Putin legger inn jerngiret!

Den større krigen mot terroristene vil bli etterfulgt av en større krig mot det sivile samfunnet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mikhail Gorbatsjov prøvde å bygge en stat ved å gi konsesjoner til det sivile samfunnet. Boris Jeltsin prøvde å bygge en stat mens han ranet det sivile samfunnet. Vladimir Putin prøver å bygge en stat ved å knuse det sivile samfunnet.

Fra glasnost på 80-tallet til NTV-razziaen i 2001 er det en ganske lang vei. Men den russiske presidenten går den, fast bestemt på å unngå den ydmykelsen det innebærer å bli utsatt for knallhard kritikk fra sitt eget folk. Under gisseldramaet i Beslan var den ramsalt. Det samme var den etter forliset av atom-ubåten Kursk i 2000 og etter stormingen av Dubrovka-teateret i 2002.

Som enhver middelmådig president med mindreverdighetskomplekser vil Putin ha slutt på en situasjon hvor han enten blir omtalt som løgner eller svekling. Derfor vil krigen mot det sivile samfunnet bli en like fundamental konsekvens av Beslan som krigen mot terroristene; av den enkle grunn at det er veldig mye lettere å gjøre noe med kritikken enn å gjøre noe med den situasjonen som skaper kritikken.

Kontrakten brutt

I turbulente tider ser man ofte en annen type politisk kontrakt enn man ser i harmoniske tider. Kjernen i denne type kontrakter er at folk er villig til å forsake en viss frihet mot løfter om stabilitet.

Det var en slik kontrakt som ga Putin en overveldende seier under presidentvalgene i 2000, og ditto seier for bare seks måneder siden da presidenten ble gjenvalgt med over sytti prosent av stemmene.

Det var en grunn til støtten. For faktum er at Putin, med base i det gamle KGB-apparatet, har klart å levere i hvert fall en del av hva han – på en litt diffus og ikke-konkret måte – lovet sine velgere da han tok over stafettpinnen etter Boris Jeltsin.

I løpet av sine drøye fire år ved makten har den russiske presidenten tatt kontroll over de uregjerlige regionene. Han har slått til mot oligarkene og brakt store kronjuveler i økonomien, først og fremst oljeselskapet Yukos, tilbake til staten. Han har gjort ende på den konflikten mellom parlament og president som førte landet til randen av borgerkrig i 1993. Han har gitt Russland en ny stemme utad ved å nekte å la seg diktere av USA og Europa; som for eksempel i spørsmålet om atomhjelp til Iran og/eller baser i Georgia.

I den samme prosessen har han vingeklippet demokratiets institusjoner og nesten tatt livet av den frie debatten representert ved uavhengige mediebedrifter. Men han har sluppet unna med det rett og slett fordi russere – som folk flest – synes trygghet i hverdagen er viktigere enn en kritisk presse. Det gjelder kanskje enda mer i et samfunn som ikke er vant til en fri presse, men som derimot er vant til fravær av labilitet.

Men den russiske staten er preget av alt annet enn stabilitet for tiden. Og enda viktigere: de mange ulykkene, forlisene og terroraksjonene er tegn på en dypere sosial og politisk malaise som Putin ikke har greid å kurere. Derfor er dommen i folket akkurat nå at presidenten bare har det i kjeften. Og så er det viktig å merke seg at folk ikke raser mot Putin fordi han bruker makt, men fordi han ikke bruker nok makt, eventuelt rett type makt.

Søkelys på hær og spesialstyrker

I bunnen for mange av Russlands problemer ligger hæren og sikkerhetsstyrkene. Den første er ikke sterk nok til å slå ut geriljakrigerne i sør, mens den siste ikke er kompetent nok til å storme åsteder og likvidere gisseltakere uten at det blir regelrette blodbad ut av det.

Nå er det ikke sikkert at russiske spesialstyrker er verre enn andre lands spesialstyrker på dette feltet. Det vet man ikke, rett og slett fordi det ikke finnes globale paralleller til den type storskala-gisseldramaer som Russland har sett så mange av, med over ett tusen gisler inne i svære – og fra gisseltakernes side dynamitt-sikrede – labyrint-bygninger.

Ei heller er det gitt at den russiske hæren er spesielt lite tilpasningsdyktig. Faktisk er det vanskelig å finne eksempler i historiebøkene på at store, regulære hærer har vunnet over små, mobile og motiverte geriljagrupper.

