Rakrygget ekspresjonisme

Høyreist og rakrygget, i energiladet utfoldelse, med ubesværet teknikk – og det spares ikke til siste akt. Petter Wettre er en av våre fremste eksponenter for ekspressiv moderne straightjazz.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Særlig «straight» er det vel egentlig ikke. De låtene han framfører er ganske kompliserte, både i form og inndeling. Du skal holde tunga rett i munnen når du improviserer over et 26 takters tema med en sær inndeling. Melodisk er det uvanlige og uventete vendinger. Når det likevel kan kalles «straight», er det fordi musikken ligger trygt inne i jazzens hovedstrøm, der elementer fra hele jazzhistorien tas opp og fortettes i en samtidsriktig syntese. Dertil har han en amerikansk spillestil med energi og vitalitet.

I disse tider er det ikke særlig lystig å prise amerikanske måter å gjøre ting på. Men jazz står jo i en særstilling i amerikansk kultur; den er ikke blitt til med myndighetens glatte velsignelse – snarere i trass mot kolonistenes tankegods, som et mottrekk fra den svarte storbykulturen.

Petter Wettre har da også erta på seg deler av norsk jazzmiljø ved å karakterisere musikken fra jazzutdannelsen i Trondheim som «fjelljazz» og «føleri» – hvis jeg husker riktig – i motsetning til amerikansk urbanjazz. Så er da også denne glitrende saksofonisten preget av fem intensive år på den amerikanske jazzscenen, fra han forlot Toneheim folkehøyskole i 1987 til han avla eksamen i «jazz performance» på Berklee i 1992.

Vital instrumentalkraft

Det var i storband og fusionband i Sandefjord og Larvik Petter Wettre fikk sin første musikalske erfaring. Siden 1992 har Oslo vært hans base, han har vært ettertraktet som studiomusiker ved plateinnspillinger, radio, fjernsyn og teater, spilt i bandprosjekter som Storeslem, Time Out og Oslo Groove Company, har turnért med Shirley Bassey og David Liebman, vært norsk representant ved europeisk jazzsamling (Praha 1995) og deltatt på en rekke norske jazzplater der det er ønsket vital instrumentalkraft.

Men det meste har han styrt selv. Siden 1992 har han kontinuerlig hatt egne smågrupper, Petter Wettre trio eller kvartett, med dyktige pianister som Christian Wallumrød og Håvard Wiik, bassister som Terje Gewelt og Ingebrigt Håker Flaten, trommeslagere som Per Oddvar Johansen og Jarle Vespestad. De er dokumentert på CD’ene «Pig Virus» (1996), «Meet the locals» (1998), «The Trio in color» (1999), «The only way to travel» (2000) og «The mysterious unfolds» (2001).

Eget hushold

Nå er han ute med to ferske plater på sitt eget nystartete merke, Household Records. I april i fjor samlet han en skandinavisk kvintett i studio, med Håvard Wiik, piano, Per Zanussi, bass, svenske Palle Pesonen, gitar, og danske Anders Mogensen, trommer. Det ble til CD’en «Household name» (Household DAA001). Sent på året hadde han jobb med danskene Anders Christensen, bass, og Mogensen, trommer, på Københavns jazzhus, og resultatet er lydfestet på en CD med den naturlige tittel «Live at Copenhagen Jazzhouse» (DAA002).

På begge platene settes stemningen an i de første taktene – vi får rask og livfullt swingende jazz med spennende komposisjoner. Men det er også plass til det dempete, til det åpne, til bruk av pauser, til rubato passasjer og til det frie og flytende.

I trioen veksles det mellom tenorsax og bassklarinett. På kvintettplata spiller Petter Wettre tenorsax hele veien, grundig lansert i låter som f.eks. den pulserende «Omnipresent» og Billy Strayhorns vakre ballade «Lush life» (den eneste låten på de to platene som ikke skrevet av Wettre selv). Pianisten Håvard Wiik er den sterkest lanserte medmusikanten; hver solo blir en forrykende opplevelse – hvilken musikalske oversikt, formskapende og medrivende evne!

Trommeslageren på begge platene er et bekjentskap fra studietida i USA, og Mogensen har en ufislete amerikansk spillemåte og får kompet til å sprute. Hans danske venn på bass (i klubbopptaket) er en overraskelse. Han har en kort og direkte tone, et gammeldags atakk som vi sjelden hører av dagens bassister. Morsomt er det også å se ham på scenen, slik vi gjorde det på en Osloklubb for noen uker siden, en hengslete fyr med tenåringsuttrykk under capsen og røyken i munnviken – og han swinger upåklagelig!

---
DEL

Legg igjen et svar