Putin på retrett

I Russland ble det den 4. desember arrangert et politisk show som gikk under navnet «Valg 2011».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. Det russiske parlamentet har lenge vært befolket av de samme partiene og menneskene. Det er bare prosentene som har endret seg. Prosentandelen som støtter statsminister Vladimir Putins «Forente Russland» har minket litt, og kommunistenes andel har økt en del.

De to andre partiene, «Rettferdige Russland» og Liberaldemokratene (et parti som er vanskelig å karakterisere etter internasjonale standarder – de står samtidig for imperialisme og nasjonalisme, men i motsetning til hva navnet skulle tilsi har de ingenting liberalt eller demokratisk over seg) skiller seg ikke særlig fra maktpartiet.

Disse partiene stemmer alltid slik den politiske maktens sete, Kreml, vil når det stemmes over viktige lover. Disse fire partiene gjenspeiler ikke det politiske synet til halvparten av den russiske befolkningen.

For eksempel er de som kjemper for en liberal og demokratisk utvikling av landet, ikke representert. Valget forteller heller ingenting om hvor mange mennesker som er motstandere av Kremls oppkonstruerte parlamentariske modell.

Det at folk i Russland nå ikke stemmer i det hele tatt, gjør det enklere for makten å forfalske valget. Det er ingenting som avhenger av velgerne i Russland. Valgloven fungerer slik at det er mulig for én person å velge både parlament og president. Jeg vil nesten si at det er en «antivalglov».

Nedgang i støtte

Dette valget demonstrerte nok en gang hva som er det viktigste prinsippet i russiske valg: Det er ikke viktig hva folk stemmer, men hvordan stemmen blir talt. Slik sett er det ikke riktig å anse Vladimir Putin som Boris Jeltsins arvtaker – hans kynisme overfor sitt folk og de demokratiske verdiene gjør ham mer til en arvtaker av diktatoren Josef Stalin.

Ikke desto mindre skilte dette valget seg litt fra de andre valgene som har funnet sted på 2000-tallet. For første gang har sosiologer sett en stabil nedgang i støtte til Putin, president Medvedev og deres parti. I tillegg har denne nedgangen blitt kraftigere i det siste.

Men kun i perioden fra 24. september, da Putin bekjentgjorde at han planlegger å stille som presidentkandidat igjen, har hans personlige støtte sunket fra 41 prosent til 31 prosent. Situasjonen for Forente Russland, som nå ledes av Medvedev (han har ikke mer enn sju prosent støtte) er enda verre.

På en partikongress før valget uttalte Putin at det var viktig å «ikke slå i stykker parlamentet». Dette var en trussel fra den regionale ledelsen i landet (de fleste regionale lederne er medlemmer av Forente Russland): Om ingen av regionene gir gode valgresultater for det minst populære partiet, blir konsekvensene triste.

Tatt i betraktning at Putin allerede har avskaffet regionale valg og nå selv utpeker regionale ledere, ble trusselen hans tatt veldig alvorlig.

Det russiske folks «fiende» under dette valget var den uavhengige velgerrettighetsorganisasjonen Golos, som brukte internasjonale valgobservasjonsmetoder. Golos har utarbeidet instrukser og ansatt uavhengige valgobservatører, undervist russere i valglover og velgerrettigheter og avslørt valgfusk.

Farlig internett

Dagen før valget gikk staten løs på Golos med all sin makt. De begynte etterforskning av organisasjonens hovedkontor og alle dens regionale filialer. Uten å gå over papirene, stemplet den russiske retten Golos som en ulovlig organisasjon (ulovlig agitasjon mot Forente Russland ved å vise frem brudd på valgloven).

Den statlige TV-kanalen NTV, som er Kremls viktigste våpen for å diskreditere sine motstandere, ble det vist en film om Golos i beste sendetid dagen før valget. I filmen ble menneskerettsforkjemperne beskyldt for å destabilisere valget og den politiske situasjonen ved hjelp av amerikanske penger.

Sikkerhetsvaktene ved Sjeremetevo-flyplassen i Moskva anholdt lederen for Golos, Lydia Sjibanova. Uten noen hjemmel konfiskerte de datamaskinen hennes.

På valgdagen fikk alle organisasjonens medarbeidere en så stor mengde spam på e-post at de nesten ikke greide å bruke mailsystemet. Lydia Sjibanova uttalte at medarbeidernes adresser måtte ha blitt funnet av sikkerhetspersonellet etter at de hadde gått gjennom hennes personlige meldinger.