Likevel er det hæren som er Putins akilleshæl. Eller, for å reformulere: det er hæren Putin oppfatter som sin akilleshæl. Den kontrollen han tok over regioner og politiske prosesser har vært fraværende i forhold til hæren. Generalene har møtt alle forslag til reformer med gryntende motvilje. Derfor har endringene heller ikke blitt noe av.

Resultatet er at Russland fortsatt har en krigsmaskin som er skreddersydd for store, klassiske konflikter og ikke for små, etnisk-baserte og terror-ispedde lavintensitetskriger. Til nå har den russiske presidenten omgått generalene ved i stedet å opprette nye styrker i regi av innenriksdepartementet og FSB; så langt vekk fra forsvarsdepartementets fordums skygger som mulig. Men det er spesialstyrkene som har fått pepper etter gisselaksjonen i Beslan. For hvordan klarte terroristene å forsere de mange sjekkpunktene på veien til middelskole én, og hvorfor ble det ikke lagt en jernring rundt skolen slik at terroristene ble hindret i å flykte?

Og hvorfor i all verden klarte ikke etterretningen å plukke opp informasjon om aksjonen på forhånd?

Svaret fra nesten samtlige er nøyaktig det som rir den russiske staten og som gjør den utrygg og uforutsigbar: korrupsjon. Det rir hele statsapparatet, politiet, lokale administrasjoner, flyplass-personell og hær. Manglende sikkerhet lokalt har allerede ført til avskjed på grått papir for regjeringen i Nord-Ossetia. Sikkerhetsstyrkene og hæren er også i søkelyset, det samme er etterretningen og FSB.

Derfor kommer det til å skje to ting framover: en full overhaling av spesialstyrkene med ditto sjefsorganer. Og en like full overhaling av den regulære hæren.

For den stadig mer paranoide Putin har det blitt en sannhet at hæren og generalene ydmyker ham bevisst. Det mente han etter Kursk-katastrofen, og det mente han da to rakett-tester endte med total og offentlig ydmykelse tidligere i år.

Nå kommer selvfølgelig ikke reformer og hardtslående konfrontasjon til å hjelpe i det hele tatt, av den enkle grunn at problemet ikke ligger i militær, men i politisk, inkompetanse.

Løgner og kaos

Under redningsaksjonen i Dubrovka-teateret for to år siden var det like mye mangelen på fri flyt av kommunikasjon som tok livet av gislene. 129 sivile og 41 gisseltakere døde i den aksjonen, først og fremst som en følge av gassen som ble brukt; et fentanyl-derivat. Men mange kunne ha vært reddet hvis leger og redningsteam hadde vært orientert om gassens virkning og utstyrt med tilstrekkelig motgift og kunnskap om pasienthåndtering i den aktuelle situasjonen.

Under Kursk-ulykken to år før kom det en strøm av oppsiktsvekkende løgner i kjølvannet av forliset, hvorav den drøyeste var påstanden om et ublidt møte med Nato der oppe i Barentshavet.

I Beslan var løgnene på plass fra første stund, noe som ikke minst viste seg da antall drepte fort oversteg det antall gisler myndighetene opererte med.

Mer enn noe annet var det kaoset som rådde grunnen utenfor middelskole én i Beslan. Dårlig koordinering kombinert med en fatal mangel på kunnskap og ordrer som gikk på kryss og tvers gjorde en i utgangspunktet vanskelig situasjon helt uhåndterlig. Kaoset og forvirringen ble forsterket av at tusenvis av sivile fikk lov til å virre fritt omkring i det samme området som spesialstyrker og ambulanser befant seg. Og det verste av alt; hele den oppsiktsvekkende demonstrasjonen av politisk og administrativ inkompetanse havnet på tv!

Gisseldramaet i Nord-Ossetia ga en ny vår for den kritiske journalistikken i Russland som varte i akkurat to dager. Deretter ble redaktøren i avisa Izvestia, Raf Shakirov, sparket for sin «følelsesmessige» håndtering av saken. Det var bare første ledd i den forrykende Putin-orkanen som nå kommer til å ramme det russiske samfunnet. For presidenten er det to ting som gjelder: å strømlinjeforme statsapparat, administrasjon og beslutningsstruktur, og å kneble den rasende kritikken for godt.

