Putins metode

Skyt først. Si det var en terrorist etterpå.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av ANNA POLITKOVSKAJA

[kaukasus] I vårt land kalles kamp mot terrorisme «spesialoperasjoner». Som oftest foregår disse som den som nylig fant sted i Khasavjurt, en by i Tsjetsjenias naborepublikk Dagestan.

Det var mandag, men ingen trengte vekkerklokke. Halv seks hørtes de første granatdrønnene. En vegg ble rasert. Hvem som sov på den andre siden er som vanlig ikke viktig. Denne gangen tar soldatene for seg Sultanov- og Bijbulatov-gaten. Overalt er det pansrede kjøretøyer, soldater fra de føderale styrkene og dagestanske politifolk.

Kvinner løper ut av husene med bøyd rygg og barn i armene. De gråter. I åttetiden samler folk seg. De forstår ikke at det ikke skulle være mulig å fange «dem» på en rolig måte – uten skyting. Mange tviler på om det i det hele tatt var terrorister der. Kanskje det bare var vanlige folk – som man dreper i dag og erklærer for å være terrorister i morgen. Det hersker total mistillit til folk med striper og stjerner. «Det er de hemmelige tjenestene som gjør det for statistikkens skyld.» Gamle som unge er sikre i sin sak.

Mengden blir større. Hundrevis av biler og mennesker står i veikanten. Soldater i hvite kamuflasjedrakter bommer sigaretter i stor stil. I bytte krever folk informasjon. «Er operasjonen over? Kan vi gå hjem?» Soldatene svarer: «Nei. Hører dere ikke?»

Og faktisk: Granatene drønner igjen. Soldatene bombarderer et hus der bare skallet står igjen. De kaster flere granater før de langsomt rykker inn i gården. Det er som om mengden står og ser på en kjedelig film. Folk diskuterer seg rolig fram til at det ligger tre lik der inne: En kvinne, en mann – og et tre år gammelt barn.

«Skal det være en opprørssoldat, liksom?» Soldatene gjesper og later som de ikke hører. På den ene siden foregår det en spesialoperasjon. På den annen side tror ingen – verken blant tilskuerne eller soldatene – at det finnes banditter i nærheten. Dermed likner det hele på et dataspill.

Om ettermiddagen stilner det. En to meter høy oberst i pelslue går bort til folkemengden, omgitt av soldater med automatvåpen. Det er Sergej Solodovnikov, nestkommanderende for Det sørlige føderale politidistrikt. «Tre geriljasoldater er drept,» erklærer obersten. «To av dem er ukjente. Den tredje er Letsji Eskiev.»

Mengden kommenterer: «Det er soldatene selv som nå minelegger området og slenger ut noe Wahhabi-litteratur for å bevise at det var geriljasoldater der.» «Hva slags opprørsoldater er det som tar med seg Wahhabi-bøker og setter seg på et minefelt sammen med barna sine? Og hvis huset virkelig var minelagt, hadde alt, også nabohusene, gått i lufta allerede i dag tidlig, da det ble skutt med granater.»

Et sted langt borte, mellom rekkene av soldater, har noen lik blitt trukket fram. Et panserkjøretøy brummer av sted. «Den har kjørt seg fast og kommer ikke av flekken,» kommenterer folkemengden. «Nei, den har ikke kjørt seg fast,» hvisker en dagestansk soldat, «den klemmer en av de døde flat, slik at han ikke skal slenge flere granater rundt seg.»

En ikke ublodig dag i Khasavjurt går mot kveld. På påtalemyndighetens kontor bekreftes det at liket av en av de drepte ble most til lapskaus. Det er ikke mulig å identifisere vedkommende, men det er etter all sannsynlighet terroristen Eskiev. Det var til pass for ham …

Ved disken i vakta virrer en kvinne rundt med tre gråtende småbarn. Det er enken etter Eskiev. Hun tar en av de små i den ene hånden og en plastpose med noen få eiendeler i den andre. Jeg spør hvor hun skal. Hun vet ikke. Leppene er blå. «Hvordan var mannen din?» Hun svarer: «Han var en vanlig mann.»

Barnet holder på å falle ned fra armen hennes, men hun fanger det i siste øyeblikk. Hun vet at liket av mannen ikke blir utlevert, det blir ikke noen begravelse, og alle rundt henne kommer til å være redd for hennes kompromitterende nærvær. Slik er det blitt: Man kan ikke omgås drepte terroristers familie, for da blir man selv anklaget for å være terrorist.

Anna Politkovskaia er journalist i avisa Novaja gazeta i Moskva.

Oversatt av Jardar Østbø

---
DEL

Legg igjen et svar