Rapport fra det siviliserte Høyre

Kåre Willoch er ikke dørgende forutsigbar, og han skriver klart og kunnskapsrikt, mener professor Bernt Hagtvedt. Han har lest Willochs siste bok.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Statsmenn som har gått av kan gjøre så mangt. Churchill ble gjenganger på Onassis’ yacht og malte landskap i Kent. Foruten å skrive verdenslitteratur, naturligvis. Eisenhower spilte golf, Reagan gjorde minst mulig i det tyskerne kaller vår Ruhestand. Den som har gjort mye ut av sin pensjonisttid, er Jimmy Carter, som også fikk Nobelprisen for sitt fredsskapende virke. Charles de Gaulle fikk ikke mye tid som pensjonist men etterlot seg, foruten sin politiske arv, noen aldeles storartede memoarer. Bill Clinton er i ferd med å gå Carter-veien og bli humanitær lobbyist i megaklassen, hvilket han bør berømmes for. Gorbatsjov har sin stiftelse, Willy Brandt ble internasjonal statsmann og forbilde for tysk forsoning. Nelson Mandela står som vanlig i en klasse for seg selv som pensjonist. Poenget her er at erfaring som politiker på høyt nivå gir en særegen autoritet. Den kan forskusles, ligge brakk, eller brukes til nyttig innsats.

Her hjemme er det få eksempler i denne divisjonen, men noen mønstre finnes. Einar Gerhardsen fikk et langt liv som skattet foredragsholder på skoler og i foreninger. Jeg har selv hørt ham, og det var bevegende. Trygve Lie pådro seg folks misunnelse fordi han flyttet inn i øverste etasje i skyskraperen på Hoff. Men etter at han kom hjem fra FN samlet han inn investeringsmidlet utenfra, drev en aktiv virksomhet som fylkesmann i Akershus og ble statsråd. Lies memoarer er dessuten meget leseverdige. C.J. Hambro ble et irritasjonsmoment for sitt parti på sine gamle dager men ingen kan frata ham respekt for intellektuell kraft og personlighet. Gro Harlem Brundtland kommer igjen i en egen hylle; hun er antakelig bare i begynnelsen av et interessant etterliv som elder stateswoman.

En offentlig intellektuell

I dette bildet inntar Kåre Willoch en særegen stilling. Han er skrivende. Den offentlige posisjon han har meislet ut for seg selv etter at han gikk ut av yrkeslivet, er på mange måter enestående. Mon tro om han ikke lyttes mer til i dag enn da han var statsminister, i alle fall som offentlig intellektuell. For det er jo det han er blitt. Med alderen er han også blitt langt mer interessant enn han var som politikkens dux, påståelig og selvrettferdig som han den gang ofte var. Å lese hans siste bok, Utfordringer, etterlater noe så sjeldent som et inntrykk av vishet. Formen han har valgt på sine bearbeidede artikler er sympatisk ruslende, reflekterende. Upretensiøst og leseverdig. Han presenterer ikke slående nyformuleringer, er ikke hele tiden original eller omveltende i sine innsikter. Men Kåre Willoch gjør her noe annet enn å skrive sine memoarer. Det kan alle. I tillegg drøfter han med sin brede last av erfaringer almenpolitiske spørsmål på en måte som innbyr til samtale og argument. Det er ytterst velkomment i det evige og trettende ping-pong-spill som er så altfor framherskende i norsk hverdagspolitikk. Han er ikke dørgende forutsigbar, og han skriver klart og kunnskapsrikt.

Beskyttelse av svake

Willochs samling formidler et bilde av en mann med brede interesser. Det er f.eks. befriende å lese en politiker med et forhold til litteraturen og sitt fags klassikere. Han skriver personlig og godt ut fra egne erfaringer om samfunnets forpliktelser overfor barn med spesielle behov. Han gjør et poeng av at det ikke er skikkelige prioriteringer i denne sektoren. Han mener det er tankevekkende at vi har verdens beste sykelønnsordning men langt fra verdens beste sykebehandling. Full lønn fra første sykdomsdag og lavere pensjonsalder for yrkesaktive har fått prioritet foran omsorg for de svakeste. Han argumenter for at mediene og staten skal sørge for planmessig oppfølging av de midler som gis de funksjonshemmede. De kan ikke organisere seg så godt som andre grupper og må derfor beskyttes særskilt. Øremerking lokalt er ikke nok nettopp fordi de funksjonshemmede ikke kan slå på de samme trommer som andre, bedre organiserte interesser i samfunnet.

