Radikal og føderal

Når ble det en kampsak for venstresiden å motarbeide regulering av markedskreftene?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Ny Tid nummer 45 etterlyser nei-aktivistene Wegard Harsvik og Jo Stein Moen føderalistene i EU-debatten. Jeg tar oppfordringen, og konstaterer at stadig flere på venstresiden deler min oppfatning om at nye og offensive grep må tas for å styre markedskrefter til fordel for miljø, solidaritet og velferd – spesielt internasjonalt. Dette er bakteppet for en radikal og føderal tilnærming til unionen.

I likhet med EU-motstandere fra andre politiske leire, trekker de to nevnte sosialdemokrater frem eksempler på kontroversielle EU-vedtak som bekreftelser på «hvor forferdelig» unionen er. Siste mote når det gjelder slike eksempel som brukes av EU-motstandere på venstresiden er tjenestedirektivet. EU-motstandere på høyresiden bruker gjerne EUs strenge miljøstandarder som eksempel på at EU er et slags «sosialistisk eksperiment som knebler det frie initiativ». Det sentrale poenget er i denne sammenheng er at EUs institusjoner har fått økt innflytelse og lager regler som griper inn på stadig nye områder av samfunnet.

Gjennom EØS-avtalen blir EUs lover og regler hovedsakelig også gjeldene i Norge, på tross av at vi ikke er EU-medlemmer. Harsvik og Moen gir tallrike eksempler på slike EU-vedtak de er imot og konkluderer derfor med at vi bør si nei til Norsk medlemskap i EU. Dette er ikke logisk konsistent. Egentlig burde kanskje hele «Nei til EU» vurdere å skifte navn til «Nei til EØS-avtalen». Det ville ha vært en mer treffende overskrift for den argumentasjonen som fremføres. Den har iallfall fint lite med medlemskapsspørsmålet å gjøre.

Føderal makt?

Debatten om hvorvidt EU er en føderal makt er egentlig en retorisk avsporing fra det faktum at EUs institusjoner har stor og økende innflytelse. Regler og lover som regulerer alle de fire friheter innenfor fellesmarkedet, vedtas på løpende bånd og får direkte virkning i alle medlemsland og i EØS-området. Mine spørsmål til Harsvik og Moen er: Når ble det en kampsak for venstresiden å motarbeide denne typen regulering av markedskreftene? Hvorfor er det blitt et politisk mål å forhindre en unionsprosess som produserer internasjonale regler på områder der nasjonale myndigheter ikke evner å styre markedskreftene?

Mitt svar er at et sterkere EU betyr større muligheter for å styre markedskrefter til fordel for miljø, solidaritet og velferd. Dette betyr at en radikal tilnærming til EU innebærer å støtte unionsprosessen. Noen vil kanskje se det som et paradoks at en radikal tilnærming er å etterlyse mer union, ikke mindre. Det er derfor kanskje på sin plass å minne om at de store partiene på venstresiden i Europa gjerne har nettopp en slik «unionistisk» tilnærming. Det er Norsk venstreside som, iallfall frem til nå, har vært unntaket. Det er selvsagt vanskelig å forestille seg at Norsk venstreside i nær fremtid skulle samle seg på ja-siden. Allikevel er det iøynefallende at mange på venstresiden har kommet frem til et ja-standpunkt, mens mange andre har kommet frem til at veivalget i 94 neppe var noen god løsning og at dette spørsmålet er langt fra løst. Et tankekors er for eksempel at det i dag er flere EU-tilhengere i SV enn det er EU-motstandere i Arbeiderpartiet.

