og bilder. Informasjon er også våpen.

Der den forrige Golfkrigen var CNNs krig, nå var de langt flere, fjernsynsselskapene som konkurrerte. Det var ikke bare soldater som utkjempet denne krigen, men journalister som kjempet om den mest spennende direkteoverførte invasjonen i verdenshistorien. Aldri har journalister blitt satt på større prøve hva angår kritisk distanse til både politikere og militære. Aldri har journalister vært sterkere involvert i krigens oppstartfase, gjennom overlevingskurs og strategiske diskusjoner. En viktig oppgave blir derfor å se nærmere på hvordan journalister nektes informasjon og blir brukt. Kort sagt: «Vi i media har grunn til å sjå oss tilbake med eit kritisk blikk på vår eiga rolle». Fordi: «Det er ikkje min jobb som journalist å bli med på løgnene, men å avdekke dei – helst i tide».

Sigruns virkelighet

Der Fredrik og Åsne beskuer krigens scener fra terrassen på Palestine, ser Sigrun den enten fra NRKs redaksjonslokaler på Marienlyst, eller fra pressesenteret i Qatar – selve krigens hjerne. Den amerikanske forsvarsledelsen, 4000 amerikanske soldater og 700 pressefolk ble plassert i samme område. I sentrum av det militære baseområdet stod en rådyr datahall som fjernstyrte krigen. Krigen ble vist frem på store skjermer med avansert grafikk. Og i sentrum av denne hallen: «Sanningas plattform», hvor verdens største TV-selskaper skulle mates med amerikansk militær informasjon. Som man forstår et egnet sted for både desinformasjon og mangel på informasjon. Sigrun skriver: «For min eigen del syntest eg det å kalle seg for krigskorrespondent var ei sterk overdriving». Og fortsetter: «Stadig oftare laga eg saker om informasjonskrigen, om oppsettet og desinformasjonen. Om dei ulike variantane av sanning som vart presenterte frå podiet, om sirkuset rundt generalane». I en slik virkelighet ender gjerne journalister opp med å intervjue andre journalister. Mediesenteret i Qatar er altså ikke stedet å være for å få tak i hva som faktisk skjer inne i Irak. Overraskende? Egentlig ikke.

Hva med krigen sett fra NRK? Også der fikk man selvfølgelig store problemer med å «vite at det du ser er det du ser» og dernest «få bretta ut det vi veit». Hvordan formidle tvil og usikkerhet på en tabloid måte? Hvordan være kritiske men samtidig ta i bruk avansert militær grafikk? Hvordan forholde seg til fakta? Her blir Sigrun for NRK-intern, men også ukritisk. Selv om hun er klar over bildenes symbolske betydning – at de kan vekke, avsløre, men også tildekke, og dermed påvirke krigens gang – blir det for mange spørsmålstegn av typen: «Vil vi nå få sjansen til å vise krigens sanne ansikt?». Jeg har tre innvendinger mot en slik strategi.

Sigruns mangler

For det første er Sigruns sannhetsjakt umulig. Hun henger seg på slageren i krigsdebatten på 1990-tallet; at sannheten er krigens første offer. Men hva er egentlig sant? Sigrun gir ingen svar. Til syvende og sist må også hennes kritikk mot krigens mange versjoner rettes mot henne selv; kan hun noen gang nå den riktige? Opptil flere steder i boken kan det se ut som om hun tror det. Selv om Sigrun er klar over at det finnes flytende grenser mellom sant og usant, påstår hun at «visse løgner skil seg frå andre». Likevel: «Å gjere krav på det sanne bildet av krigens løgn kan vere å lyge på seg for mye». Men: «Eit fullstendig sant bilde av det som skjedde under Irak-krigen, er det ennå for tidleg å gi». Altså: Sannheten finnes et sted, den er bare ikke avdekket ennå. Dette er en høyst problematisk posisjon.

For det andre er Sigruns kritikk uforpliktende. Sigrun retter kritikk stort sett bare mot vestens politiske ledere, litt mot den arabiske verden, og nesten ikke i det hele tatt mot hennes egen bransje i Norge. Når man leser Sigrun kommer alle hennes norske kolleger svært godt ut av det. I boken rettes flere kritiske spørsmål mot de nye krigsreporterne – de nye superstjerner med vind i håret, som på sitt verste er en karikatur – men hvorfor ingen kritikk av Åsne i Bagdad? For Sigrun blir Åsne et troverdig vitne.

For det tredje mangler Sigrun kunnskap. Hun røper en forbløffende mangel på historisk bakgrunnsinformasjon om så vel Irak, som internasjonal politikk.

Klisjéen blir altså bekreftet; journalistene opererer på overflaten og henger seg opp i overskriftene. Hvorfor problematiserer ikke Sigrun det spørsmål hun stiller gjennom hele boken: Hvorfor gikk amerikanerne til krig? Det virker som om det blir viktigere å så tvil om beveggrunn nummer én – Saddams angivelige besittelse av masseødeleggelsesvåpen – enn å vurdere andre aktuelle motiver. Vi sitter altså igjen med en lettlest og engasjerende bok, skrevet i hastverk, som dokumenterer journalistens komplekse krigsvirkelighet, men som dessverre røper flere pinefulle mangler enn kritisk refleksjon. Krigen blir derfor stående igjen – med Celines ord – som et samlebegrep for alt det man ikke skjønte noe av.

---
DEL

Legg igjen et svar