Klassisk verdikonservativ

I vinter har det gått en debatt om Høyres ideologiske plassering i norsk politikk. Jeg har argumentert for at dagens Høyre i det vesentlige har forfalt til en Frogner-utgave av Fr.P. og redusert seg selv til å bli et snevert interesseparti for den urbane middelklasse uten plagsomme dannelsesambisjoner. Partiets kampanje mot nynorskstilen utfyller dette bilde av et kulturløst parti som har løsnet forankringen i ansvaret for den nasjonale kulturarv. Et parti som i sin frihetsoppfatning er blitt et liberalistisk parti, ikke et verdikonservativt – med en ide om frihet som primært går ut på å en skrankeløs behovstilfredsstillelse i en økonomi uten dypere forpliktelse på samfunnsansvar. Et parti med to temmelig banale hovedideer: utstykking og svekkelse av statsmakten og slagordet «mer igjen for pengene». Som nasjon fortjener vi et bedre konservativt parti enn dette bokholderiet.

Jeg forlanger ikke at Kåre Willoch skal bifalle denne diagnosen av hans gamle parti, men nettopp i dette perspektiv er det meget instruktivt å lese hans verbale henrettelse av grådighetskulturen i norsk næringsliv de siste tiårene. Han mener denne samfunnssykdommen har undergravet selv store bedrifter. Som han skriver: «…fraværet av ideell innsatsvilje i deler av næringslivet, den hensynsløse egoisme i samfunnets ledersjikt og de bedragerske metoder for å skjule virkeligheten kan ha hatt enda mer demoraliserende virkninger i resten av samfunnet enn man hittil har skrevet om». Willoch er krystallklar på dette punkt: For at økonomien skal virke er den avhengig av samfunnssolidaritet, den følelse av å være «i samme båt» som er kjernen i det gode samfunn.

Den nye overklassen

Økonomien må med andre ord legitimeres gjennom sin samfunnsnytte, og ikke betraktes som et avsondret nytelsesmiddel for de få: «Vi er i ferd med å få en overklasse der mange av de mest synlige både ved sin grådighet på andres bekostning og ved et hemningsløst, ukultivert og miljøskadelig forbruksmønster undergaver solidaritet og samhold». Det er god konservatisme, skriver Willoch å være enig i at jevnhet i inntekt er et samfunnsgode i seg selv. Han er endog villig til å gå med på inntektsutjevning, men han ville ikke vært seg selv om han ikke føyde til «dog med måte» dvs. uten at utjevning går ut over vekstevne og skapertrang.

Her er det som å lese en annen norskættet leseverdig forfatter, sosiologen Thorstein Veblen som i klassikeren The Theory of the Leisure Class (1899) skrev om nødvendigheten av å bli sett for den nye overklassen og deres «iøynefallende» konsum som parvenyens eksistensform. Han hadde også et annet uttrykk som er blitt klassisk:»pecuniary emulation» som kan oversettes noe i retning av «pengenes etterlignelseskraft» eller «pengedyrkelse». Veblen er som en oppslagsbok hundre år etter for dagens nyrike Norge.

Hos Willoch finnes også ekko av Marx, for var det ikke han som slo fast at kapitalismen må forsvares mot sine egne? I samme lei er Willoch klar på den vestlige kapitalismens selvpåførte sårbarhet. Dens skjær av hemningsløs egoisme og grenseløse materialisme har skadd den vestlige verdens anseelse ellers i verden,skriver han (og, kunne vi føye til, gitt grobunn for det hat som terroren flyter av). Begrunnelsen fra konservativt ståsted for kapitalismen som system er da ikke det spillerom den gir for uendelig forbruk, men dens evne til å gi folk flest et anstendig liv og skape forutsetningene for det frie folkestyre med rettstat og åndsfrihet. Willoch siterer The Economist: de politikere som kaller seg næringslivsvennlige gjør næringslivet en bjørnetjeneste gjennom å svekke de etiske krav. Se bare på USA med sine Enron og World Com-skandaler. Om man kan tale om en kjerne i Utfordringer så ligger den her. Ved på gi etiske hensyn større rom innenfor det økonomiske system bidrar vi ikke bare til å øke dets effektivitet men også til dens soliditet i form av tillit i befolkningen.

Ut fra dette grunnresonnement fremstår Willoch som en demokratisk og nasjonal kapitalist, uten noen ødiøs bismak. Hans svingslag mot Trygve Hegnars gjennom liberalistioske syn på verdien av nasjonalt eierskap er karakteristisk. Å lese Willoch er å bevege seg på et annet felt enn Victor Norman. De viser spennet i moderne høyrepolitikk. Og nå som vi ser Unge Høyre ruste seg til ny strid om velferdsstaten, kunne en lesning av den gamle Høyre-kjempens artikler egne seg som passelig motgift.

Willochs artikkelsamling har også egne kapitler om Midt-Østen, norsk utenrikspolitikk og styringsproblemer i det norske demokratiet. Vi bør være glade for at denne konservatisme ennå har artikulerte talsmenn i dette land. Flere i dagens Høyre burde lese Kåre Willoch. Kanskje vil noen ennå kjenne seg igjen?

---
DEL

Legg igjen et svar