Radikalisering handler om smerte

Deeyah Kahn var misfornøyd med premissene for debatten om unge europeere som lar seg rekruttere til ekstremistiske grupperinger. I filmen Jihad lar hun unge menn og kvinner med erfaring fra ekstremistiske bevegelser komme til orde.

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Den 28. september viser NRK dokumentaren Jihad, den siste filmen til tidligere artist og dokumentarfilmskaper Deeyah Khan. Gjennom intervjuer med unge britiske muslimer skildrer filmen hvordan de ofte frustrerte ungdommene faller for jihadismen slik den fortolkes av enkelte religiøse ledere. «Jeg ønsket å vise den menneskelige siden av personer som ofte behandles som monstre,» sier Deeyah Khan til Ny Tid. «Det betyr ikke at jeg forsvarer noe av det de har gjort. Men jeg tror den åpenbare angeren hos mange av dem som har hoppet av slike grupperinger, har langt større effekt enn all fordømmelse jeg noensinne kan komme med.»
Den norske filmregissøren med pakistansk bakgrunn er for noen kjent som artisten Depeeka, som hadde suksess i Norge på 1990-tallet. I 2013 fikk hun en Emmy-pris for gjennombruddsfilmen Banaz – a love story, som setter søkelys på æresdrap.
Jihad hadde britisk tv-premiere på kanalen ITV i juni, og har fått blandede reaksjoner. Noen muslimer har reagert med panikk, mens andre har omtalt filmen som en rekrutteringsvideo for jihadismen. For Khan var det viktig å la mennesker med ulike erfaringer knyttet til ekstremisme komme til orde. «Jeg lar menneskene i filmen snakke, og de viser at de har komplekse historier – historier som får oss til å forstå hva som skjedde forut for de voldelige og ekstremistiske handlingene deres,» sier hun. «Til tross for at jeg personlig finner voldelig jihadisme ondt og avskyelig, har jeg brukt to år på å intervjue nåværende og tidligere jihadster i England og i Europa. Dette har jeg gjort fordi jeg mener vi må lære mer om hva det faktisk er som driver unge mennesker inn i dette. På den måten kan vi bli mer effektive i kampen mot radikalisering. Vi må bli bedre på å redusere antallet unge mennesker som tilslutter seg disse voldelige gruppene. Radikalisering handler om smerte,» sier Khan.

Ekskludering. Mye av arbeidet med filmen gikk ut på å få innpass og skape tillit hos menneskene hun ønsket å intervjue. En av dem er imam Abu Munatsir, lenge kjent som «jihadismens gudfar». Muntasir fungerte lenge som en sentral, muslimsk leder i Bradford. Han benyttet sin posisjon til å hisse til jihad, og lokket mange unge menn til å verve seg. Kahn forteller at følelsen av ekskludering og fremmedgjøring er en gjennomgående grunn til at unge mennesker blir sårbare for rekruttering til ekstremistiske grupperinger. Hun mener mediene må ta sin del av ansvaret for at mange muslimer i vestlige samfunn føler seg ekskludert. «En av de tingene som er mest frustrerende med mediene, er at de stadig insisterer på å promotere noen av de mest ekstreme stemmene som typiske muslimer. De inviterer dem til debatter, vel vitende om at ekstremistene kommer til å si noe provoserende, og dermed gjøre debatten mer sensasjonell. Hver gang de gjør dette, forsterker de negative stereotyper, og avviser de progressive stemmene i miljøet. Sannheten er at det egentlig er mange muslimer som ikke er interessert verken i politikk eller religion. De fleste muslimer i Norge er som enhver annen nordmann – de er mer interessert i å betale ned på lånet og forsikre seg om at barna gjør det bra på skolen, enn de er i å etablere en islamsk stat. Men mediene foretrekker å fokusere på de konservative og ekstreme, noe som både fremmer fordommer og gir ekstremistenes synspunkter effektiv gratisreklame,» mener Khan.

