Ragnarok på vei?

Er dette mulig i Norge? Minibankene stenger. Flytrafikk, buss og jernbane går i stå. Transport av mat og medisiner stopper opp. Matvarehyllene tømmes, og militæret forhindrer at folket bryter seg inn i butikkene for å få livsnødvendige varer.

Hans Eirik Olav
Epost heolav@gmail.com Tidligere frilanser for Ny Tid, med bakgrunn fra finansbransjen.

Som Ny Tid har skrevet om i flere tidligere artikler, er store deler av den industrialiserte verden bankerott. I samarbeid med det internasjonale bankvesenet og sentralbankene skyver politikerne problemene foran seg, og har selv blitt en del av problemet. Et fjell av offentlig og privat gjeld, som er resultat av uinnskrenket finansiering av stadig flere velferdsgoder, forsøkes løst ved å trykke penger, altså betjene gjeld ved å oppta enda mer gjeld. Dette er en rusmisbrukers logikk. Vi balanserer på en knivsegg som til slutt gir dødsstøtet til pasienten, som er velferdsstaten. Før det skjer, vil pengetrykking samt en manipulert lav rente føre til enda større og uhåndterlige bobler i økonomien.

Grafen illustrerer problemet. Som et resultat av pengetrykking er det samlede gjeldsnivået vesentlig høyere i dag.

For eksemplets skyld, la oss forutsette at gjelden er like stor som bruttonasjonalproduktet (BNP) i alle ovennevnte land. Videre at gjeld betjenes etter en rente på fem prosent, og at BNP vokser med tre prosent. Da vil gjelden om ti år være 163/134 = 122 prosent. Det er dette regnestykket som forklarer hvorfor gjelden i Hellas har vokst fra 220 til mer enn 400 milliarder euro siden 2008 og 2009. Selv om politikerne og sentralbankene fortsetter å trykke penger – det vil si enda mer gjeld som skattebetalerne må betale tilbake i fremtiden – for å holde en kunstig manipulert rente enda lavere enn i dag, vil dette regnestykket fortsette å forverre seg.

Noe så ekstraordinært som negativ rente, hvor innskyterne i praksis avkreves rente av banken, er ingen løsning – for innskyterne vil med stor sannsynlighet ta pengene sine ut av banken. Da går bankene overende veldig fort. Som verdens rikeste mann Warren Buffet nylig uttalte til amerikanske medier: «Dersom jeg må betale for å ha pengene mine i banken, må jeg vurdere å ta dem ut.»

Det er med andre ord matematisk umulig å vokse eller spare seg ut av problemet – all gjelden fungerer som et pyramidespill. Det eneste som forhindrer at økonomien kollapser, er enda mer gjeld. Som alle pyramidespill vil det imidlertid kollapse til slutt.

Eneste mulighet er kollaps, slik situasjonen er i nær sagt hele den industrialiserte verden.

Flere dommedagsprofeter. Stadig flere anerkjente økonomer og investorer tar nå avstand fra politikernes og sentralbankenes elleville pengetrykking og kvantitative lettelser, ettersom dette ikke fører til noe annet enn enda større underskudd. David Stockmann, tidligere budsjettleder for president Reagan, og Paul Craig Roberts, tidligere redaktør i Wall Street Journal, er to av mange fremtredende økonomer som er kritiske. Jim Rogers, tidligere partner av George Soros og en av de mest fremgangsrike investorene i moderne tid, oppsummerer det slik:

«Vi har all grunn til å være veldig bekymret. Dette blir mye verre enn i 2008. Verden har altfor mye gjeld. Vi kommer til å se konkurser og massearbeidsløshet. Det er spinnvilt at regjeringer og sentralbanker forteller oss at løsningen er enda mer gjeld på toppen av allerede uholdbare gjeldsnivåer.»

