Radkas beste øyeblikk

Radka Toneff er blitt en legende i norsk jazz. Ikke bare fordi hun døde ung. Mest fordi hun har inspirert omtrent samtlige norske jazzsangerinner som kom etter henne.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Radka var bare 30 år da hun døde i 1982. Gjennom tre platealbum, utallige klubbjobber, konserter, turnéer og festivaler, ved utvist interesse for norsk kulturliv i klare meninger, og ansvar for kulturarbeidernes situasjon ved å ta lederskapet i Foreningen Norske Jazzmusikere, ble hun en markant person i vårt musikkliv.

Hun var født i Oslo (25.6.1952), vokste opp på Kolbotn i en musikalsk familie, faren var den bulgarske folkesangeren Toni Toneff; hun viste tidlig talenter som pianist, lekende improvisator, danser og sanger. Faren hadde seriøse musikalske ambisjoner på vegne av datteren, men Radka gikk nok i en annen retning gjennom lokale jenteband, rhythm&blues og innpass i Club 7-miljøet med bl.a. bluesbandet «Sekt». Hun platedebuterte 1971 med «Visa om fabrikken» med det progressive teaterensemblet «Svartkatten».

Under utdannelsen på Musikkonservatoriet (1971-75) sang hun med jazzrockbandet «Unis», der blant andre Jon Balke og Jon Eberson var med. Hun møtte bassisten Arild Andersen, som skulle bli hennes kjæreste og næreste musikalske støtte i mange år. Dermed oppstod (1975) Radka Toneff kvintett, med Balke, Eberson, Andersen og trommeslageren Espen Rud, etter hvert avløst av Jon Christensen, Svein Christiansen og Pål Thowsen. Hun var omgitt av noen av tidens fremste jazzmusikere.

Fire plater 1977-82

Tidlig i 1977 overtok svenske Lars Jansson jobben som bandets pianist, de gikk i Zarepta’s studio og spilte inn debut-LP’en «Winter Poem», fulgt opp to år senere med «It don’t come easy». I 1979 fikk hun kontakt med den amerikanske pianisten Steve Dobrogosz, bosatt i Sverige, og de begynte å spille en del i duoformat. Radka etterlyste noen som var villig til å gi ut så stillferdig stoff, og jazzforbundets plateselskap, Odin, slo til og gav ut LP’en «Fairytales» (opptak 1979-82). Med den opplevde hun en stor suksess og fikk salgstall som var sjeldne for jazzplater.

I 1980 hadde hun avviklet sitt eget band og brukte i stedet Arild Andersens trio, som foruten sjefen bestod av Steve Dobrogosz og den eminente danske trommeslageren Alex Riel. Et radioopptak fra klubben «Onkel Pö» i Hamburg 1981 ble utgitt 12 år senere som CD’en «Live in Hamburg»; den ble altså hennes fjerde platealbum. Inntektene fra platesalget er gått til et minnefond i Radkas navn, og den første som ble tildelt en pris fra fondet, var en av hennes sangelever, Sidsel Endresen. Selv ble Radka hedret posthumt med jazzforbundets høyeste utmerkelse, Buddy-prisen for 1982.

En tid siden

I 2003 foreligger Radka Toneffs femte album. Arild Andersen har samlet noen av «hennes beste øyeblikk» i CD’en «Some time ago – a collection of her finest moments» (Universal 066 650-2). Det er gjort et representativt utvalg med tre låter fra hver av de fire platene 1977-82; den 13. og siste låten stammer fra et opptak høsten 1980 i dansk radio med trioen fra de siste åra. Låttittelen er «Some time ago» og har altså gitt navn til plata. Både tekst og musikk er hennes egen. – Love wasn’t really just a game, but we’re the only one to blame, synger Radka. Hun tok ansvar.

Noe særmerkt ved Radka Toneff var hennes bevisste valg av låter og tekster. Allerede på de to første platene markerte hun seg med sju egne komposisjoner, seks var skrevet av Arild Andersen, og tekster var hentet fra utvalgte amerikanske poeter som Robert Creely, Fran Landesman og Nikki Giovanni – foruten at Radka selv lagde fire tekster. Hun la stor vekt på at kvaliteten og budskapet i materialet kom klart fram.

Andre særtrekk var hennes dype og intense stemme. De første platetitlene, «Winter Poem» og «It don’t come easy» kunne vitne om mørke stemninger og strevsomme prosesser. En kritiker mente at Radka låt påfallende mer lavmælt enn hun gjorde ute på jobb og mente at produsentene «holdt for meget igjen».

Gjenhør i 2003 gir ikke noe dystert bilde. Selv i stillferdigheter som «Ballad of the sad young men» opplever vi en stor kraft i formidlingen. I en tilbakeholdt 3/4-låt øker intensiteten til hun nærmest skriker ut: – Say something nice to her! «A certain piece» er et medrivende rytmisk fyrverkeri – slik vi gjerne husker henne fra scenen.

Derimot er det kuttene fra de to siste årene som blir mest lavmælte. Etter Kenny Loggins’ oppmuntrende poplåt «Set it free», avsluttes CD’en med fem låter dempet ned til det ytterst stillferdige. Men stillferdighet behøver ikke bety lammelse. Det kan også vitne om et musikalsk menneske som behersker sine virkemidler, som klarer å formidle innett energi. Slik Radka Toneff gjorde.

---
DEL

Legg igjen et svar