Om markedsstyring

Kjenner jeg Harsvik og Moen rett, vil de straks skyte inn to argumenter mot det syn at EU som en internasjonal arena kan bidra til en mer radikal politikk: Det ene argumentet er at EU visstnok skal ha «traktatfestet markedskreftens frie spill». Det andre (som de også nevner i intervjuet) er at det for tiden er borgerlig flertall både i EU-parlamentet og i kommisjonen. For å ta den såkalte «traktatfestingen av det frie marked» først. Her møter den radikale nei-siden seg selv i døra. Store deler av nei-argumentasjonen handler jo nettopp om «hvor forferdelig» det ene direktivet eller den andre regelen måtte være. Disse regler og direktiver utgjør nettopp en slik regulering og styring av markedet som det påstås skal være «traktatfestet forbudt i EU».

Spørsmålet er derfor ikke om EU kan, men hvilken politikk som skal føres gjennom de regler og direktiver som vedtas i EU. Med andre ord, det politiske beslutningssystemet i EU har det til felles med vår nasjonale politiske arena, at ulike politiske interesser kappes om hvilken politikk som skal føres. I denne interessekampen står jeg, Harsvik og Moen trygt i samme politiske tradisjon. Vi er bare uenige om vi skal delta i denne dragkampen også på EU-nivå eller fortsette å late som om dette ikke angår oss.

Hvilken politikk?

Så til Harsvik og Moens andre argument imot EU, nemlig at det er borgerlig flertall i dets styrende organer. Til dette er å si at EUs institusjoner styres av det til en hver tid valgte politiske flertall. Det kan da virkelig ikke være et argument imot EU-medlemskap at man er uenig med det nåværende politiske flertallet i EU-parlamentet? Man blir vel heller ikke motstander av Stortinget fordi man er uenig i dets politiske sammensetning?

I demokratiske politiske systemer bestemmer folket hva slags politikk som skal føres. I likhet med Harsvik og Moen hadde også jeg foretrukket et flertall for venstresiden både i parlament og kommisjon. Desverre har folkeflertallet valgt noe annet for denne perioden, men vi må like fullt leve med de beslutninger som fattes. Det rådende politiske flertall i EUs institusjoner burde snarere inspirere til økt innsats fra venstre hold over hele Europa, ikke få oss til å stikke hodet i sanden og tro at så lenge vi ikke er EU-medlemmer blir ikke EUs politikk gjennomført. For den blir den – som oftest også i Norge. Det er ingen løsning å late som noe annet.

Et radikalt EU?

En av Norges fremste EU-kjennere, Ny Tids egen EU-skribent Dag Seierstad, rapporterer kunnskapsrikt i denne avis om ulike politikkområder der EU vedtar lover og regler. Ofte er konklusjonen at han er uenig i mye av den politikken som føres. Jeg kan tenke meg at Seierstad også er uenig i mye av det Stortinget og regjeringen her hjemme foretar seg. Seierstads spalter illustrerer derfor hovedpoenget på en god måte: At EU utarbeider politikk på stadig nye områder, så når man er uenig med det rådende politiske flertall, er det naturlig å kritisere den politikk som føres.

Seierstads kritiske saumfaring av det ene saksområdet etter det andre er derfor interessant lesing fra et venstreradikalt ståsted, men den endrer ikke på det sentrale når man skal vurdere unionen som sådan. De vedtak som fattes i EU er gjenstand for politisk dragkamp og uansett utfall, blir disse reglene gjeldende – ofte også i Norge. Løsningen er derfor ikke å dvele for mye ved gamle vedtak man er uenig i, men heller å gå inn i de til enhver tid pågående politiske stridigheter for å forsøke å påvirke utfall til fordel for venstreradikale løsninger.

Strategien må være å forene krefter på Europeisk venstreside og kjempe for at EUs politikk til en hver tid er så radikal som velgerne gir mandat til. Noen slag vil man tape – andre vil man vinne. Det som er sikkert er at man ikke vil oppnå noen politiske resultater ved å nekte å forholde seg til beslutningsprosessene. En god og offensiv strategi for venstresiden bør snarere være å gripe de mulighetene som finnes for å skape et bedre samfunn.

---
DEL

Legg igjen et svar