Rapport fra feiltrinnenes østfront

Det viktigste er ikke å hindre selve konfliktene, men å fjerne volden fra dem, hevder konfliktløsningsekspert Oliver Ramsbotham. 

Henning Næss

When Conflict Resolution Fails

Oliver Ramsbotham

Polity Books

UK

Hvorfor går konfliktløsningsforsøk i mange tilfeller galt? Hva er grunnen til at ingen uavhengig tredjepart lykkes i å skape fred mellom israelere og palestinere? Hva skjer når forsøk på løsning bryter sammen?

Oliver Ramsbotham er professor eremitus i konfliktløsning ved Universitetet i Bradford og president i Conflict Research Society. Boken When Conflict Resolution Fails er resultatet av hans mangeårige studier i internasjonal konfliktbehandling, med Israel–Palestina-konflikten som hovedfokus.

Dyrke avstanden. Grunnen til at konflikter i verden ikke finner sin ende, men bare fortsetter og fortsetter, er ifølge Ramsbotham at «løsninger» blir presset på partene. Ved gjentatte tilfeller av det den belgiske politiske filosofen Chantal Mouffe har kalt «agonistisk dialog» – at partene befinner seg i konstant kampposisjon – hjelper det ofte ikke å oppmuntre partene til å forstå hverandre. Til dét stikker uenigheten for dypt; det er tale om en radikal uenighet. I slike tilfeller anbefaler Ramsbotham å bevege seg i stikk motsatt retning av den som vanligvis anbefales: Istedenfor å be motpartene om å nærme seg hverandre, oppmuntrer han dem til å undersøke avstanden mellom seg med spørsmål som: «Hvor er vi nå?», «Hva er vi faktisk uenige om?», «Hvor beveger vi oss?» og «Hvor skal vi?»

Gestaltterapi. Ramsbotham oppmuntrer til å gå fra dialogløsning til dialogengasjement. I motsetning til premature og «påpressede» løsninger, jobber professoren med det han kaller «heuristisk engasjement», som ikke dreier seg om å skape dialog mellom partene, men innenfor dem; ikke om å presse partene dit tredjeparten ønsker man skal være, men om å finne ut hvor partene faktisk befinner seg. Ved hjelp av en metode som minner sterkt om gestaltterapi, setter Ramsbotham i gang bevisstgjørende prosesser om situasjonen her og nå, uten å tvinge enighet på partene før de selv har oppnådd bevissthet omkring hva de faktisk er uenige om. Hovedproblemet, slik forfatteren ser det, er at radikal uenighet som arbeidsmetode ikke blir tatt alvorlig ved konfliktløsning.

Israelske myndigheter må innse hvilken grad av vold og urettferdighet som ligger innbakt i det sionistiske prosjektet.

Sannheter. Første bud for konfliktløsere er å finne ut hva stridighetene faktisk går ut på. Dette krever både politisk, religiøs og språklig innsikt. Begge parter i en strid har sitt eget narrativ som gjør at de forsvarer seg selv og angriper den andre. Begge rasjonaliserer sine synspunkter og har lett for å stemple motparten som ond og irrasjonell. Hva som er sant, er mindre viktig – det dreier seg snarere om å utvikle en kollektiv hukommelse og symboler som bidrar til en felles identitet innenfor egen gruppe og på tvers av den andre, mener forfatteren. Det trengs en større anerkjennelse av partenes rett til å ha sine respektive «kollektive minner» – men begge grupper må også anerkjenne motpartens rett til å eie sin historie. Skal en løsning overhodet være mulig, må man til bunns i disse narrative konstruksjonene – og begge sider må være villige til å innse at deres fortolkninger av konflikten ikke den eneste gyldige.

Illegitimt. Postsionistiske revisjonister som Ilan Pappé og Mordechai Bar-On har prøvd å bidra til en dypere innsikt i Israel–Palestinakonflikten ved å legitimere begge siders narrativer og fremholde viktigheten av å anerkjenne den andre partens fortelling. Den proisraelske holdningen skinner likevel igjennom hos de fleste av bidragsyterne.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.