Bestill sommerutgaven her

Rabulist, litteraturforsker, politiker og dikter

Innerst i hjertet har jeg min forstand. Biografien om Georg Johannesen
Forfatter: Alfred Fidjestøl
Forlag: Det Norske Samlaget (Norge)
BIOGRAFI / «Den som ikke er gal på sin egen måte, må delta i den kollektive galskapen.» Dette er en av Georg Johannesens (1931–2005) mest treffende selvkarakteristikker, skriver Alfred Fidjestøl i en ny biografi om dikteren, politikeren og retorikkprofessoren.

(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)

«Sitatkrafta i utvalde sentensar» av GJ er uomtvistelig. Uansett hva man skulle mene om fenomenet Georg JohannesenGeorg Johannesen (GJ), skapte han formuleringer som huskes:

«Mitt første samleie / fant sted under Koreakrigen», heter det i et dikt fra slutten av 50-tallet. Den kjappe kryssklippingen av privatliv og politikk er effektfull, men også et av hovedproblemene med GJ som både dikter og politiker. GJ hadde mange kvinnehistorier i sine yngre dager, Han hadde drag på damene, blant annet fordi han var kvinnehater, antyder Fidjestøl et sted.

Biografien siterer fra en rekke brev til GJs ungdomskjæreste, tekstilkunstneren Siri Blakstad (f. 1938). Her snakker GJ om «den knappe, bitre steinformen» sin, som «har kulminert i de diktene som har med oss å gjøre». Disse brevene gir en ny og personlig bakgrunn for GJs mest kjente – og ugjennomtrengelige – diktsamling Ars Moriendi (1965). Og som Fidjestøl skriver: «Det var som det kvilte ei forbanning over forholdet mellom Siri Blakstad og Georg Johannesen. Kvar gong dei var saman, skildest dei som uvenner. Straks dei var åtskilde, lengta dei som galne.»

Hjerte og forstand

Tittelen på Fidjestøls biografi Innerst i hjertet har jeg min forstand er tatt fra GJs tredje samling Nye dikt (1966): «Skjelettet er innerst / i hver eneste mann / Og hva har jeg innerst i hjertet? Innerst i hjertet har jeg min forstand.»

Begrunner disse linjene GJs kyniske og usentimentale skrivemåte? Bildet blir absurd hvis man tenker forstanden som et «skjelett» for hjertet. Viljen til rasjonell kontroll virker krampaktig. Ofte er det likevel «som dei private sorgene piplar fram mellom linjene», konstaterer Fidjestøl.

Georg Johannesen

«Den som sier: Se på denne rosen / leder deg bort fra / blodflekkene på veien.» Disse velkjente verslinjene betydde at vi ikke kunne «bruke vår følsomhet som et vern mot virkeligheten, for da blir det en falsk virkelighet», sa GJ i et intervju.

Jan Erik Vold har hevdet at GJs «indre mørke» var større enn Brechts. Kjernen i mørket var ubalansen i mann–kvinne-spørsmålet, en manglende tillit som aldri forsones, ifølge Vold anno 1981.

På grunn av blodflekkene på veien skulle ikke rosene få lov til å være skjønne. Dette gjør livet mer ulevelig enn nødvendig. Hvis man av og til utelukkende konsentrer seg om roser og samleier, får man også mer energi til å engasjere seg mot krig og blodflekker.

Filosofen Thomas Krogh skrev i en anmeldelse av GJs Den norske tenkemåten (1975) at «det mest individuelle og selvstendige politiske og litterære forfatterskap i Norge i de siste 15 år er det klareste uttrykk for en kollektiv erfaring».

Men på sitt verste var GJ også et vrengebilde av det han angrep. «Økt bruk av skjellsord vil heve saklighetsnivået i norsk politikk», lyder ett av hans mange paradokser.

«Økt bruk av skjellsord vil heve saklighetsnivået i norsk politikk.»

GJ hevdet at NRK burde sende porno og boksekamper fremfor fordummende debattprogrammer. Samtidig gråt han sentimentalt i fylla når han snakket om sitt siste store identifikasjonsobjekt, jesuitten Kloster-Lasse. Blandingen av brutalitet og sentimentalitet er også typisk for deler av den amerikanske kulturen GJ elsket å hate.

Norges-hater og rabulist

Et spørsmål Fidjestøl stiller, men ikke besvarer fullt ut, er hvordan GJ kunne slippe unna med sine hardtslående og usaklige karakteristikker så lenge. Han kunne også være hardhendt overfor dem som sto ham nær. Da vennene i tidsskriftet Basar (1975-1981) trykte en uferdig versjon av essayet om brukslyrikk og varelyrikk, truet han med advokater! Han ville også suspendere sine partikamerater Gordon Hølmebakk og Sigurd Evensmo fra alle verv i SF etter en diskusjon i Forfatterforeningen der de var uenige med ham.

GJ forvekslet altfor lett private konflikter med storpolitiske problemer.

Men Fidjestøl nevner ikke at GJ også kunne forlange skriftlig unnskyldning av dem som kritiserte ham offentlig. På et møte i Studentersamfundet i Oslo om tidsskriftet Agoras temanummer om Bjørnson i 1990 var jeg frekk nok til å påpeke at GJ og Bjørnson ikke var så ulike: Akkurat som Bjørnson behandlet Norge som sin egen storstue, forvekslet GJ altfor lett private konflikter med storpolitiske problemer – for eksempel i debutromanen Høst i mars (1957). Noen år etter arrangerte Samfundet et debattmøte om retorikk. GJ forlangte da skriftlig unnskyldning for min opptreden på Bjørnson-møtet i 1990. Ellers var det uaktuelt å sitte i samme panel, sa han til kulturutvalget. GJ var naturligvis mye viktigere å ha med, så jeg trakk meg. Selv om han ikke fikk noen beklagelse, fungerte kravet om skriftlig unnskyldning effektivt!

GJs paradoksale suksess som Norges-hater og rabulist har blitt knyttet til Herbert Marcuses begrep om «repressiv toleranse»: Kapitalismen kan absorbere kritikk ved å gjøre den opposisjonelle til et gissel for det liberale demokratiet. Jo mer han kritiserer, desto mer trykker samfunnet ham til sitt bryst. Men før man kjøper denne forklaringen, bør nok også GJs autoritære kritikkhåndtering tas med i beregningen.

Obligatorisk lesning

Kan man i det hele tatt rette vektige innvendinger mot en så solid og omfattende biografi som denne? I GJs ånd kunne man påpekt at biografien er teoriløs. Er det en dikterbiografi, en politisk biografi eller en psykobiografi – hva kan leseren forvente? Fidjestøl følger materialet, og derved blir biografien alt dette. Kildearbeidet er grundig og mer enn oppveier manglende metodologiske drøftinger.

Bare de som tror at de selv er uten svake sider, vil godte seg over GJs feil.

GJs kombinasjon av rabulist, litteraturforsker, politiker og dikter er unik. Han hadde sine demoner å slite med, som de fleste kunstnere. (Boken inneholder også en egen del med bilder av hans malerier.) Bare de som tror at de selv er uten svake sider, vil godte seg over GJs feil. Tvert imot får man lyst til å lese ham om igjen etter at Fidjestøl har gitt oss et vell av ny informasjon å assosiere tekstene med.

Fidjestøls velskrevne biografi på 500 sider ekskludert noter og litteraturliste fremstår som obligatorisk lesning for alle som er interessert i norsk politisk debatt og litteraturhistorie fra 1950-tallet til tusenårsskiftet.

Avatar photo
Eivind Tjønneland
Idehistoriker og forfatter.

Du vil kanskje også like