Quo vadis, festivaljazz?

Er det forvirrende for jazzbegrepet at Molde Jazzfesival har så mye ujazz, spør Bjørn Stendahl.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Svaret ligger for en del i markedsføringen og fokuseringen. I pressen kan vi på forhånd lese at nå er festivalen i boks: B. B. King, Erykah Badu og Anja Garbarek er sikret!

Er det pressen som har skjev fokusering på en jazzfestival – eller er det festivalledelsen selv som gir slike signaler?

Festivalledelsen vil nok gjerne skylde på media, som er så innmari interessert i det populære. Men så enkelt er ikke bildet for oss som var til stede ved festivalens pressekonferanse i Oslo. Festivalens avtroppende daglige leder avspiste den streite alminnelige jazz med bisetninger, og fokuserte med tyngde på det som var hipt og heftig. I det trykte programmet var det B. B. King, Erykah Badu og Gospel Children of New Orleans, som fikk bredest spalteplass.

Moldejazz hevder at de store blues- eller soul-konsertene på Romsdalsmuséet, og andre populære tiltak, for eksempel tre utsolgte kirkekonserter med gospelbarna, bringer penger i kassa, noe som kan subsidiere den «rene» jazz. Dette er sikkert riktig – og for så vidt en akseptabel grunn. Og konflikten er klar: Mindre fokusering på det utenomjazzlige styrker jazzprofilen utad, men skaffer ikke så mange folk til byen!

Ond sirkel

På den måten har festivalen havnet i en ond sirkel. Selv om ledelsen benekter det, må presset fra byens kremmere, og forvaltere av kommunale inntekter, merkes. Flere folk til byen, større omsetning og det forjettede ord «vekst».

Festivalen merker det også ganske direkte på pungen. I 1998 var jazzfestivalen «renere» enn på lang tid og gikk 1,4 millioner i underskudd. De tre siste årene har det vært omtrent to tredjedeler jazz og en tredjedel såkalt «beslektet» – og festivalen går med et pent overskudd.

Og det er bra.

I fjor fikk Moldefestivalen status som såkalt «knutepunktinstitusjon». Men må Festspillene i Bergen og andre knutepunktinstitusjoner ha populærmusikk på svære utescener for å overleve? Nei.

Statsminister Stoltenberg åpnet årets Moldefestival og lovte faktisk mer penger. Så kanskje kommer tiden da arrangementet kan leve opp til sitt navn – være en jazzfestival.

Nok jazz

Men egentlig behøver ikke jazzpuritanerne syte. Det er nemlig mer jazz i Moldefestivalen enn du klarer å få med deg! Du kan velge og vrake i spennende musikalske tilbud – som det swinger av. Du kan føle en festivalstemning som er unik, en vennlighet og varme fra dem som står bak, med god grunn beundre de 750 gratis arbeidende funksjonærer.

I fjor fant festivalen på å engasjere en velrenommert amerikansk jazzmusiker til å samarbeide med norske musikere, ha såkalte «workshop» og opptre i forskjellige kombinasjoner uka igjennom. I 2000 var det pianisten Chick Corea, i år gitaristen Pat Metheny. Sistnevnte satte en virkelig høy standard for disse «artists in residence». Ni gjennomførte konserter, øving med nye ansikter hver dag, dertil et to timers seminar og jamming om natten! En stor energiutladning – og de fire intenst drivende intimkonsertene sammen med Paal Nilssen-Love, Arild Andersen, Mats Eilertsen og Håkon Kornstad hørte til festivalens høydepunkt – verdt en reise, som det står i turisthåndbøkene. Og hvem skulle tro at en forsiktig duo med Pat Metheny og Charlie Haden skulle samle to fulle idrettshaller – med andektige publikummere i eimen av gamle joggesko?

Nye retninger?

Den streite alminnelige jazz, forlengelsen av jazztradisjonen fra Buddy Bolden gjennom Armstrong og Ellington, Coleman Hawkins og Lester Young, Gillespie og Parker, Miles Davis og Sonny Rollins, Mingus og Coltrane, David Murray og Wynton Marsalis, denne midtstammejazzen som de markedsførende altså sveipte over med lette hender, har med årene fått en mindre plass i festivalprogrammet.

Det er verdt å merke seg at alle de nevnte stilskapere er amerikanske negre – hvor er disse blitt av i festivalene? Blues- og gospelkonsertene inneholdt mye mørk hudfarge, men jazzkonsertene var på sju (!) musikere nær preget av den hvite verden.

Moldejazz har proklamert at festivalen skal være en «spydspiss, som skal bidra til å flytte grenser i møtet mellom jazz og andre moderne kulturytringer – med spesiell tanke på DJ- og techno-kulturen».

Slik har Oslo-klubben «Blå» de siste tre år fått et fotfeste i Molde – med nærmest en egen festival i festivalen. Sentralt i Blå-konseptet er disc-jockeys og andre som skraper på plater, sampler og bruker elektroniske virkemidler – og spesielt i år: støykunstnere. Det skal bli spennende å se om dette er levedyktige trender – eller egosentriske repriser av lek på gutterommet, kortsiktig fremmet av klubbeiende siviløkonomer. Foreløpig virker støyartistene litt gammelmodige i sin noe uutviklete lek med støyelementer, 40-50 år etter Stockhausen og Nordheim.

Støy har ikke nødvendigvis noe med lydstyrke å gjøre, støy defineres som «lyd man ikke liker». Ofte er det ingen lyder å mislike, derfor er det ingen støy. Men sammen med akustiske jazzutøvere kan de elektroniske lydteppene virke mørke og udynamiske. Også et ankepunkt mot DJ-groovene, som ligger og pulserer relativt flatt; det blir jazz på en lydmasse, akkurat som 70-tallets jazz på rock, i stedet for jazz mot eller med lydtepper og jazz mot eller med rock.

Jeg leste for noen måneder siden en fersk amerikansk bok om «future jazz», om de siste tiårs samtidsjazz «med betydning for framtid». Her registrerte jeg at acidjazz, hip-hop og DJ-jazz omtrent ikke er omtalt. Det er tilsynelatende ingen viktig del av amerikansk nåtidsjazz. Er det en hvit, europeisk, eller nordisk, eller blå’sk, trend? Og er den levedyktig – og til gunst for musene?

---
DEL

Legg igjen et svar