Det er umulig å forutsi når kollapsen inntreffer og nøyaktig hva som vil utløse den. Det er som å stå på kanten av en diger snøskavl. Man faller ikke med en gang, men man skjønner at man vil falle før eller siden fordi man ser hvilke krefter som er i sving – det er bare å vente på snøfnugget som starter skredet. Katalysatoren kan være hva som helst: eksempelvis at Deutsche Bank, som i økende grad vurderes som konkurskandidat av aksjonærer og analytikere, erklærer seg teknisk konkurs og ber om beskyttelse fra den tyske staten. Greske banker som holdes kunstig i live av Den europeiske sentralbanken (i realiteten tyske skattebetalere), går i så fall med i dragsuget. Det samme gjør et forgjeldet europeisk bankvesen med spanske, italienske og franske banker i spissen, der misligholdte lån utgjør mellom 20–30 prosent av balansen, hvilket betyr at innskyternes midler og egenkapitalen er tapt flere ganger allerede. DNB og resten av det norske bankvesenet følger etter. Eller det kan være Kina, som ikke lenger greier å pumpe tilstrekkelig med nytrykte penger inn i et økonomisk system som lider av kronisk overkapasitet. Eller kanskje det blir en naturkatastrofe?

«Vi har all grunn til å være veldig bekymret. Dette blir mye verre enn i 2008.»

Norske politikere uten forståelse. I Norge diskuterer politikerne «vekslepenger», mens underskuddene økes og Oljefondet tappes for penger. Kortversjonen er at vi i årevis har drevet landet med et underskudd på statsbudsjettet på 13–14 prosent – i 2016 svimlende 21–22 prosent. Alle bedrifter som sløser bort så mye penger, går til slutt konkurs. Politikerne er som vanlig opptatt av symptomene – arbeidsledigheten – og ikke av sykdommen – overforbruket og underskuddene. Politikerne kan således vedta å ansette ti arbeidere som graver en grøft, og ti arbeidere som fyller den igjen. Arbeidsledigheten går ned og bruttonasjonalproduktet vokser, men det gir ikke varig vekst og løsning på det grunnleggende problemet: en stadig mindre privat sektor som betaler regningen for en stadig større offentlig sektor. Vi blir fattigere, ikke rikere, av å øke offentlig sektor med 20 ekstra grøftegravere.

Skrekkscenario. Mye tyder på at økonomisk kollaps er uunngåelig og nært forestående. Se for deg at den utløses av en kollaps i Kina eller Japan mens vi sover, eller et børskrakk i USA før vi legger oss – og at vi våkner til utplassert politi ved alle sentrale offentlige bygg og anlegg. Regjeringen erklærer unntakstilstand. Bankvesenet stenges på ubestemt tid, som i Hellas og på Kypros for å unngå et bank run der innskyterne vil ha ut pengene sine. Likviditet i bankmarkedet tørker raskt opp. Enorme derivat- og egenhandelporteføljer som er skapt av bankene med politikernes velsignelse for å berike aksjonærene og bankledelsen – og på innskyternes og skattebetalernes bekostning – fører i løpet av noen timer eller dager til en utradering av verdens finansmarkeder. Minibankene stenger, og uten likvide midler stopper samfunnet opp. Flytrafikken går i stå. Buss og jernbane likeså. Transport av mat og medisiner stopper opp. Matvarehyllene tømmes, og militæret står vakt for å forhindre at folket bryter seg inn i butikkene for å få livsnødvendige varer.

I mediene kan vi daglig se hvordan en samfunnskollaps er i ferd med å utspille seg i det «sosialistiske paradiset» Venezuela. De langsiktige virkningene er et skred av konkurser, enorm arbeidsledighet, sosial uro og folkevandring, slik det var på 1930-tallet. Faren for at politisk ekstremisme får fotfeste i befolkningen øker, og med dette øker også faren for krig.

Venezuela light. I Norge er fallhøyden større enn i de fleste andre land. Politikere og byråkratenes kontroll over folket og økonomien er en slags Venezuela light. I Venezuela mangler de toalettpapir og andre dagligvarer. I Norge går vi tom for smør og andre matvarer med jevne mellomrom, mens vi sender overskuddslagre på billigsalg til Europa. Løsningen er som alltid flere lover og regler – priskontroll, konkurransevridning og importvern, altså godt gammeldags sosialistisk vrakgods. Venezuela har verdens største oljereserver, men importerer olje. I Norge vil venstresiden nedlegge oljevirksomheten og innføre strieskjorte og havrelefse. Vi kan le av sammenlikningen, men tragisk nok er likheten større enn vi tør å innrømme.

---
DEL