«Vet du hva Trump gjør? Han vasker dassen til Putin. Han gjør alt for lille Vladi som lille Vladi ikke kan gjøre selv: pisser på europeisk enhet, pisser på menneskerettigheter, pisser på NATO. Forsikrer oss om at Krim og Ukraina tilhører Det hellige russiske imperium.»
John le Carré, fra Agent running in the field (2019)
Det er ikke mye, kunne man mene, som skiller en spiontriller vesentlig fra livet ellers, bortsett fra noen faktiske detaljer. Som trillersjangeren har yrkesspionasje fulgt den generelle moderniseringen i samfunnet. Spioner gjemmer seg ikke lenger i mørke smug med oppbrettet frakkekrage. De går med jeans og ryggsekk, snakker fremmedspråk flytende og setter seg på buss og tog når de er ute for å drepe. Som Anatolij Tsjepiga og Aleksander Misjkin, da de dro til den engelske småbyen Salisbury for å eliminere den forhenværende dobbeltagenten Sergej Skripal. Oppdraget kom fra GRU [nå GU, red.anm], den mektigste og mest hemmelighetsfulle av Russlands etterretningsorganisasjoner. FSB, KGBs etterfølger, tar seg av innenlandssaker, mens GRU arbeider internasjonalt, med universelt tilintetgjørelsesmandat.
Modernisering og cyberkrig, troll-og «phishing»-triks kan dog ikke hindre en og annen fiasko. Tsjepiga og Misjkin lyktes riktignok med å forgifte Skripal og datteren ved å bruke den etter hvert berømte nervegiften novitsjok. De spaserte frem til ytterdøren på huset der offeret bodde, og sprayet dørhåndtaket med gift fra en parfymeflaske. Bare det at ingen døde helt denne gangen (heller). Dessuten var morderduoen så uheldig å bli effektivt etterforsket, deretter så ukloke at de demonstrerte sin mediale hjelpeløshet i et intervju på russisk fjernsyn – der de beskrev sin todagers «turistreise» til den «praktfulle» byen Salisbury, med sitt flotte kirkespir. Meningen med TV-opptredenen var å overbevise om agentenes uskyld. Isteden ble de latterliggjort, og 153 russiske diplomater ble utvist fra EU.
Analoge forbrytelser
Slike analoge forbrytelser finner nå sted i et digitalt miljø, med open source innovasjon. Identiteten til Skripals attentatmenn ble avslørt ikke minst gjennom Bellingcat, et nettbasert etterforskningsteam. Det benytter internett effektivt for å samle informasjon om kriminalitet på global basis og har blant annet bidratt til oppklaringen av Aleksej Navalnijs forgiftning.
Det var som om Putin hadde satt inn et judogrep og brukt motstanderens vekt mot ham.
Det dreier seg om en type kriminalitet som har smeltet sammen med politisk vanstyre opp til et nivå der demokratier trues i sine grunnvoller. I Shadow state. Murder, Mayhem and Russia’s remaking of the West foretar forfatteren Luke Harding, kjent blant annet for bøkene The Snowdon Files og Collusion, et frontalangrep på Putins Russland og på alle hans medløpere i Europa og USA. Gjennom nitide undersøkelser åpenbarer han hvordan russiske spioner hjalp Trump inn i Det hvite hus, hvordan de støttet Brexit, og hvordan Kremls politikk går ut på å korrumpere, true og ødelegge.
Leseren følger begivenhetene på nært hold. Harding var korrespondent for The Guardian i Moskva i fire år, inntil han ble utvist. Bokens hovedpunkter sirkler rundt Putins kriminelle maktapparat, aksjoner i Ukraina, sverting av Hillary Clinton gjennom manipulerende cyberangrep, hans medvirkning i forsøkene på å svekke Joe Biden foran presidentvalget 2020 samt Mueller-rapporten.
Hva har Putin på Trump?
Hvorfor støttet Putin Trump? Forfatterens svar: fordi han tidlig innså at Trump var et perfekt asset; et Putin-ess, en politisk analfabet øverst i maktpyramiden i det forhatte Vesten som han kunne dytte rundt til fordel for sin egen skyggestat. Det store spørsmålet, som til denne dag står ubesvart: Hva nøyaktig er det Putin har på Trump? Ekspresidenten nøler ikke med å tråkke på andre når det passer ham, men Putin har han behandlet som prinsessen på erten.
Ryktene har florert. Om kompromitterende opptrinn i Moskva, bestikkelser, møter som Trump vil ha det til at aldri fant sted. Noen av ryktene fant veien til rettssalen, via en advokat, en Mr. Cohen, i tjeneste hos USAs 45. president. I all stillhet hadde FBI avslørt Cohens forsøk på å gjemme bort sjefens skitne affærer. Mannen vandret deretter gjennom ydmykelsens dal, hele veien frem til fengselet. Trump ringte advokaten og oppmuntret ham til å «være sterk» og holde ut. I stedet raknet det for Cohen. Han erklærte seg skyldig i å ha etterkommet Trumps instruks – brukt ressurser fra valgkampanjen og betalt hysj-penger til prostituerte. Han innrømmet også å ha løyet for Kongressen om Trumps hotellprosjekt i Moskva. Han hadde stjålet skattepenger for mer enn 1,3 million dollar. På vegne av en mann han i retten kalte «rasist, en svindler og en juksepave».
Harding tar oss med til Helsinki i 2018, der vi får et levende bilde av akkurat hvor redd Trump var for Putin. Det er deres første møte, agenda ukjent. Presse til stede. Samme morgen hadde Trump tvitret at de dårlige forbindelsene til Russland skyldtes «amerikanske tåpeligheter» – med referanse til Mueller-rapporten. Så forsvant de to presidentene. I over to timer. Det var et hemmelig møte. Ingen noterte. Da de dukket opp igjen, bemerket en observatør: «Trump virket tappet for energi, nedstemt, nærmest forvirret, med flagrende jakke. Han stirret rastløst ned i gulvet. Det var som om Putin hadde satt inn et judogrep og brukt motstanderens vekt mot ham.» Til slutt blir Trump stilt på en avgjørende prøve, bedt om en kommentar angående Russlands innblanding i amerikansk valgkamp 2016. Trump: «Jeg har president Putin her. Han sa akkurat at det ikke var Russland. Jeg vil si følgende: Jeg ser ingen grunn til at det var dem.»
Naivitet uten uskyld
Luke Hardings budskap strekker seg lenger enn til å beskrive forhold vi delvis kjenner, om enn ikke i en lignende detaljrikdom. Han prøver heller ikke å frita amerikanske demokrater for egne svakheter eller underslå britiske velgeres ansvar for Brexit. Han stiller istedet vestlige samfunn foran speilet. Der ser vi en sammenhengende sump av unnfallenhet, grådighet og korrupsjon blant beslutningstakere av mange slag – politikere, diplomater, advokater, forretningsfolk. Vi ser også en naivitet uten uskyld.
«Vladis» merittliste er lang: forgiftning av Skripal og Navalnij. Vi har heller ikke glemt Aleksander Litvinenko, som døde etter å ha blitt utsatt for det radioaktive stoffet polonium-210. Da var han i gang med undersøkelser av drapet på den Putin-kritiske journalisten Anna Politkovskaja. Videre: spionasje 2016 til fordel for Trump; et mord i en park i Berlin; invasjonen av naboer og tyveriet av Krim.
Denne sumpen er systemisk og har fremmet despoter alle steder. Den tørker ikke automatisk opp når personene på toppen er borte. Vi har derimot verktøy å drenere med. Vi må bare bruke dem.