Det er ikke sikkert denne orkanen kommer til å høres så godt her i vest. Men Putin strammer nå grepet om stat og samfunn, konkretisert ved hær, sikkerhetsstyrker, parlament, lokaladministrasjoner og medier. I bunn og grunn er det bare to typer politiske systemer som kan levere riktige beslutninger når staten konfronteres med kriser: den totale og sentraliserte kontrollen, eller den fullstendig frie og demokratiske informasjonsflyten. Den russiske presidenten går for det første.

Hjemmeavlet konflikt

Det er alltid mulig å øke kompetansen knyttet til svære kriser, som Russland kommer til å oppleve flere av. Det er også mulig å få folkelig oppslutning om sensur og restriktive lover hvis folk føler at det bidrar positivt til egen sikkerhet.

Men så var det selve den underliggende konflikten, da, og hva Putin vil gjøre med den.

Den russiske presidenten har lagt seg på en linje hvor sammenhengen mellom krigen i Tsjetsjenia og gisselaksjonen i Beslan er brutt. Det ene henger ikke sammen med det andre, sier Putin. Og dessuten: den terroren som rammer Russland er internasjonal, og kan derfor sammenlignes med det USA opplevde 11. september 2001.

Krigen mot terroristene er en global oppgave, og det resten av verden ikke har forstått, er at diplomatiske forbindelser med representanter for separatistene i Tsjetsjenia i bunn og grunn handler om å ha vennskapelige forbindelser med Osama bin Laden. Tordner Putin.

Det er den ene siden av saken i en konflikt der klare separatistiske mål har blitt erstattet av en fundamental krig mot hele det russiske samfunnet. Der gisseldramaet i Budjennovsk i 1995 var en skjult invitasjon til forhandlingsbordet, var gisselaksjonen i Beslan en invitasjon til alle krigers mor; den som ikke nøler overfor barbariske virkemidler av alle slag.

Den andre siden av saken er at denne fundamentale krigen er hjemmeavlet, og dessuten en logisk konsekvens av erkjennelsen på begge sider at den klassiske militær-separatistiske konflikten ikke kan vinnes av noen av partene.

Putin tror antakelig ikke på det han sjøl sier. Han vet at terroren i Russland kan føres tilbake til den såre byllen som ligger og verker i Kaukasus. Nå er det fare for at koldbrannen skal spre seg til resten av regionen. Og hvilke tiltak blir da formålstjenlige?

Presidenten kunne for lenge siden ha valgt å forhandle med de nasjonale, i motstrid til de islamsk-fundamentalistiske, motstandsgruppene i Tsjetsjenia. Det har han ikke gjort, og det kommer han ikke til å gjøre. Istedet ser han gisselaksjonen som et svakhetstegn. Russland er ikke så sterkt som Sovjetunionen var, og landet er i en tilstand av gradvis svekkelse som følge av en vestlig og snikende beleiring.

Denne steile og kontinuerlige linjen vil føre den russiske militære jernhånden inn i Ingusjetia og Nord-Ossetia, med mulig spillvirkning over i det georgiske Sør-Ossetia og Abkhazia. Gisseldramaet i Beslan blir brukt som en retroaktiv legitimering av hele det forferdelige lidelsesdramaet som krigen i Tsjetsjenia har vært. Det betyr mer krig, fryktelig mye mer terror og innføring av krigslover i hele landet.

Når et solid demokrati som USA klarer å skrote hevdvunne liberale prinsipper og verdier over natten, er det vel ikke så vanskelig for Putin heller å skru klokkene tilbake. Hans påstand om at det Russland trenger akkurat nå er «et enhetlig politisk system» innebærer i realiteten å styrke hans egen makt på bekostning av alle andres. Regionale presidenter og guvernører skal heretter velges av de lokalene parlamentene etter «råd» fra presidenten, ikke i regionale folkevalg. At parlamentsvalg skal skje på rene partilister innebærer at de eneste uavhengige og kritiske stemmene i Dumaen forsvinner.

Kritikerne anklager allerede Putin for å bryte grunnloven og gjennomføre et snikende, autoritært kupp. Men det betyr ingenting, siden det er parlamentet som skal vedta maktlovene – et parlament hvor to tredeler av stemmene tilhører presidenten.

---
DEL

Legg igjen et svar