Traumefortellingene kommer tett for tiden. Denne skiller seg ut ved at overgrepshistorien fortelles i en sirkussetting, som der den fant sted, og at det er tidligere barnesirkusslaver som formidler sin livshistorie i denne sterke nysirkusforestillingen.
Sirkuslivets mørke side
700 nepalesiske barn er blitt reddet fra indisk sirkusslaveri per 2015, forteller den kjente walISke produsenten Ali Williams meg. Små barn ned i 3-4-årsalderen blir røvet eller solgt til sirkus. Tvunget til å lære seg sirkusferdigheter gjennom lange dager med blodslit, vold og trusler. Med lite mat og hvile, uten sikkerhetsnett og hjelp med fall- og sårskader, bortsett fra den de kan gi hverandre.
Kun 13 av de 700 barna ønsket eller var i stand til å fortsette med sirkus etter de var blitt frigjort. Et kompani av tidligere barnesirkusslaver som ville fortsette å opptre ble skapt – Cirkus Katmandu. Men kun to – Renu og Aman – var sterke nok til å takle å bære en selvbiografisk forestilling om sirkusslaveriet. As a Tiger in the Jungle er en forestilling om overlevelse mot alle odds.
Rampelyset lindrer
Smerten forestillingen volder utøverne, er dobbel. Kroppene deres er fulle av skader som hemmer dem. Hver tillærte bevegelse er dessuten en påminner om det tidligere slaveriet. Likevel trollbinder og trøster fremføringen både dem selv og tilskuerne.
Beretningen blir ikke uutholdelig – selv når den er det.
De tidligere barneslavene beveger seg grasiøst og gripende i en trapesring høyt over bakken. Traumefortellingens transcenderende kraft opphever tyngdeloven på en usedvanlig måte. De holder hardt fast i hverandre i tillit og livsdrift. De er der for hverandre – det eneste som hindrer den ene fra et fatalt fall, er den andre. Ikke bare fysisk, men også psykisk, griper de om hverandre. I dette overjordiske, vektløse bildet flettes en oppveksthistorie inn – en historie som er for grufull til at forestillingen kan gjengi det verste.
Publikum holder de tidligere sirkusslavene oppe i målløs beundring og medfølelse gjennom hvert minutt og hver pinefulle bevegelse. «Møtet med publikum har alltid vært kjærlighetsfylt,» forteller sirkusartistene når jeg snakker med dem under prøvene.
Rått kjøtt og skulpturering
Sirkus nøyer seg vanligvis med å imponere og sjokkere, men As a Tiger in the Jungle formidler sitt budskap lavmælt og melodisk. Regien er stram og gjennomtenkt. Utvalgte ord og bevegelser maner frem en barndom brått slukt og fortært av et helvete hvor barn kun er en forbruksvare. Allikevel, menneskelighet og kunstnerisk formidling skaper også skjønnhet i en skremmende og aktuell beretning om å være fanget i en bestialsk hverdag.
Med enkle midler fortelles det ufattelige. En naivistisk tillaget tiger i forestillingen – som representerer en ekte tiger slavesirkuset hadde – værer en dag lukten av rått kjøtt; et av barna har fått et kjøttstykke av en landsbyboer rett før forestilling, og rekker ikke å vaske ansiktet før han skal i manesjen. Villdyret som vekkes, angriper og nådeløst sleper med seg barnet, gjør salen stum. Vi er ikke lenger på sirkus, men der det skjer. Jeg kjenner på blodsmak i munnen og skam. Renu og Aman opplevde faktisk at en medslave og venn ble drept og spist av sirkusets tiger. Det kunne like godt vært en av dem.
Virkeligheten for sterk
Sverre Waage (Cirkus Xanti) forteller meg at tigerscenen er neddempet. I virkeligheten ble guttungen fortært midt i manesjen, rett foran de andre barna og publikum. Forholdet mellom dokumentarberetning og de faktiske hendelser er ikke lenger en-til-en. Beretningene omskrives for at publikum skal klare å forholde seg til dem. Skulpteringen sørger for at det ikke blir uutholdelig – selv når det er nettopp det.
I forestillingen blir barna røvet av menneskehandlere, mens i virkeligheten blir de ofte solgt av egen familie. Produsent Williams påpeker den umulige økonomiske situasjonen mange av barneslavenes foreldre befinner seg i. Det er lett å dømme når man selv ikke står overfor umulige valg – som å måtte ofre ett barn for å kunne brødfø de andre.
Det var Williams som hentet inn Waage til Cirkus Katmandu. Forestillingen er utviklet gjennom samtaler med de tidligere barneslavene om deres liv. Waage har dessuten tilført forestillingen en tredje karakter: en kidnappet båtflyktning videresolgt til sirkuset (glitrende spilt av norsk-vietnamesiske Loan Hoeng). Grepet gjør forestillingen brennende aktuell; mangel på beskyttelse gjør barn på flukt svært sårbare for utbytting. Redd Barna rapporterer at en million barn forsvinner årlig.
Ukuelig mot
Under prøvene dagen etter roser jeg Renu og Aman for det motet de viser ved å utsette seg for den påkjenningen det er å formidle det uhyrlige de har opplevd igjen og igjen. Renu sier stille: «Vi kan ikke noe annet.» Men hvordan klarer de å fortsette med sirkus etter alt de har vært gjennom? Aman utbryter: «Å opptre var aldri vanskelig – publikum så oss, omfavnet oss. Treningen derimot…» Ansiktet fordreies og kroppen blir tung.
Menneskelighet og kunstnerisk formidling skaper skjønnhet i en skremmende og aktuell beretning om å være fanget i en bestialsk hverdag.
En usedvanlig sterk beretning blir enda sterkere av den ærlige fremføringen. De tidligere barnesirkusslavene byr raust på emosjoner, opplevelser og betroelser. Samtidig byr de uforvarende på den felles historien kroppene deres er preget av. Sirkusslavebarn som ble skadet og ikke klarte å hele seg selv eller trosse smertene, ble kassert som søppel. I forestillingen omtales de som «synkende steiner». De overlevende bærer ikke bare sine egne traumer, men også traumene til barna som bukket under. Renu og Aman plages av at de klarte seg når så mange ikke gjorde det.
Selvsabotasje eller traume?
En så autentisk og rystende forestilling er sensasjonell og burde erobre verden. Men de frigjorte barneslavene vegrer seg mot egendrevet trening – noe som bekymrer både regissøren og produsenten. De er urolige for at forestillingen taper kvalitet og muligheter.
Men er det ikke motsatt? At vegringen er en traumereaksjon? Treningen vekker minner som kroppenes overlevelsesinstinkt skyr. Selv om barna er villige, er kroppene deres uvillige. De innprentede bevegelsene gjør at de rykkes tilbake til det grusomme. Bare de sterkeste av oss hadde klart å stå i slikt. Hadde treningsvegringen vært innlemmet i forestillingen, ville det i mine øyne løftet den ytterligere.