Flere kvinner. Den 18. september arrangerer Khans egen organisasjon Fuuse konferansen «Fuuse Forum». Hit kommer blant annet tre personer som tidligere har vært involvert i islamistisk ekstremisme. «I filmen snakket jeg blant annet med to unge menn som hadde blitt utsatt for rasistisk motivert vold. De følte en distanse til foreldrenes kulturbakgrunn, samtidig som de følte at det ikke var plass til dem i det britiske samfunnet. Det er mange grunner til at unge mennesker lar seg rekruttere til ekstremisme, og grunnene varierer også fra sak til sak. Den overordnede beskjeden er at vi må etablere et samfunn der alle kan være trygge på at de vil bli behandlet rettferdig og som likeverdige medlemmer av samfunnet, uavhengig av etnisitet og religion,» sier Khan.
En av deltakerne på konferansen er Yasmin Mulbocus, som var medlem av en ulovlig ekstremistgruppe i England fra 1996 til 2000. I filmen forteller Mulbocus om da hun for noen år siden ble voldtatt, og hvordan politiet henla saken etter bevisets stilling. «Jeg hevnet meg på en måte ved å bli en ekstrem fremmedkriger,» forteller hun i filmen. «Jeg tenkte at en sharialov ville ført til at den skyldige ble henrettet. Det følte jeg ville vært riktig.» For Mulbocus kom vendepunktet da hun en dag ble innkalt til samtale på datterens skole: «Jeg forsto jeg måtte forlate jihadmiljøet da læreren til datteren min kalte meg inn til en prat, og sa ’vel, datteren din fortalte klassekameratene sine at det er greit å drepe ikke-muslimer’.»
Nå jobber Mulbocus for å motvirke rekruttering av unge mennesker til ekstremistgrupper. Khan forteller at stadig flere kvinner slutter seg til slike grupperinger. «For noen av dem handler det om flukt. Mitt poeng er at kvinner kan være akkurat like rasende, blodtørstige og politisk aktive som menn. En annen dimensjon er det livet mange av disse kvinnene lever, der det stilles strenge krav til hva slags liv de kan og ikke kan leve. Ibant er disse kravene så strenge at kvinnene bryter ut. Det er en flukt som kan oppleves som en frigjøring, siden de kanskje for første gang tar et eget valg. Så kan de pakke det inn i religion og slippe å bli anklaget for å forlate sin tro, slik de ville blitt dersom de brøt ut for å bli en del av det vestlige samfunnet. Det blir et valg som virker mer riktig for disse kvinnene,» sier Khan.

«En av de tingene som er mest frustrerende med mediene, er at de stadig insisterer på å promotere noen av de mest ekstreme stemmene som typiske muslimer.»

Dialog. I mars startet Yousef Bartho Assidiq og Faten Mahdi Al-Hussaini organisasjonen JustUnity. Assidiq konverterte til islam i voksen alder, og har selv vært en del av en ekstremistisk gruppering. Gjennom JustUnity jobber han for å skape dialog. Kahn mener mennesker som har vært en del av ekstremistiske bevegelser i Norge eller utlandet, kan fungere som en ressurs når de kommer tilbake. «Noe av det som gjør at unge mennesker tilslutter seg radikale og ekstreme bevegelser, er naivitet. Vi kan anerkjenne at ungdom gjør feil, og vi kan anerkjenne at det krever mot å innrømme at man har gjort feil. Jeg mener avhoppere kan være viktige ressurser. De kan hjelpe til ved å fraråde andre unge å gjøre den samme feilen de selv har gjort. Vi trenger mennesker som kan avsløre den brutale virkeligheten på innsiden av jihadistbevegelsene, og på den måten komme i kontakt med andre unge som står i fare for å bli radikalisert,» sier hun. «Vi må jobbe for å bryte ned gettoer, og forsikre oss om at vi ikke ender med å bli fremmede for hverandre. Barna våre må vokse opp side om side, og vi må forsikre oss om at unge mennesker får den støtten de trenger på skolen,» avslutter Khan.

Filmen vises på NRK 29. september.


carima@nytid.no

---
DEL