En radikal parlamentkvinnes erindringer

I skyggen av Labours lederstrider har Harriet Harman gjort livet enklere for britiske kvinner.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

A Woman’s Work

Harriet Harman

Allen Lane

UK

«Today’s unreasonable demand is tomorrow’s conventional wisdom.»

Kjønnsrevolusjon. Jeg ble født i 1985, i London. Da jeg kom til verden var den britiske «Sex Discrimination Act» og «The Equal Pay Act» ti år gamle, mens den norske likestillingsloven var syv. Jeg er altså oppvokst i kjølvannet av en feministisk revolusjon, og som mange på min alder, har jeg tatt flere goder for gitt. Å løfte frem dem som kjempet for disse lovene er ikke bare en fin måte å vise sin takknemlighet på – det er også en påminnelse om hvor mye som er konstruert, og hvordan vi, gjennom våre valgte representanter, former samfunnet. I dagens politiske klima er det flere som forfekter gamle kjønnsidealer fordi de mener disse rollene er «naturlige». Jeg tror, som sitatet ovenfor illustrerer, at det naturlige ofte er et annet uttrykk for det tradisjonelle/vante, og at kampen mot undertrykkende tradisjoner dessverre langt fra er over.

I 1982 var det flere parlamentsmedlemmer som het John enn det var kvinner.

I Harriet Harmans fødeår1950  så både Norge og Storbritannia betraktelig annerledes ut. I Storbritannia var det for eksempel lov til å la være å ansette kvinner på grunn av deres kjønn, og hvis de ble ansatt, var det helt greit å gi dem lavere lønn enn menn i tilsvarende yrker. Harmans familie var progressive, og både hennes mor og bestemor hadde høyere utdannelse og arbeidserfaring. Bestemoren hadde jobbet som lege og moren var utdannet jurist, men moren valgte å være hjemmeværende med sine fire døtre under deres oppvekst (i den grad datidens velferdsordninger gjorde dette til et valg). Harriet Harman tok selv jussutdannelse, og fant seg fort til rette i de radikale juristmiljøene, som blant annet kjempet mot den ovennevnte diskriminerende arbeidslivspraksisen, og i 1982 ble hun valgt som «member of Parliament» (MP) fra distriktet Peckham. (En tragikomisk tilleggsopplysning: I 1982 var det flere parlamentsmedlemmer som het John enn det var kvinner.) Harman er i dag det lengstsittende kvinnelige parlamentsmedlemmet i Storbritannia.

På konemiddag. Mens Labour sett fra Norge er mest kjent for lederstridene mellom Blair og Brown, brødrene Milliband og Corbyn mot røkla, kontroverser rundt Irakkrigen og Blairs flørting med nyliberalisme og New Public Management, så har Harmans arbeid gått under radaren for mange. I A Woman’s Work skriver hun nøkternt, men engasjert om sitt arbeid. Noe av det mest interessante er det hun forteller om bekjempelsen av voldtekt og vold i hjemmet. Da hun i 2001 fikk jobben som Solicitor General fikk hun en mulighet til å påvirke lovgivningen på disse områdene. Hun så blant annet hvor ofte provokasjonsargumentet ble brukt, og tok til orde for at dette ikke burde være mulig som et forsvar for å ha skadet eller drept noen. Ulovlig ble det også fra 2009. I oppfølgingen av volds- og voldtektssaker ble det tydelig at kvinner ble underlagt strengere moralske lover enn menn, og Harmans analyse av disse er slående – og sørgelig aktuelle i Norge også i dag, i lys av både Hemsedalsaken og den generelle underrapporteringen av voldtekter. Harman viser til en sak der en mann hadde banket sin kone så mye at hun måtte ligge på sykehus i fire dager, men der mannen slapp fengselsstraff fordi han ble ansett på som en stor ressurs for lokalmiljøet. Det ble blant annet trukket frem at han hver jul stilte opp som julenisse for de innlagte barna på sykehuset. Harman argumenterer imidlertid for at hans status som forbilde i nærmiljøet ikke gjør forbrytelsen noe bedre, men tvert imot verre.

Harman ble som Labour-leder invitert på G20-møtets middag for konene. Dette var for øvrig i 2009.

Harman har et skarpt blikk for de ulike forventningene samfunnet har til kvinner og menn, og selv om man i boken bare får høre hennes side av saken, er dette til gjengjeld en side med et vell av førstehåndskjennskap til diskriminering. Harman forteller om hvordan de mannlige parlamentsmedlemmene gjorde narr av klærne hennes på 80-tallet, som da den konservative Terry Hicks i 1984 uttrykte at «any resemblance between Harman and a lady is entirely coincidental». (For ordens skyld gjorde han også narr av Corbyns pologenser.) Et annet eksempel er da hun som nestleder i Labour ble invitert på G20-møtets middag for konene og måtte høre på en diskusjon om slankekurer, mens Gordon Brown diskuterte løsninger på den globale finanskrisen med de andre politikerne. Dette var i 2009.

Kakebakerkarrierekvinne? Jeg kunne gått nærmere inn på de mindre gode aspektene ved boken, som hvordan Harman litt for glatt hopper over den tydelige høyredreiningen i den økonomiske politikken til Blairs New Labour, eller hvordan sjangeren politiske memoarer litt for ofte blir en ode til en politiker der seirene fremstilles som perler på en kjede av fastlåste årsakssammenhenger. Sagt litt enklere: Her er det lite rom for ambivalens, meningsforskyvning og tvil. Dette er skrevet i politikerspråk.

Men A Woman’s Work er likevel en viktig bok, fordi den minner oss på hva kvinnebevegelsen i det konservative Storbritannia har fått til, og ikke minst inneholder den gode resonnementer om likestilling som loven alene ikke klarer å implementere. For vi har ennå en vei å gå når det gjelder holdninger, og vi bør stille oss på barrikadene og spørre: Hvorfor får kvinner fremdeles så mye av skylden og ansvaret i voldtektssaker? Hvorfor er det mer sosialt akseptert og utbredt å kommentere en kvinnes utseende og kropp enn en manns? Og hvorfor blir kvinner sett på som mindre kompetente ledere enn menn?

Sistnevnte formuleres godt av Harriet Harman, som «Clinton-gåten» (The Clinton Conundrum) og gjør utsagn som at likestillingen har gått for langt til skamme: «Bake cookies and you are a real woman, but you can’t be a leader, fail to bake cookies and you can be a leader, but you’re not a real woman.»

---
DEL