Raketten som forsvant

Hva skjedde med den irakiske al-Hussein-raketten; den med en rekkevidde på 650 kilometer?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kanskje har våpeninspektørene gjort en dårlig jobb. Kanskje har Saddam Hussein og hans team vært for flinke til å gjemme unna ulovlige våpen. Eller kanskje tok de feil, de som hevdet at Irak hadde raketter med en rekkevidde på over seks hundre kilometer; langt over det tillate maksimum på 150 kilometer.

Men faktum er at våpeninspektørene ikke har klart å finne en eneste en av de meget omtalte al-Hussein-rakettene. Det UNMOVIC-leder Hans Blix i dag snakker om, er de såkalte al-Samud-rakettene, med en rekkevidde på 183 kilometer. Det er fortsatt for langt i forhold til begrensningene i resolusjon 687. Men det er tross alt et lite brudd sammenlignet med de mer offensive al-Hussein-missilene.

I løpet av de siste tre månedene, har våpeninspektørene avlagt flere visitter på de militære anleggene som tidligere produserte eller lagret disse rakettene. De har ikke funnet noen ting. Det trenger ikke bety at irakerne ikke har dem. Men det er i hvert fall nok til å vekke manges nysgjerrighet: har amerikanerne og britene produsert feilaktig – og kanskje falsk – etterretning for å piske opp stemningen mot Irak?

Dyster rapport

I september i fjor la den britiske regjeringen fram en rapport som ble mye omtalt i ukene etterpå. Den inneholdt alarmerende nyheter om Irak.

For det første slo den fast at Irak både har, og fortsetter å produsere, kjemiske og biologiske våpen som anthrax, nervegass, og sennepsgass.

For det andre fastslo rapporten at Saddam Hussein aldri har gitt opp sitt atomvåpen-program, og at landet forsøker å importere uran fra et afrikansk land.

For det tredje het det at Irak har langtrekkende missiler som kan nå mål så langt unna som Kypros, Tyrkia, Teheran og Israel.

Og for det fjerde ble det hevdet at Irak kan iverksette et angrep med kjemiske og/eller biologiske våpen i løpet av 45 minutter etter at beslutningen er tatt.

Alt dette var sjokkerende nok. Men det mest overraskende var likevel tre helt konkrete påstander, nemlig at en rekke militære og sivile anlegg som var blitt bombet under Golfkrigen var blitt bygget opp igjen; at det her foregikk omfattende og ulovlig våpenproduksjon, og at Irak holdt på å utvikle raketter med en rekkevidde opp mot ett tusen kilometer.

Alt dette var lett verifiserbare påstander, med kilde i den mest ærverdige av alle etterretninger; nemlig den britiske. Da våpeninspektørene returnerte til Irak den 25. november, var det bare å følge sporene. Og det gjorde de.

Ingen bevis

I løpet av de første ukene i desember, ble alle de «gjenoppbygde» anleggene besøkt. Det gjaldt blant annet Fallujah 2-anlegget, al-Qa’qa, Ibn Sina Company og al-Sharqat, som alle er såkalte «dual-use»kjemiske anlegg.

I samme periode ble tre «mistenkelige» biologiske anlegg besøkt, nemlig Fallujah, al-Dawrah vaksine-institutt og Amariyah serum- og vaksine-anlegg.

I løpet av tre måneder har alle disse anleggene, pluss mange hundre andre, blitt inspisert en rekke ganger, uten at inspektørene har funnet en tøddel av bevis for at det foregår lyssky virksomhet i noen av dem.

Så lite mistenkelig har inspektørene funnet at verken Mohamed El-Baradei fra IAEA eller Hans Blix fra UNMOVIC har funnet grunn til å nevne noen av dem i de fire hoved-rapportene til sikkerhetsrådet.

Og der står saken om de gjenoppbygde produksjonsstedene i Irak.

Der står også saken om den andre påstanden i rapporten, nemlig at Irak har langtrekkende missiler. Britene og amerikanerne mener at Irak har opp mot tyve al-Hussein-raketter med en rekkevidde på 650 kilometer – et restlager fra tiden før Golfkrigen – og planer om å utvikle enda mer offensive raketter.

Men inspektørene har ikke funnet spor etter disse våpnene eller planene. Derimot er Hans Blix enig med britene i at al-Samud er en ulovlig rakett, fordi den går lenger enn det som er stipulert i resolusjon 687.