Natten mellom 3. og 4. desember ble det rettet flere DDOS (distribuert tjenestenekt )-angrep mot nesten alle opposisjonelle medier og mot den populære bloggsiden Livejournal.

Den politisk uavhengige radiostasjonen Ekho Moskvy ble angrepet av 200.000 datamaskiner. Det var umulig å åpne de tre nettsidene Golos hadde satt opp, der det skulle være mulig å sende inn rapporter om brudd på valgloven.

Brudd i valghistorien

Selv om makthaverne har greid å stagge samfunnets valgovervåkningssystem, har hele valget vært en kraftig demonstrasjon på hvor farlig internett har blitt for Kreml.

En hel rekke russiske statsvitere er enige om at det har skjedd et brudd i Russlands valghistorie. For første gang har internett spilt en aktiv rolle i det politiske liv. Nå sier nesten alle analytikerne at det neste parlamentsvalget om fem år blir umulig å forfalske.

Dette er selvsagt ønsketenkning. Makthaverne har allerede begynt å sikte seg inn på internettsamfunnet, som har vist seg vanskeligere å kue enn det nå fullstendig kontrollerte fjernsynet.

Jeg er likevel enig i at Russlands lederskap frykter internett og dets mulighet til å spre informasjon som de ønsker å holde skjult. Men disse omfangsrike og vanvittig dyre DDOS-angrepene viser at makten er klar for nye trusler.

Jeg tror Russland allerede har sikret seg andreplassen, etter Kina, i kontroll av internettsamfunnet. Dette kan vi ikke undervurdere.

Valget 4. desember var ubehagelig både for makthaverne og deres opponenter. Selv om Putins parti mistet stemmer, og selv om internett viste sin styrke og en større del av befolkningen organiserte seg, er det ingenting som kan forandre den politiske situasjonen i Russland – bortsett fra gatene.

Mangel på lidenskap

Den veien Georgia valgte i 2003, Ukraina i 2004 og Kirgisistan i 2005 (la oss også ta med Hviterussland i 2010) – for ikke å snakke om årets begivenheter i Midtøsten og Nord-Afrika – er en vei Russland også må gå.

Dette utløser imidlertid to spørsmål. Det første: I hvilken grad er slike hendelser gjennomførbare i Russland, der det har vært tre revolusjoner i løpet av et århundre? Er det realistisk å få folk ut på gatene?

Det andre: Hvordan vil en slik revolusjon ende? Grovt sagt, er ikke Putin kanskje det beste alternativet blant de som kan ende opp med å få makten i Russland?

På det første spørsmålet er det bare ett svar: Folk går ut i gatene først når pengene er oppbrukt og de ikke får pensjon og lønn. De kommer ikke til å demonstrere for å forsvare sine demokratiske rettigheter. I motsetning til egypterne mangler russere den lidenskapen.

På det andre spørsmålet vil makthaverne selv svare i det de forsvinner. Den alternative russiske nasjonalismen og fascismen vil skremme folk både i øst og vest. Trusselen er absolutt reell og er ødeleggende i første rekke for Russland selv.

Problemet er at sannsynligheten for at dette scenarioet kan materialisere seg øker for hver dag Putin sitter ved makten. Det finnes ingen historisk rettferdighet i hans tilbakekomst.

Gisselet Putin

Putin kunne kanskje ha forblitt «vinneren» og «Messias», om han hadde gitt seg selv en trygg vei ut av politikken. Som jeg sa ville dette også være urettferdig, for han er langt fra noen Messias. Han har kun greid seg ved hjelp av høye oljepriser.

Men denne mannen er i realiteten like ufri som sine borgere. Han kom tilbake som presidentkandidat fordi Russland ikke lot ham unnslippe.

Den 24. september 2011var da Russland begynte å ta igjen på Putin. Landet vil holde ham som gissel helt til han selv annullerer valgresultatene og innrømmer alle mytene rundt valget. Når han endelig sier at han ikke vil være det han er – en korrupt kopi av Stalin.

For de av russlands borgere som har bidratt til å bygge den virtuelle opposisjonen mot Kreml er det viktig å huske dette: Deres motstander er ikke Putin. Håpet deres er de menneskene som ser seg selv som kveg uten valgmuligheter (det finnes slike også i opposisjonen).

Det er nettopp disse menneskene – folket, faktisk – som må gis en hjelpende hånd, og opplyses. Da går de ut på gatene. Ikke med slagord som «Russland for russere», men med slagordet «Brød – frihet – verdighet». ■

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.12.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL