Putins maktbase – urokkelig eller vaklende?

Hvordan foregår et valg under et regime som anser demokrati som en trussel mot fred og stabilitet?

AFP/Scanpix
Sigurd Lydersen
Frilanskribent.

 

18. september 2016 går russiske velgere til urnene for å velge 450 representanter til det russiske parlamentet, dumaen.

Russlands vordende president, med bakgrunn fra den russiske sikkerhetstjenesten KGB, bekjente overfor sin forgjenger at han ikke kunne fordra uforutsigbare politiske valg, forteller Bjørn Nistad i sin Putin-biografi fra 2015. Siden Putin overtok som president, har administrasjonsapparatet vært benyttet etter alle kunstens regler til å strigle det russiske parlamentet fra et konglomerat av ulike partier – til, fra valget i 2007, å telle kun fire partier, med Putins eget Det forente Russland med over 50 prosent majoritet. De tre øvrige partiene som har vært representert i parlamentet – Kommunistpartiet, Sjirinovskijs Liberaldemokratiske parti og Sergej Mironovs Rettferdig Russland – er kjent som den «systemiske opposisjonen», som i realiteten understøttet Putin-regimets makt.

Men under parlamentsvalget i desember 2011 ble den kontrollfikserte KGB-presidentens verste valgmareritt til virkelighet. Den russiske liberale opposisjonen klarte å mobilisere flere titalls tusen til demonstrasjoner i Moskva og andre store russiske byer, som bølget i månedsvis under mottoer som «Russland uten Putin» – både frem til og i etterkant av at Putin ble gjenvalgt som president 4. mars 2012. Demonstrasjonene var de mest omfattende i Russland siden Sovjetunionens oppløsning, og minnet om Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004 og Maidan-opprøret som skulle følge i 2013. Demonstrasjonene representerte også det nærmeste Russland har vært en såkalt fargerevolusjon, og ble omtalt som snørevolusjonen.

«Viktig å velge riktig.» Kommentatorer påpeker at disse protestene fant sted i en gunstig økonomisk situasjon for Russland, med høy oljepris og økonomisk vekst. Årets parlamentsvalg finner sted mot en for regimet skremmende bakgrunn – av Maidan-opprøret i Ukraina i 2013, og økonomisk krise grunnet lav oljepris og internasjonale økonomiske sanksjoner. Parlamentsvalget er samtidig en generalprøve foran det avgjørende presidentvalget i 2018, hvor Putin satser på å bli gjenvalgt for en fjerde periode.

Slagordet for Putins parti Det forente Russland er ved årets parlamentsvalg Vazhno vybrat’ pravilno – «det er viktig å velge riktig». Hulheten og det desperate i slagordet avslører at Putin-regimet ser med større uro og bekymring på forholdene rundt årets parlamentsvalg enn hva propagandafremstillingen gir inntrykk av. Foruten å skulle sikre ny majoritet og kontroll i parlamentet, har Putin-regimet grunn til å frykte gjentakelse og eskalering av kontrolltapet i 2011 og 2012. Putin-regimets traumatiske erfaring fra 2011–2012 forklarer mye av Putin-regimets harde politikk mot uavhengig opposisjon innad, og mot Post-Maidan-Ukraina, med realannektering av Krim og semiannektering av Donbass.

Valgkampen finner sted når mange russere er opptatt og før studentenes ferie er over, for å motvirke opptøyer som i 2011.

Sommervalgkamp og skandaler. En annen pekepinn på hva slags inntrykk Bolotnaya-demonstrasjonene har gjort, er at Putin-regimet samtidig har stått for en tilsynelatende liberalisering av det russiske valgsystemet. Kravet om at lederen for valgkomiteen Vladimir Churovs avgang ble imøtekommet da han i 2014 ble skiftet ut – med den tidligere russiske og respekterte ombudsmannen for menneskerettigheter Ella Panfilova. Gjeninnføringen av direktevalg på halvparten av plassene i parlamentet har gjort det enklere for uavhengige kandidater å stille til valg. Det russiske valgsystemet er blitt liberalisert sånn at det er blitt enklere å registrere politiske partier, med det resultat at antallet registrerte partier har gått fra 7 til over 70.

Mange av disse nye partiene anses imidlertid å være å «liksompartier» etablert av regimet for å forvirre velgerne og trekke dem bort fra den reelle opposisjonen. Fremskyndingen av parlamentsvalget til september – offisielt for å samkjøre parlamentsvalget med det russiske lokalvalget – har også blitt kritisert. Det innebærer at valgkampen finner sted i sommerferien i august, når mange russere er opptatt på jordlappene sine, og før studentenes ferie er over, for å motvirke opptøyer som i 2011. Putin-regimet har med drakoniske nye lover mot såkalt ekstremisme og utenlands finansiell støtte gjort opposisjonell aktivisme enda mer utfordrende og risikabelt. Drapet på opposisjonslederen Boris Nemtsov har statuert et eksempel, og opposisjonslederen Mikhail Kasianov har blitt forsøkt skandalisert gjennom offentliggjøring av skjult overvåkning av et seksuelt sidesprang. Det russiske sikkerhetsapparatet er på denne måten i sving med å diskreditere og så splid mellom opposisjonelle politikere – som når avlyttede private uttalelser fra Kasianov om en annen sentral opposisjonsleder, Aleksei Navalny, blir kringkastet. Mens skandalene får bred dekning, slipper ikke opposisjonspolitikerne til i de statlige landsdekkende mediene. De når dermed ikke ut til store deler av den russiske befolkningen, som hovedsakelig forholder seg til disse kanalene, især tv.

Snakke med de ubeskyttede. Den russiske opposisjonspolitikeren Maksim Katz, som i 2012 klarte kunststykket å vinne en plass i Moskvas bystyre, forklarte under årets Oslo Freedom Forum hvilke utfordringer og hindringer uavhengige kandidater møter når de vil stille til valg i Russland: «Den russiske valgloven krever at kandidater kan stille med 15 000 signaturer til støtte for kandidaturet. Valgstyret går grundig gjennom listene, og luker ut alle som har en dom eller anklage mot seg, som ugyldige. Kandidater som blir anklaget og får en rettsprosess mot seg, er heller ikke valgbare. Når det lyktes å få den opposisjonelle Aleksei Navalnyj til å bli godkjent som kandidat til borgermestervalget i Moskva, hang det sammen med at regimet tenkte at de kunne bruke Navalnyj for å splitte opposisjonen mot sin kandidat,» forklarte Katz. Veien til å kunne få delta i russiske valg er derfor lang og kronglete, hvor maktens behov og tilfeldigheter spiller inn. Men lykkes man, får man en talerstol å snakke fra, fremholdt Katz.

Kashin ser ingen annen mulighet enn å styrte Putin-regimet med vold.

Maria Baranova, kjent fra Bolotnaya-demonstrasjonene, er en av de registrerte kandidatene fra Khodorkovskys Open Russia, og deltok også under Oslo Freedom Forum. Hun kunne sammen med sin valgkampleder Polina Nemirovskaja fortelle hvordan de gjør bruk av registreringen til å møte og påvirke russiske velgere. De opplever at det finnes tre ulike Russland: Det urbane Russland i storbyene med den utdannede, kritiske eliten de selv tilhører; det semiurbane Russland i de mellomstore byene; og det rurale i de mindre byene og på landsbygda. Der ute, i det andre Russland, lever majoriteten av de 86 prosent som angivelig blindt støtter Putin, forklarte de. «Dette er mennesker uten beskyttelse,» påpekte Nemirovskaja, som vet at dersom de blir frastjålet sin nye mobiltelefon, nytter det ikke å gå til politiet – politiet vil le av dem og trolig gi dem bank, fordi de står i ledtog med forbryterne. Gjennom valgkampen får vi anledning til å snakke med disse menneskene, og utfordre dem på at et annet Russland er mulig, fremholdt Nemirovskaja og Baranova.

«Putin-regimet må styrtes med vold.» Oleg Kashin er en kjent opposisjonell russisk journalist, opprinnelig fra Kaliningrad, som i 2010 overlevde et attentatforsøk mot ham i Moskva grunnet hans kritiske journalistikk. Kashin levner forsøket på å gjøre bruk av det sentralstyrte russiske valgsystemet for å få en talerstol lite håp. «Det sentralstyrte korrupte regimet vil aldri slippe frem kandidater de mener kan true dets monopol på makten,» fremholdt han overfor Ny Tid etter paneldebatten. Kashin, som lever i skjul for Putin-regimet, ser ingen annen mulighet enn å styrte Putin-regimet med vold.

Lederen for Khodorkovskys Open Russia-stiftelse Vladimir Kara-Murza, som var en av innlederne under årets Oslo Freedom Forum, har forståelse for og er åpen rundt diskusjonen om hvorvidt det gir hensikt å skulle delta i et så åpenbart manipulert valg som det russiske parlamentsvalget. Han forklarer imidlertid hvorfor Khodorkovsky-stiftelsen han leder, ser det som viktig og riktig å gjøre bruk av muligheten slike valg gir til å bryte regimets informasjonsmonopol, og på den måten kjempe for demokrati i Russland.

Putins maktbase er kanskje ikke så urokkelig som den ynder å gi inntrykk av, og det russiske parlamentsvalget i september fortjener større oppmerksomhet.

---
DEL