Den går riktignok ikke så veldig mye lenger, og irakerne sier den endelige utgaven vil holde seg innenfor det som er tillatt. Men våpnene er ulovlige, og skal nå demonteres – en risk å ta for irakerne fordi krigen kan være rett rundt hjørnet og fordi al-Samud-raketten er en defensiv rakett mot mulige angripere.

Negative funn

De gjenoppbygde kjemiske og biologiske anleggene, og al-Hussein-rakettene, er bare to av mange påstander som inspektørene ikke har vært i stand til å verifisere. Men de har heller ikke vært i stand til å avkrefte at disse våpnene eller denne ulovlige våpenproduksjonen eksisterer.

I rapporten fra Blix legges hovedvekten på det faktum at Irak ikke har klart å gjøre rede for de våpnene som landet satt tilbake med etter krigen mot Iran og Golfkrigen. Det er negative funn, i den forstand at Irak ikke har lagt fram dokumentasjon på at våpnene er destruert.

Det gjelder først og fremst biologiske og kjemiske våpen, der Irak ikke kan gjøre rede for hvor det ble av 6500 bomber med en samlet kapasitet til å bære ett tusen tonn med kjemiske stoffer.

Og det gjelder nervegassen VX, som inspektørene mener at Irak våpengraderte til tross for påstander om det motsatte.

Det eneste våpeninspektørene faktisk har funnet, er små mengder av kjemiske ingredienser som kan inngå i produksjonen av sennepsgass, pluss de meget omtalte, men tomme, stridshodene beregnet for kjemisk krigføring.

Hva angår biologiske våpen, har ikke våpeninspektørene kommet opp med noen funn. Igjen handler det om at Irak ikke kan gjøre rede for minst 8500 liter med anthrax som Bagdad sier ble destruert i 1991, og 650 kilo med vekstkulturer – nok til å produsere 5000 liter med konsentrert anthrax.

Det man derimot har funnet, er altså to typer raketter – al-Fatah og al-Samud 2 – som begge overskrider grensa på 150 kilometer. Men noen al-Hussein-raketter er ikke funnet. Og ikke er det funnet noe som helst som tyder på at Irak utvikler missiler som kan nå «Kypros, Tyrkia, Teheran og Israel» heller.

Mye motbør

Det mest interessante med de mange rapportene knyttet til Irak, er hvordan de motsier hverandre.

For eksempel er det sånn at utenriksminister Colin Powell slår fast at irakerne har gjenopptatt sitt atomvåpenprogram. Beviset på det, sier Powell, er at Irak importerer aluminiumsrør til gass-sentrifuger for anriking av uran; at de har forsøkt å importere uran, samt at de har startet produksjon av magneter – en annen viktig ingrediens.

Men, sier Mohamed el-Baradei i sin rapport, det fins absolutt intet som tyder på at Irak har et slikt program. Tvert imot går IAEA svært langt i å antyde at Irak verken har kapasitet eller planer om å bygge atomvåpen, både fordi aluminiumsrørene og magnetene antakelig skal brukes sivilt og konvensjonelt, og fordi IAEA har funnet de komponentene de forseglet i 1998 akkurat der de forlot dem.

Der hvor Colin Powell sier inspektørene er infiltrert av irakiske agenter, sier Hans Blix at det er ingenting som tyder på det. Der Powell mener anleggene er varslet om inspeksjonene på forhånd, sier Blix at det er ingenting som tyder på det heller. Der Powell sier at irakerne flytter forbudte våpen før inspektørene kommer, sier Hans Blix at satellittbildene ikke betyr noen ting fordi de er tatt med flere ukers mellomrom!

Der Colin Powell sier Irak har en direkte link til al-Qaida gjennom terroristen Abu Mussab Zarqawi, sier tysk og fransk etterretning at de er skeptiske. Og der Powell forsøker å hausse opp funnet av to tusen dokumenter i en privatbolig i Irak, sier IAEA at disse «ikke er av stor betydning.»

I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvor mye motstand USA møter i sine forsøk på å konstruere bevis mot Irak. På vei inn i den fjerde inspeksjonsmåneden i Irak, er det bare én ting som er sikkert: funnene av 12 tomme stridshoder og to ulovlige raketter. Alt annet er spekulasjoner og antakelser, som vil bli avkreftet eller bekreftet under eller etter en krig mot Irak.

---
DEL

Legg igjen et svar